Frisk formidling og dyptpløyende faglighet på SKMU

Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand er i ferd med å vokse seg stort. Fra å ha vært et lite regionalmuseum med en beskjeden fagstab, vokser nå stab og ambisjoner mens museet ruster seg til å forvandles til storsatsningen Kunstsilo. Det hårete målet til sjef Reidar Fuglestad er 150 000 besøkende i året når det nye museet åpner i 2022, og for å få til dette tenkes det nytt i måten utstillingene presenteres.

Dette nyter også regionens barn og unge godt av. De skysses gratis inn til museets ulike formidlingsopplegg og formidlingsstaben har vokst i takt med satsningen. I sommerens utstilling Grand Prix så vi for første gang tendensen til at publikumsopplevelsen og publikumsengasjementet for alvor skulle stå i fokus. Pelle Brage hadde laget en interaktiv opplevelsesverden hvor sparkesykler, burgerbygging og skytespill skulle aktivisere barn og unge til lek og refleksjon over hva som utgjør byggeklossene til den gode samfunnet. Publikumsvertene var utkledte superverter som aktiviserte besøkende og lite minnet om en tradisjonelt kuratert utstilling. Selv var jeg ikke så begeistret for dette stuntet, fordi utstillingen hadde rom for lite annet enn lek. Skulle dette være Sørlandets Kunstmuseums nye profil?

Desto mer gledelig er det at utstillingen Ser du tegninga?, som med tittelen signaliserer en tilsvarende leken holdning, også har en klar forankring i klassisk kunstfaglig kuratering. Utstillingen klarer faktisk å få til noe innovativt innenfor formidling av kunst i Norge: balansegangen mellom å både være en frisk formidler av tegning for barn og unge, og samtidig en dyptpløyende, faglig presentasjon av tegnekunst fra 1900-tallet til i dag. Hvordan har prosjektleder Kristine Kolloen Nilsen ved Sørlandets Kunstmuseum klart dette? La oss ta en titt på utstillingen.

Verdig som i et ærverdig kunstakademi

Ser du tegninga? boltrer seg over hele Sørlandets Kunstmuseums andre etasje og presenterer utelukkende tegninger av kunstnere fra museets egen samling. I første rom opplever vi Ole Jørgen Ness’ non-figurative The Martian Chronicles ad Nauseam (2006). Verket, som består av tusjstreker som bølger og bukter seg over papirarkene, er en god ansats til utstillingens tema: streken og hva den kan utrette på papiret. For dette er ikke en utstilling som dveler ved kunstverkenes kronologi eller ved det store kunstnerskapet. Den konsentrerer seg om tegneteknikk, noe som viser seg å være et smart grep fra kuratorene.

Fra Ole Jørgen Ness’ burleske fantasi-streker føres vi inn i sal 2 hvor en menneske-stor modelldukke i tre står på et eget podium og inviterer til refleksjon over menneskekroppen som modell. Dette rommet viser tradisjonelle akter av størrelser som Olaf Isaachsen, Olav Moseid og Ulf Nilsen – disse fungerer som god inspirasjon når barna inviteres ned på gulvet med tegnebrett, ark og tegneblyanter. Hvordan står figuren? Hvordan opptrer den i rommet? Først skisses modellen kort og spontant i en-minutts øvelse, før barna gis fem minutter til å se nøyere etter. Omgivelsene i dette rommet gjør mye for at tegneøvelsen og tegneopplevelsen blir solid. Arkitekturen er stringent designet, og tegningene av de norske klassikerne på veggene danner en høytidelig ramme. Verdig som i et ærverdig kunstakademi.

Fra denne tradisjonelle og klassiske måten å tegne på, føres vi inn i sal 3 der den non-figurative streken står i fokus. Hovedverk her er Jan Groths skjøre, minimalistiske strek, Mette Stauslands geometriske tegninger, samt Marianne Lunds meditative bølgende strekunivers. Elevene får her en friere, leken oppgave – her skal de holde streken gående uten pause på et stort felles ark i fem hele minutter. Kan de holde på streken uten å krysse den? Kan de sammen lage et non-figurativt fellesverk? Kan de bare la streken flyte utenat den «er» noe?

I et av utstillingens rom inviteres elevene spesielt til å se på bruken av skyggelegging hos tre ulike kunstnere. De flokker seg tett tett på Kari Stiansens tegnede trestammer Eiker, Asker, Gran, Furu (1996-98) og legger merke til hvordan små rutenett brukes for å skape lys og skygge-virkninger. De får opplyst at dette heter cross-hatch-teknikk. I Sverre Mallings Schoolbus (2009) observerer de hvordan tegnekullet gnis utover for å lage ulike valører i den svart/hvite overflaten. En av elevene lager ordet «gnukke»-teknikk og alle er skjønt enige om at dette er et dekkende ord på Mallings måte å skyggelegge på.

Så til sist ser de på hvordan Leonard Rickhard i sine detaljrike, tekniske tegninger (Uten tittel, tegninger 2005) introduseres farge eller kulør på fagspråket. For å øve seg på å bruke ulike teknikker får de til sist oppgaven å tegne et eple på tre ulike måter: med en enkel linje, med skyggevirkninger, og med farge. Da kan de øve seg på å bruke tre nye ord de har lært mens de har vært på omvisning: linje, valør og kulør.

Tegnekunst fra høyt til lavt

Utstillingens styrke er at den viser alle mulige innfallsvinkler til tegneteknikk, fra høyt til lavt. I et rom grupperes ulike landskapstegninger, i et annet dras linjer til politisk satire og karikatur, i et annet oppfordres vi til å tagge på et plassbygd offentlig toalett i selskap med Bjarne Melgaard og Vanessa Baird. Tegning kobles til drodling, til tagging, til akademi-tradisjon, non-figurasjon og til skulpturell installasjon som Marit Rolands fascinerende #paper drawing. Selv sier Roland at hun tegner med selve arket og i det som kalles prosjektrommet er taket dekket med en luftig, poetisk papirinstallasjon.

Et annet godt grep ved utstillingen er nettopp dette prosjektrommet der fire ulike kunstnere inviteres inn i løpet av utstillingsperioden. Neste kunstner ut etter Marit Roland er Erlend Helling Larsen som skal kombinere strek og broderi. Så følger kunstnerne A4-stunt og Tegneklubben v/Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen og Martin Skauen. Prosjektrommet gjør at utstillingen revitaliseres underveis, og vi får lyst til å besøke den igjen og igjen i løpet av utstillingsperioden.

Formidling og fag hånd i hånd

Hvordan klarer utstillingen kunststykket å både formidle tegning for barn og unge,

samt fungere vellykket som en mer klassisk kuratert utstilling? Jeg tenker at det er to hovedgrunner til dette. Det ene ligger i den bevisste iscenesettelse av den kunstneriske teknikken. Grepet med å la den menneskestore modelldukken både dramatisere og illustrere tegnekunstens tradisjon er virkelig vellykket. Rommet er konstruert som en klassisk akademi-sitasjon, og de klassiske verkene oppleves inn i denne tradisjonen av prøving og feiling med menneskefiguren. Når vi da i neste rom inviteres til å «bare» lage en strek på en tavle på veggen som Marianne Lund eller Jan Groth gjør, oppleves det enkelt og håndgripelig. Ikke post-modernistisk og uhåndgripelig som mye samtidskunst kan være.

Lund og Groth lager streker, som Olav Isaachsen og Ulf Nilsen, deres streker uttrykker bare noe annet, i en ny tid og kontekst. Strekene på do-veggen og strekene vi kan lage i landskapsrommet fungerer på samme måten: det er streker, vi setter alle spor. Hvordan er din strek? Denne insisteringen på streken som noe mennesker alltid har drevet med, gjør at jeg virkelig legger merke til selve teknikken i de ulike arbeidene. Jeg ser på linjen, de sort/hvite valørene og fargene og fascineres av hvor ulike tegninger kan være. Og kanskje viktigst: jeg tenker at tegning er noe jeg også kan forsøke meg på.

Den andre hovedgrunnen til at utstillingen fungerer godt, er at formidlingsfaget og kunstfaget arbeider så tett sammen. Her har formidlingen av utstillingen vært planlagt helt fra begynnelsen av prosjektet. I stedet for å montere en rekke tegninger på veggen i en bestemt kronologi, og så lage et didaktisk opplegg i etterkant, har man fra begynnelsen tenkt på hva og hvordan man vil formidle. Og det virker som kuratorene fra begynnelsen har hatt et brennende ønske om å formidle hva tegning faktisk er. For å få dette frem har de så tenkt på ulike formidlingsstrategier som kan la publikum komme nærmere en forståelse av hva tegning er. Denne viljen til formidling ser vi også tydelig i tekstene som henger i hvert rom. De inneholder få opplysninger om kunstnere, teknikk eller tradisjon, men er bevisst holdt i en åpen, inviterende og spørrende tone som lar oss snarere reflektere over hva tegningen gjør i samfunnet og hva streken er på arket. Dette engasjementet smitter og gir en lyst til å tegne, til å sette streker på arkene.

Konklusjonen synes å være at lykken i denne utstillingen har vært å koble formidlingsleder Kristine Kolloen Nilsen sammen med en erfaren som kurator Karl Olav Segrov Mortensen. Sammen har de klart balansegangen mellom solid faglighet og publikumsinviterende lekenhet. De klarer på elegant vis å holde oss interessert i selve streken.