Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Feil teater gjør jula riktig

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 10. desember 2021

HVOR
Grefsenveien, Oslo

«11-trikken går til Nordpolen» er en gratis førjulsforestilling for familier i Oslo i adventstiden. Finere trikketur finnes ikke.

↑ Gamle Alma (91) spiller en viktig rolle i «11-trikken går til Nordpolen». Foto: Thomas Gallagher / Feil teater

I Grefsenveien i Oslo dundrer trikken til stadighet frem og tilbake. Noen få kvartaler opp ligger knutepunktet Storo, der mange i disse dager trasker gjennom småvåt snø for å gå munnbindkledd zombiegang på Storo storsenter. Det er så mye man skal rekke før jul. Og storsenteret glitrer med sine kjøpesenterlys, stressfaktoren er stigende: Brått er det ikke pensko igjen i podens størrelse, og dressjakker får de inn før til neste år, ikke i den fargen du skal ha.

Men bare noen meter unna denne travle trikkelinjen finnes en annen og bortgjemt liten trikk som skal et helt annet sted. I underetasjen i en unnselig bygård i Grefsenveien finnes adventstidens mest meningsfulle trikketur: Underlig, stemningsfull, og rett og slett magisk.

I en unnselig bygård i Grefsenveien finnes adventstidens mest meningsfulle trikketur: Underlig, stemningsfull, og rett og slett smått magisk

11-trikken går til Nordpolen


Familieforestilling for en kohort på fem personer om gangen

Konsept, idé og produksjon: Vilde Johannessen, Amanda Hedvig Strand, Mathias Augestad Ambjør, Sebastian Skytterud Myers

Regi: Vilde Johannessen

Skuespillere: Emilie Tverbak, Vilde Johannessen, Thomas Gallagher, Camilla Klaudiussen, Sebastian Skytterud Myers og William Greni Arnø

Prosjektleder: Ronja Kløver

Manus: Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers

Lys og video: Thomas Gallagher

Lyd: Thomas Gallagher og Sebastian Skytterud Myers

Musikk: Nils Oortwijn

Veggmaleri/maske/scenografi: Frida Vige Helle

Scenografi/snekring: Thomas Gallagher, Ronja Kløver, William Greni Arnø, Torkel Ruud, Vilde Johannessen, Tobias Lehrskov-Schmidt og Emilie Tverbak

Forestillingen passer for barn fra fem år.

Varighet: Ca. 60 minutter

FORESTILLINGEN ER STØTTET AV:

Norsk kulturråd
Oslo kommune – Kulturetaten
Bydel Sagene
Fond for utøvende kunstnere

11-trikken til Nordpolen har våknet til liv i et næringslokale i Grefsenveien i Oslo. Foto: Amanda Hedvig Strand / Feil teater

Forflytninger

I denne underetasjens 350 kvadratmeter store lokale har Feil teater bygd en trikketrasé. Forestillingen 11-trikken går til Nordpolen består av en liten trikk med plass til en kohort på fem personer. 11-trikken går til Nordpolen er en omsluttende trikketur i det ombygde lokalet – gjennom trange ganger, rundt de finurligste svinger og inn i de utroligste rom.

Ideen er enkel, gjennomføringen kompleks. For denne trikken går ikke hvor som helst. Endestasjonen er Nordpolen (som er rett ved det faktiske stedet Nordpolen i Oslo) – men underveis skjer det forflytninger i tid og rom, forflytninger til steder som en trikk vanligvis aldri ville kjørt til.

Og det er noe med jul og forflytninger: Tanken går selvsagt til julenissens sledeturer, men også til filmer som Polarekspressen – og til Harry Potters magiske togturer fra plattform 9 ¾. Og, for noen i foreldregenerasjonen, kanskje: fortellingen om Fru Pigalopp og den blå trikken. Jeg skal komme tilbake til henne.

Ideen er enkel, gjennomføringen kompleks

Tar man trikken til Nordpolen, kan man ønske seg noe – og få det oppfylt

I en film

Inne i venterommet står en mor med to gutter og skal ta samme trikketur som meg. De er spente på hvor vi skal. Artige feilmeldinger kommer over calling-anlegget og bygger opp forventningene hos de to. Brått dukker Reparatør Sørensen opp, en ringrev i trikkens verden som – helt hemmelig – har startet opp igjen den gamle Nordpolen-linjen. Det ryktes nemlig at tar man trikken til Nordpolen, kan man ønske seg noe – og få det oppfylt.

På med munnbind, inn i trikken. Gutta sitter foran, jeg og mor bak. Utstyrt med lysende hodetelefoner der lyden fra forestillingen blir spilt rett inn i ørene våre, er vi klare for reisen. Sakte triller 11-trikken fremover, dyttet varsomt av en av skuespillerne. Snart kommer det musikk i hodetelefonene, gutta foran meg sittedanser lystig. Det føles som å være i en film.

Trikketur med lysende hodetelefoner gjennom Korallrev. Foto: Lars Halvor Andreassen / Feil teater

Jul i vid forstand

Første stasjon er Korallrev, et undersjøisk landskap dekorert med havmotiver i lysende neonfarger. Ulike stoffer er festet på veggen, det gir en rik materialfølelse der vi triller sakte i det undersjøiske. På veggen er det malt en stor, lysende havfrue. Forestillingen er basert på intervjuer Feil teater har gjort med barn, og i hodetelefonene hører vi dem samtale om jul, hva de ønsker seg, og hva de ønsker for verden. Ferden videre går til Barnas hageby, det er som å trille inn i en sky. Der bor gamle Alma (91), vi kikker inn til henne gjennom en åpning, hun sitter alene og ser på tv. Snart åpenbarer en jungel seg med vidunderlige fugler – og siden ankommer vi postkontoret. Der ringer telefonen, gutta hopper ut og får en viktig beskjed. Vi må løse en viktig oppgave slik at vi kan komme oss videre. Sammen fikser vi det meste – selv å bli tatt av en viking i billettkontroll!

Jungeljul med fugl, en av de mange fine installasjonene i forestilingen «11-trikken går til Nordpolen». Foto: Lars Halvor Andreassen / Feil teater

Stasjonsbasert fiksjon

Slik fortsetter det, gjennom ulike stasjoner som på ulike vis handler om jul i en vid forstand. Det er jul i gamle Almas ensomhet, det er jul i jungelen, det er jul i Syden. Hver av holdeplassene representerer en side av det å være menneske, spiller ut en liten scene som har gode rom til å dikte seg selv inn i. 11-trikken går til Nordpolen er stasjonsbasert fiksjon der tilskuerne lager sin egen fortelling. Feil teater åpner opp ulike rom, men selve magien er det de som sitter i trikken som bidrar til at skjer, blant annet gjennom små interaktive sekvenser underveis.

Jul i syden: Underveis en artig stumfilm-aktig sekvens med en som forsøker å finne julefreden på en sandstrand. Her spilt av Sebastian Skytterud Myers. Foto: Lars Halvor Andreassen / Feil teater

De ulike rommene har særpreg, ulik stemning, mange av dem er underliggjørende og svært poetiske i seg selv

Enestående scenografi

Visuelt er dette et ganske enestående arbeid. Scenografien, gjort av Frida Vige Helle, er forseggjort og detaljrik. De ulike rommene har særpreg, ulik stemning, mange av dem er underliggjørende og svært poetiske i seg selv. Trikken triller til og med inn i gamle Almas hjem, og vi får høre fortellinger fra jula i gamle dager.

Det gjennomgående med jula i 11-trikken går til Nordpolen, er at den handler om fellesskap. Det er lite betlehemsmarker og julenisser – og julegaver, faktisk – å finne, det handler heller om å høre til et sted. Og det oppleves som en drømmereise når gamle Alma vinker oss videre, går foran trikken og forsvinner inn i et rom fullt av lys – hva skjedde? Nok et poetisk øyeblikk å ta med seg. For å komme videre, må vi krype, bøye oss for livet, på et vis, gjennom slutten av en underlig skog. Den fører passasjerene til et tre fullt av ønsker. Der skal vi henge opp våre.

Trikken triller innom gamle Alma (91), og passasjerene får høre hennes julefortellinger - matchet opp mot hvordan barna i dag tror jula var før. Foto: Lars Halvor Andreassen / Feil teater

Feil teater har laget en førjulsforestilling som er en tydelig motvekt mot de store familieforestillingene ved institusjonsteatrene

Av-gavifiserte

Ideen om et ønsketre er ikke ny. Yoko Onos ønsketre har mange søstre ved ulike steder og eventer i verden. Ett av disse stedene opplevde jeg i sommer. Det var i Kalmar domkyrka, det var 22. juli, og jeg sneide innom den åpne kirken rett før stengetid. Rett innenfor stod et tre fullt av lapper. Det var et savnetre, der man kunne skrive opp alle man savnet og ikke fikk møte på grunn av koronarestriksjoner. «Farbror, jag saknar dig», «Min syster i Luleå». Treet var helt fullt.

På treet i Grefsenveien hang ulike ønsker av ganske ulike valører, men det var påfallende få rene gaveønsker på lappene. Det hadde kanskje noe med ferden å gjøre. Kan hende ble vi av-gavifiserte.

Feil teater har laget en førjulsforestilling som er en tydelig motvekt mot de store familieforestillingene ved institusjonsteatrene. Et viktig poeng er at forestillingene er gratis. Slik ønsker de å lage teater for alle uavhengig av sosial bakgrunn og økonomisk situasjon. Solid økonomisk støtte har gjort dette mulig. Forestillingen spiller til og med 22. desember, og den er lett å anbefale.

Glede for hele folket

Jeg nevnte fru Pigalopp. Midt i julestria, fullastet med alle julepakkenelliker, forvillet hun seg inn i en trikkestall der hun nærmest segnet om av utmattelse i den eldste, mest ubrukelige trikkevogna. Men så våknet hun til, og ved hjelp av to smånisser fikk hun dreis på den gamle, triste, kasserte vogna, spente for fire hester og lot alle som ville få kjøre ekte juletrikk gjennom den snødekte byen – til glede for hele folket.

Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets digitaliserte utgave av «Fru Pigalopp og den blå trikken» av Bjørn Rønningen (Gyldendal 1978). Illustrasjon: Vivian Zahl Olsen.

Utenfor, i den umagiske verdenen, dundrer trikken fortsatt forbi, og snøen ligger mykt på bakken.

– Skjer’a! roper en stemme bak meg.

Jeg snur meg. Tre unge menn kommer gående langs fortauet, de har stoppet ved plakaten som viser vei til forestillingen.

– Det er jo blokka mi, jo! Teater her – i blokka mi?

Han skulle bare ha visst.

Gamle Alma går inn i lyset. Foto: Thomas Gallagher / Feil teater

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·