«Første klasse – det året vi lærte bokstavene»: En hyllest til alle landets lærere

«Klasserommet er som et lite laboratorium der noe magisk skal skje» hevder Bjørn Arild Erslands i sin nyeste bok Første klasse – det året vi lærte bokstavene. Nettopp i disse dager vil mange lure på hva som foregår etter at døren har lukket seg bak førsteklassingen deres. Ungenes liv i klasserommet er som et lukket land det er vanskelig å få førstehåndskjennskap til.

Første klasse – det året vi lærte bokstavene gir oss likevel et godt innblikk. Her åpnes det hemmelige rommet klassesituasjonen kan fortone seg som for oss foreldre. Professoren vet i teorien hvordan skriving skal læres. Ideen bak boka er å tilbringe et skoleår i en førsteklasse for å undersøke det i praksis. Tanken til Ersland, også forfatter på læreverk for 1.-4. trinn, er at «det skal bli ei bok om å tilegne seg de ferdighetene lesing og skriving er.» Han ser for seg at bokstavene skal være den røde tråden i fortellingen. Slik blir det ikke. Underveis endrer forehavendet seg til en fascinert fortelling om livet blant smårollingene. Kort sagt viker målsetningen fordi livet tar overhånd.

En aktuell utgivelse

Ersland skriver ikke inn i et tomrom. I oktober 2023 kom evalueringen av seksårsreformen fra 1997, reformen som innførte skolestart det året barn fyller seks. Altså gjennomfører flere sitt første skoleår som umodne femåringer. I våres kom Mannsutvalgets rapport som anbefaler fleksibel skolestart i tråd med Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller fra 2019, som svar på at gutter blir senere skolemodne enn jenter.

Evalueringen peker på at det i dag er mindre frilek og mer bokstavinnlæring i begynneropplæringen enn da reformen ble innført. Uheldig for alle med maur i rompa. Samtidig fremmer læreplanen fra 2020 læringsformer preget av mindre teori enn den forrige. Mer praktisk og prosessorientert læring er gamle takter, samtidig ivaretas Kunnskapsløftets (2006) vekting av grunnleggende lese- og skriveferdigheter i gjeldende læreplan.

Språk er kommunikasjon

Første klasse – det året vi lærte bokstavene er velskrevet, og handler nettopp om innlæringen av bokstavene gjennom det første skoleåret. Ersland gir liv til klasserommet. Det er lett å se for seg hvordan skoledagen arter seg for smårollingene med kontaktlærer Håkon. Likevel savner jeg flere refleksjoner over hva språktilegnelse er og hvordan den lekes inn, at tilsynelatende meningsløse ord og tegninger har et kommunikasjonsformål – også for de som ikke kan bokstavene.

I prosjektet vil Ersland være stille observatør: «Metoden min er å være til stede. Kilden er klasserommet. Jeg vil skrive det jeg ser.» Ydmykheten gjør ham mottakelig. Kanskje den åpne intensjonen gjør at han lar seg overvelde av livet blant smårollingene i klasserommet? Han er deskriptiv i gjengivelsene, men undrer seg lite i første del av teksten. Derfor kan beskrivelsene hans fremstå litt tamme.

Riktignok streifer han tanker om læringsmetodene omkring halvveis i boken, men konkluderer at: «bokstavene er bare en av alle de tingene du skal få til i første klasse, alt det andre er minst like krevende. Første klasse er egentlig helt vilt.» Selv om boka inneholder mange gylne passasjer, øyeblikksbilder fulle av læringsglede, så kunne noen flere tanker knyttet til hvordan barna lærer beriket beskrivelsene av at de langsomt plukker opp lyder og bokstaver.

Ersland får fint frem samspillet mellom læreren og klassen, og mellom elevene. Barna oppdager bokstaver og lyder og trekker sammen til enkeltord. Ords betydning blir også undersøkt. Likevel fremstår gjengivelsen av bokstavinnlæringen tidvis noe statisk. Jeg tror det henger sammen med at i det klasserommet Ersland observerer, vektes innlæringen av bokstaver høyere enn språkets funksjonelle side. Her skal bokstavene læres før elevene tar i bruk språket som kommunikasjonsmiddel. Det er først på de siste sidene at elevene skriver enkle konstaterende setninger.

Hyllest til trygge lærere

Helt i overenstemmelse med klasserommet Ersland har besøkt, finner forskerne som evaluerte seksårsreformen lite utforskende skriving som legger vekt på  å formidle et budskap. Rapporten fastslår at her er uutnyttet potensial.

Evalueringen påpeker også at det er lite bruk av språkleker og lite bruk av rim og regler. Høytlesing finner de heller ikke mye av. Igjen i overensstemmelse med Ersland som kommenterer at klassen leser for lite. Oppgitt over mangelen på lærebøker og lesehefter tar han med egne bøker. Han sparker velfortjent til den nymotens forestillingen om at dyktige lærere finner lærestoffet selv og klarer seg best uten bøker. Han påpeker ulovlig kopiering av lærebøker og at utrangerte bøker er i bruk.

En kostelig passasje som skildrer korte uker med en ufaglært vikar, runder av med en bønn om at usikre lærere må få klamre seg til læreboka. Heldigvis lover regjeringens leselyststrategi mer penger til nye trykte læremidler. Om det monner slik at alle usikre vikarer får en bok å holde i, gjenstår å se.

Mest av alt er Erslands bok hyllest til lærere som vil at elevene skal lære noe og som vet hvordan de lykkes med det. Håkon viser at det skaper trygghet å være sikker på at han kan lære bort. Trygge og kloke lærere vet at elever lærer selv om klasserommet fra tid til annen fortoner seg lite læringsfremmende.

Ersland konkluderer med at det viktigste elevene har lært det første året på skolen er å være mottakelige for å lære. Håkon har gitt elevene pågangsmot og styrke til å stå i elevrollen. At det er avgjørende å trives i det lange skolelivet som venter smårollingene, underbygges av den økende mistrivselen blant unge.

Livet større enn læreplanen

Boka Klassen av Marte Spurkland (Cappelen Damm 2017) er en parallell til Erslands bok som på mange måter bekrefter hvor viktige innsiktene hans er. Også i Spurklands bok blir livet større enn noen læreplan, selv om hun ikke gjør et nummer av å understreke at livet overgår statlige forskrifter. Denne selvfølgen har fått stor plass i promoteringen av Erslands bok. Marte Spurklands tekst viser hvorfor trygge rammer fra begynnelsen er avgjørende forutsetninger for å lære. I hennes bok møter vi ungdommer som står i fare for å havne i utenforskap og ungdomskriminalitet. Lærerens oppfølging av hver og en av de elevene hun følger er uvurderlig for at de fullfører det siste skoleåret. Akkurat som førsteklasselærerens innsats for å gjøre elvene rede til et langt skoleliv.

Lærerutdanningene opplever i år historisk svake søkertall og yrket har tidens laveste anseelse blant unge. I denne konteksten er Første klasse – det året vi lærte bokstavene et viktig bidrag.

Jeg veksler mellom å beundre Erslands rene tekst og å savne utfyllende resonnementer. Det ville gjort teksten tyngre med flere perspektiver, men gitt fremstillingen et helt annet preg. Illustrasjoner av barnetegningene han kommenterer, kunne ført til noen flere analytiske betraktinger. Samtidig er dette blitt en bok med en betagende fortelling. Teksten står aldeles nydelig på egne bein og gir inntrykk av grundighet. Fascinasjonen av skolelivet professoren legger for dagen burde inspirere mange til å velge læreryrket.