Teater: Burn the Rich, Eat the Witch!

– Æ ønske mæ et pæpeshow-fly, mamma! Og en sånn buss for sjiraffa som e like stor som mæ. Og så mamma, så ønske æ mæ en rockering … Og mamma, så vil æ at vi skal dra på teater og se på Frost!

Søsknene Frans og Merethe i Det Norske Teatrets Hans og Grete-forestilling er som barn flest, de har mange ønsker til jul.

At et av ønskene til Frans er billetter til samme teaters påkostede og omdiskuterte Frost-oppsetning (abo.), er et fint selvironisk poeng i denne forestillinga – som handler om ei alenemor som finner ut at hun ikke har penger til å lage julefeiring for seg og barna sine. Billetter til Frost koster 345 kroner per barn og 690 kroner per voksen. Langt fra de verste prisene i familieforestilling-segmentet, men også langt fra hva veldig mange barnefamilier kan ta seg råd til.

Slik blir Det Norske Teatrets fokus på økonomisk ulikhet dobbelt-tematisert på elegant vis, både innad i forestillinga Hans og Grete og utenfra gjennom prosjektet Alt er gratis – teatrets gratissatsing som forestillinga vises som en del av.

Kosedresser

Regissør Charlotte Frogner har sammen med skuespillerteamet på fire og dramaturg Anna Albrigtsen improvisert fram fortellinga, altså med utgangspunkt i det kjente eventyret om Hans og Grete. Hovedpersonene her er søsknene Frans og Merethe, som jeg oppfatter skal være typisk nåtidige unger i barnehage- eller småskolealder. De framstilles fint med sokke-sig og i kosedresser av de voksne skuespillerne Kenneth Homstad og Kirsti Refseth, noe som gjør det ganske naturlig at mor spilles av den litt eldre Marianne Krogh.

Alle tre overbeviser i rollene. Refseth og Homstad har gjenkjennelig barnlig kroppspråk og typisk barnlig syntaks når de snakker. Det oppleves gøyalt og lekent, og er heldigvis aldri karikert. Krogh er også god som fortvilt og sliten, men likevel kjærlig, alenemor.

Sanselig

Hver kveld slåss Frans og Merethe om mammaen skal fortelle eventyret om Rødhette eller om Hans og Grete for dem på sengen. I kveld er det Merethe som vinner, og idet mamma går i gang med å fortelle om de to fortvilte søsknene fra Grimms eventyr, kommer det tydelig fram at dette er ei fortelling de to ungene kjenner godt. «Lille» Merethe gestalter dramatisk de mest kjente scenene ute på gulvet mens moren forteller, og Frans klamrer seg til moren i fortellingas skumleste partier.

Scene 3s potensiale til å komme spesielt tett på skuespillerne utnyttes fint i flere scener, som der ungene lurer seg til å sove i morens seng. De krangler og klenger seg på moren mens dyner, føtter og puter bakser omkring i en stor, myk klump foran oss. En sanselig, identifiserbar scene for både småbarnsforeldrene (å kjenne seg kvalt av ungers urolige klenging når man vil sove) og ungene (hvordan netter kan føles utrygge og man gjerne vil sove tett, tett på noen) i salen.

Det menneskelige mørke

Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan det skapes liv, dynamikk og gjenkjennelighet i forestillinga, som visuelt i det store og hele preges av en nokså naken estetikk: Vi sitter på hver vår side av et smalt sceneområde, der ei matte av grønt syntetisk gress strekker seg mot et kjøleskap i hver ende. Bak oss og rundt oss er veggene uten inndekking og rommet er preget av åpne, mørklagte områder. Egentlig nokså utrygt, men det mørke skal etter hvert brukes effektivt.

Typisk for brødrene Grimms eventyr er nemlig at vi presenteres for mørkere sider ved menneskelivet, og slik er det også her. Kvelden etter at Frans og Merethe har kommet med alle forventningene sine til jula, overhører barna mammaen snakke fortvilt med ei venninne på telefonen: Siden hun må sende bilen på verksted, kan hun ikke for sitt bare liv skjønne hvordan hun kan ta seg råd til å lage jul.

En virkelighet stadig flere familier står oppe i nå, altså.

Fattig?

Alt er gratis-satsinga på Det Norske begrunnes av teatersjef Erik Ulfsby slik: «I ei tid der kulturlivet melder om sviktande publikumsbesøk og strammare økonomi, og der vi alle må leve med auka renter, høgare energiprisar og forverra privatøkonomi, vil vi forske i kva som skjer dersom økonomi ikkje er eit tema.» Prosjektet skal også tjene som et svar til de mange som er bekymret for økt kommersialisering av scenekunsten – og for å undersøke om prisreduksjon er veien å gå for å få folk tilbake til teatersalene etter pandemien.

Men kontrasten mellom påkostete musikaler for de kjøpesterke familiene på hovedscenen (Frost), og et gratistilbud preget av gjenbrukt scenografi (jeg tror for eksempel godteri-scenografien i heksas hus må være fra Charlie og sjokoladefabrikken?), en nesten naken scene og få skuespillere i sving på scene 3, gir en lett emmen smak i munnen. Da oppleves det som et lykketreff at Charlotte Frogner – som så vidt jeg kan se debuterer som barneteater-regissør her – har laget ei mye sterkere barneforestilling enn det Gísli Örn Garðarsson og hans kunstneriske team har klart å få ut av alle ressursene og forelegget i den populærkulturelle monsterhiten Frost.

Det er nesten så man merker Grotowski, skaperen av «Det fattige teater», nikke anerkjennende i kulissene.

Uutgrunnelig kanin

Tilbake til våre helter: Der Hans og Grete i eventyret støtes ut av heimen av ei ond stemor, bestemmer våre helter Frans og Merethe seg for selv å begi seg ut i skogen. Planen er å finne heksa der ute, stjele gryta med gull og dermed redde mammaen og dem selv ut av katastrofen det er ikke å kunne feire jul.

Etter å ha kledd på seg cherroxer og kløete ullskjerf, beveger de seg ut i scenemørket. Replikkvekslingene mellom Homstad og Refseth mens de virrer rundt oss, skaper virkelig følelsen av at de leter rundt i en mørk skog etter heksas hus. Frans blir ofte trøtt og vil helst gå hjem igjen, men lar seg motivere når søsteren lokker ham med godteri. Slik brukes barns typiske sukkeravhengighet som et fint hint fram mot skjebnen som skal møte dem inne i skogen.

Plutselig dukker en skummel, hvit og uutgrunnelig kanin i menneskestørrelse – ikke så ulikt den fra Alice i Eventyrland – opp. Den bare sier «Nammenammenam», og etter et parti med klassisk forviklingskomedie skjønner de at de må følge kaninen for å finne huset til heksa.

Mer fikst enn forløsende

Og vel framme åpenbarer vår onde antagonist seg i en praktfull, fargerik habitt. Karl-Ivar Lende er herlig fæl som heksa, og utnytter kynisk barnas godterisug til å fange dem i fella. Som i eventyret gir heksa seg til å feite opp Frans for at hun seinere skal kunne spise ham, og det oppleves riktig uhyggelig at den stakkars storesøsteren Merethe tvinges til å steike vaflene han skal feites opp på.

Men: Der det kunstneriske teamet skal ha honnør for å løfte et så aktuelt tema som barnefattigdom, og skildre familien på så virkelighetsnært og nyansert vis, skulle jeg ønske de våget å skru til det politiske enda et knepp. Herfra og ut er det nemlig som om det eventyrlige og det realistiske ikke helt klarer å dra i samme retning.

Der for eksempel Teater Vestland med sin juleforestilling Jenta med fyrstikkene stolte på at barn tåler å møte virkeligheten slik den er i sin brutalitet – det hender faktisk at barn dør av sult – tyr Det Norske til mer typiske eventyrformler med en rekke magiske vendinger for å få til en lykkelig slutt. Helt plutselig har barna vunnet over den grådige heksa og kasta henne i ovnen. Helt plutselig dukker det opp en gullskatt (som man må ha heksas briller for å kunne se? Jeg får ikke helt tak på hva som menes med dette), og like plutselig er alle bekymringene deres over. Slike eventyrslutter kan jo ha en viss psykologisk effekt, men her skjer det så brått at det hele egentlig oppleves mer fikst enn forløsende.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Quick fix

Ulykken moren opplever – å ikke ha råd til å lage jul for ungene sine – virker liksom skjebnebestemt, som noe som bare har falt over dem – og som ingen har skyld i. Men skylden for slike skjebner finnes det jo gjerne folk som bør ta på seg!

Gitt den virkelighetsnære settingen og den tydelige utsattheten til hovedpersonene, klarer jeg ikke la være å tenke på Augusto Boal og «De undertryktes teater». Denne formen ble skapt for å få folk til å identifisere undertrykkerne sine og dermed også gi et bud på hvordan de kan kjempe imot sin «skjebne». Jeg synes det hadde vært spennende om forbindelseslinjene mellom familiens ulykke og Det Onde i denne fortellinga var et hakk tydeligere: Hva om heksa for eksempel var en hushai eller velferdsprofitør eller andre som tjener på den økende ulikheten i samfunnet?

Det kunne så klart blitt for politisk. Men jeg mener det hadde vært spennende om det gikk an å undersøke om også barneforestillingene i Alt er gratis kunne ha bidratt til «eit kritisk vokabular og [å] skape moglegheitsrom, eksperiment, som kan føregripe nye samfunnsutviklingar og kunstnarlege former» slik dramaturg Julian Blaue skriver om ambisjonene for prosjektet.

Ungene i denne fortellinga er jo handlekraftige og kjemper imot det som har ramma dem. Men de magiske eventyrløsningene (slike Boal var en sterk motstander av i sitt teater!) mot slutten fungerer for mye som en slags quick fix’er til at de får den forløsende effekten de kunne hatt – og eventyret virkelig kunne hatt virkning. For både voksne og barn i salen.