Feil teater gjør jula riktig

I Grefsenveien i Oslo dundrer trikken til stadighet frem og tilbake. Noen få kvartaler opp ligger knutepunktet Storo, der mange i disse dager trasker gjennom småvåt snø for å gå munnbindkledd zombiegang på Storo storsenter. Det er så mye man skal rekke før jul. Og storsenteret glitrer med sine kjøpesenterlys, stressfaktoren er stigende: Brått er det ikke pensko igjen i podens størrelse, og dressjakker får de inn før til neste år, ikke i den fargen du skal ha.

Men bare noen meter unna denne travle trikkelinjen finnes en annen og bortgjemt liten trikk som skal et helt annet sted. I underetasjen i en unnselig bygård i Grefsenveien finnes adventstidens mest meningsfulle trikketur: Underlig, stemningsfull, og rett og slett magisk.

Forflytninger

I denne underetasjens 350 kvadratmeter store lokale har Feil teater bygd en trikketrasé. Forestillingen 11-trikken går til Nordpolen består av en liten trikk med plass til en kohort på fem personer. 11-trikken går til Nordpolen er en omsluttende trikketur i det ombygde lokalet – gjennom trange ganger, rundt de finurligste svinger og inn i de utroligste rom.

Ideen er enkel, gjennomføringen kompleks. For denne trikken går ikke hvor som helst. Endestasjonen er Nordpolen (som er rett ved det faktiske stedet Nordpolen i Oslo) – men underveis skjer det forflytninger i tid og rom, forflytninger til steder som en trikk vanligvis aldri ville kjørt til.

Og det er noe med jul og forflytninger: Tanken går selvsagt til julenissens sledeturer, men også til filmer som Polarekspressen – og til Harry Potters magiske togturer fra plattform 9 ¾. Og, for noen i foreldregenerasjonen, kanskje: fortellingen om Fru Pigalopp og den blå trikken. Jeg skal komme tilbake til henne.

I en film

Inne i venterommet står en mor med to gutter og skal ta samme trikketur som meg. De er spente på hvor vi skal. Artige feilmeldinger kommer over calling-anlegget og bygger opp forventningene hos de to. Brått dukker Reparatør Sørensen opp, en ringrev i trikkens verden som – helt hemmelig – har startet opp igjen den gamle Nordpolen-linjen. Det ryktes nemlig at tar man trikken til Nordpolen, kan man ønske seg noe – og få det oppfylt.

På med munnbind, inn i trikken. Gutta sitter foran, jeg og mor bak. Utstyrt med lysende hodetelefoner der lyden fra forestillingen blir spilt rett inn i ørene våre, er vi klare for reisen. Sakte triller 11-trikken fremover, dyttet varsomt av en av skuespillerne. Snart kommer det musikk i hodetelefonene, gutta foran meg sittedanser lystig. Det føles som å være i en film.

Jul i vid forstand

Første stasjon er Korallrev, et undersjøisk landskap dekorert med havmotiver i lysende neonfarger. Ulike stoffer er festet på veggen, det gir en rik materialfølelse der vi triller sakte i det undersjøiske. På veggen er det malt en stor, lysende havfrue. Forestillingen er basert på intervjuer Feil teater har gjort med barn, og i hodetelefonene hører vi dem samtale om jul, hva de ønsker seg, og hva de ønsker for verden. Ferden videre går til Barnas hageby, det er som å trille inn i en sky. Der bor gamle Alma (91), vi kikker inn til henne gjennom en åpning, hun sitter alene og ser på tv. Snart åpenbarer en jungel seg med vidunderlige fugler – og siden ankommer vi postkontoret. Der ringer telefonen, gutta hopper ut og får en viktig beskjed. Vi må løse en viktig oppgave slik at vi kan komme oss videre. Sammen fikser vi det meste – selv å bli tatt av en viking i billettkontroll!

Stasjonsbasert fiksjon

Slik fortsetter det, gjennom ulike stasjoner som på ulike vis handler om jul i en vid forstand. Det er jul i gamle Almas ensomhet, det er jul i jungelen, det er jul i Syden. Hver av holdeplassene representerer en side av det å være menneske, spiller ut en liten scene som har gode rom til å dikte seg selv inn i. 11-trikken går til Nordpolen er stasjonsbasert fiksjon der tilskuerne lager sin egen fortelling. Feil teater åpner opp ulike rom, men selve magien er det de som sitter i trikken som bidrar til at skjer, blant annet gjennom små interaktive sekvenser underveis.

Enestående scenografi

Visuelt er dette et ganske enestående arbeid. Scenografien, gjort av Frida Vige Helle, er forseggjort og detaljrik. De ulike rommene har særpreg, ulik stemning, mange av dem er underliggjørende og svært poetiske i seg selv. Trikken triller til og med inn i gamle Almas hjem, og vi får høre fortellinger fra jula i gamle dager.

Det gjennomgående med jula i 11-trikken går til Nordpolen, er at den handler om fellesskap. Det er lite betlehemsmarker og julenisser – og julegaver, faktisk – å finne, det handler heller om å høre til et sted. Og det oppleves som en drømmereise når gamle Alma vinker oss videre, går foran trikken og forsvinner inn i et rom fullt av lys – hva skjedde? Nok et poetisk øyeblikk å ta med seg. For å komme videre, må vi krype, bøye oss for livet, på et vis, gjennom slutten av en underlig skog. Den fører passasjerene til et tre fullt av ønsker. Der skal vi henge opp våre.

Av-gavifiserte

Ideen om et ønsketre er ikke ny. Yoko Onos ønsketre har mange søstre ved ulike steder og eventer i verden. Ett av disse stedene opplevde jeg i sommer. Det var i Kalmar domkyrka, det var 22. juli, og jeg sneide innom den åpne kirken rett før stengetid. Rett innenfor stod et tre fullt av lapper. Det var et savnetre, der man kunne skrive opp alle man savnet og ikke fikk møte på grunn av koronarestriksjoner. «Farbror, jag saknar dig», «Min syster i Luleå». Treet var helt fullt.

På treet i Grefsenveien hang ulike ønsker av ganske ulike valører, men det var påfallende få rene gaveønsker på lappene. Det hadde kanskje noe med ferden å gjøre. Kan hende ble vi av-gavifiserte.

Feil teater har laget en førjulsforestilling som er en tydelig motvekt mot de store familieforestillingene ved institusjonsteatrene. Et viktig poeng er at forestillingene er gratis. Slik ønsker de å lage teater for alle uavhengig av sosial bakgrunn og økonomisk situasjon. Solid økonomisk støtte har gjort dette mulig. Forestillingen spiller til og med 22. desember, og den er lett å anbefale.

Glede for hele folket

Jeg nevnte fru Pigalopp. Midt i julestria, fullastet med alle julepakkenelliker, forvillet hun seg inn i en trikkestall der hun nærmest segnet om av utmattelse i den eldste, mest ubrukelige trikkevogna. Men så våknet hun til, og ved hjelp av to smånisser fikk hun dreis på den gamle, triste, kasserte vogna, spente for fire hester og lot alle som ville få kjøre ekte juletrikk gjennom den snødekte byen – til glede for hele folket.

Utenfor, i den umagiske verdenen, dundrer trikken fortsatt forbi, og snøen ligger mykt på bakken.

– Skjer’a! roper en stemme bak meg.

Jeg snur meg. Tre unge menn kommer gående langs fortauet, de har stoppet ved plakaten som viser vei til forestillingen.

– Det er jo blokka mi, jo! Teater her – i blokka mi?

Han skulle bare ha visst.