«Hans og Grete» er gammeldags teater på den riktige måten

Så lenge barn er blitt tenkt på som en målgruppe i teatret, har det vært iscenesatt folkeeventyr. Det eldste treffet på tittelen Hans og Grete i det norske scenekunstarkivet Sceneweb er fra 1903. Det er ikke lenge siden Den Norske Opera & Ballett satte opp Engelbert Humperdincks operaversjon av eventyret, og nå skal Brageteatret turnere i Østfold, Vestfold, Buskerud og Akershus med fortellingen om de to barna og den sultne heksa. På Brageteatret har de tatt utgangspunkt i en dramatisering av Lucy Kirkwood, men fortellingen ligger tett opptil det eventyret de fleste barn trolig kjenner fra før.

Eventyrrom

På scenen på Brageteatret har scenograf Nora Furuholmen skapt det som ser ut som en barokkscene. Tepper med illustrasjoner av løvtrær rammer inn scenen og henger bak hverandre inn mot bakveggen, slik dannes det et perspektiv som understreker at vi befinner oss i en skog. Men mest av alt gir scenografien følelsen av å være på teater, på et sted der eventyr er blitt gjenfortalt siden romantikken, og der skogen skal etterlignes og representeres, ikke gi assosiasjoner til virkeligheten.

Hans og Grete handler om to søsken som bor sammen med faren og stemoren sin i en hytte i skogen. Det er sult i landet, og de har lite å spise. Stemoren bestemmer seg derfor for å ta barna med ut i skogen og etterlate dem der. Men barna aner uråd, og Grete legger igjen spor av steiner på vei ut i skogen, og steinene hjelper dem med å finne veien hjem. Neste gang har de ingen steiner og prøver å gjøre det samme med brødsmuler, men smulene blir spist opp av fugler, og barna går seg vill i skogen. Mens de vandrer motløse rundt, finner de et pepperkakehus hvor det bor en heks. Heksen setter Hans i bur for å fete ham opp, og Grete blir satt til husarbeid. Til slutt lykkes det søskenparet å dytte heksen i ovnen, og de finner veien hjem igjen.

Ikke sitt på fabulatoren!

I Kirkwoods versjon begynner forestillingen med at brødrene Jacob og Wilhelm Grimm (Rebekka Jynge og Christian Greger Strøm) er ute i skogen på jakt etter eventyr. Jakten foregår med håv, for eventyrene flyr visst rundt i luften. Brødrene er litt lei, for det er lenge siden de har fanget noe eventyr.

Plutselig går det deres vei, de får et eventyr i håven, og det neste de må gjøre er å mate eventyret inn i en fabulator. Fabulatoren er en stor mekanisk dings som de triller ut på scenen. Den har ledninger og knapper, og Wilhelm får streng beskjed av Jacob om at han ikke må sette seg på den. For å være helt sikker, ber han publikum om å passe på. Hvis Wilhelm setter seg på fabulatoren, skal publikum rope «ikke sitt på fabulatoren!» Når han gjør det likevel, til tross for publikums skrik, blir både eventyret fra håven og brødrene sugd inn, og ut kommer det en forestilling. Det er kanskje litt vanskelig å forstå hvordan inndragningen er det som gjør at vi får se eventyret spilt ut på scenen, men premisset med eventyrjegerne gir en teatral effekt som understreker eventyrets plass i vår felles referanseramme og åpner for en leken formidling av det kjente stoffet.

Morsomme rim og god rytme

For stoffet er virkelig kjent. Vi treffer Hans (Bjørn Ingar Frivold) og Grete (Marie Berg), faren (Strøm), stemoren (Jynge) og heksen (også Strøm). Både stemoren og heksen er skumle, men fordi rammen er så tydelig satt, blir ikke forestillingen for skremmende for målgruppen (fra fem år). Jeg tror også at det hjelper at fortellingen er såpass kjent at de aller fleste vil vite at det går bra til slutt. Heksen spilles også med humor, og hun fremstilles som dum og lett å lure. Det gjør at det ikke blir skumlere enn nødvendig, men jeg setter pris på at de har beholdt mye av spenningen og latt det være litt skumle ting igjen.

Kirkwoods tekst er oversatt av Øyvind Berg. Den er full av morsomme rim og god rytme. Dette kommer også frem i sangene, som er lekne og trekker veksler på den litt jazzete siden av musikalsjangeren. Peder Varkøy har laget musikk til forestillingen og spiller også tangenter på scenen. Ingen av skuespillerne utmerker seg spesielt som sangere, men det er som om det bare understreker at det de holder på med på scenen er lek og at de synger fordi det er gøy.

Tøflete typer

Noen av karakterene kunne ha vært mer innovative. I mye barnekultur i dag fremstilles pappaer som tøflete typer som gjør sånn som kona sier. Det er en karakter som vi for eksempel ser i Peppa Gris der pappaen ofte roter ting til før mammaen rydder opp eller i Linus i Svingen der pappaen Marvin sjelden har kontroll på situasjonen og fremstår som et rampete barn.

I Hans og Grete skjønner jeg at det er vanskelig å få faren til å være en kjærlig karakter hvis han også aksepterer at barna skal settes ut i skogen for å dø, da er det kanskje bedre å gjøre ham litt dum. Men jeg skulle ønske meg en mannskarakter som var litt mindre en klisjé av en tiltaksløs mann. Jeg synes også det er typisk at det er en mann som spiller heksen. Dette kan ha praktiske grunner, og jeg synes Strøm behersker karakterens skremmende idioti godt, men det er så typisk at den onde kvinnen også må være maskulin.

Gammeldags teater for barn

Det er mange ting med både teksten og Hanne Tømtas regi på Hans og Grete som minner om gammeldags teater for barn. Når publikum må rope at Wilhelm ikke skal sette seg på fabulatoren, er det et triks som har vært brukt i teatret for de yngste så lenge jeg kan huske, men som det er blitt stadig mindre av de siste årene. Måten skuespillerne henvender seg til publikum på før de går tilbake til å late som de ikke er der, er også et velkjent grep. Humoren er eksplisitt og kroppslig, men er her mest knyttet til det kannibalistiske i heksens prosjekt.

Scenografien består, i tillegg til den nevnte inndekningen, av flere små hus som kan snus på sånn at de både har en innside og en utside. Jeg er imponert over scenografiens fleksibilitet og gjennomføring, og de klarer med ganske små grep å få rommet til å føles eventyrlig. Det samme gjelder alle rekvisittene. All maten som spises er laget detaljrikt av stoff sånn at det for eksempel ser ut som om Hans spiser masse hamburgere i kosedyrmateriale.

Jubilerende teater

Brageteatret fyller 25 år i år. Etter en sped start som regionalt kulturverksted for Buskerud, ble det etablert som produserende regionteater i 2000. De er hovedleverandør av scenekunst til Den kulturelle skolesekken (DKS) i Buskerud, men bygget seg opp til å turnere til større deler av Østlandet i de årene de var en del av Viken. Brageteatret har markert seg som drivkraft for teater for de yngre målgruppene. Særlig i Nils Petter Mørlands teatersjefperiode (2018-2023) fremstod de som en stemme for det nye teatret for de unge, et teater som jobber mer direkte med referansegrupper og går vekk fra de tradisjonelle metodene brukt av de store institusjonsteatrene.

I Mørlands sjefstid har det vært vanligere å jobbe med improvisasjon i prøveperioden eller å innhente nye unge stemmer til tekstarbeid. Dette førte ikke til at alle forestillingene de lagde var vellykkede, men til at vi fikk mange nye fortellinger og at arbeidet med teater for barn fikk en noe forhøyet status som estetisk boltreplass. Det er likevel ikke til å komme helt bort fra at DKS som arena ofte blir en hemsko for de store ambisjonene. De begrensede rammene som må til for at det skal være mulig å sende teater på turné, påvirker nødvendigvis også sluttresultatet, og Brageteatret er en av institusjonene der jeg synes det virker som om ambisjonene i litt for stor grad må tilpasses en turnévirkelighet som ikke gir scenekunsten rom til å skinne. 

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Tradisjonelt og uredd

I Hans og Grete er institusjonsteatermetoden merkbar. Ikke bare er materialet litt gammeldags, spillet og formen minner om teater for barn slik det var før. Men Hans og Grete er likevel gammeldags på den helt riktige måten.

Noe av dette kommer av at materialet formidles med selvbevissthet. Jeg savner ofte at kulturhistorie gis egenverdi i kunst for barn og unge i dag. Barnet er noen ganger blitt kastet ut med badevannet i iveren etter å lage relevante og nye fortellinger. I Hans og Grete plukkes barnet opp igjen, og jeg opplever at regissør Tømta går uredd inn i det å lage tradisjonelt teater for de yngste. At eventyret fortelles på et så kjent vis og at rammen rundt fortellingen løftes frem, bidrar til at eventyrets posisjon i kulturen i seg selv kommenteres. Når dette kombineres med lekenhet og overskudd, blir det ganske fornøyelig.