Hva vil vi med lekeplassen?

Det er september, jeg har hentet datteren min på skolen, og sammen går vi mot barnehagen for å hente lillebroren hennes. Når vi går gjennom porten, utbryter hun: «Det er urettferdig at de har så mye løv her!» Jeg ser spørrende på henne, idet hun forklarer meg at vaktmesteren på skolen fjerner løvet samme dag som det faller ned fra treet. I barnehagen kunne de leke med hauger av løv, på skolen har de kun noen blader å leke med. Datteren min går i første klasse. Selv om hun gledet seg til å begynne på skolen, selv om skolearbeidet er morsomt og det er spennende med nye barn, så savner hun den frie leken som barnehagen ga rom for, hun savner trærne, sanden, gjørma og kjøkkenhagen.

I 1972 lanserte arkitekten Simon Nicholson «The Theory Of Loose Parts». Han hevdet at løse elementer i sterkere grad enn statiske og fastmonterte deler styrker vår kreative utvikling. Disse elementene er materialer som kan flyttes på og organiseres fritt, uten noen regler for hvordan de skal settes sammen. Teorien har hatt stor innflytelse i ettertid, og den er fortsatt like aktuell. Løvet som faller ned om høsten er nettopp slike løse elementer. Greiner, småstein og regnvann også. Sandkassen bygger på en lignende ideologi, og har en historie som går tilbake til slutten av 1840-årene. Likevel er det som om vi ofte glemmer at de løse elementene ikke er tilfeldige innslag på lekeplassen.

Det finnes mange teorier om hvordan man skal tilrettelegge for riktig lek. Noen teorier er målstyrte, andre, som Nicholsons, fokuserer mer på det frie. Lekeplasser formes, bevisst eller ubevisst, som en konsekvens av ulike verdisyn og forestillinger på hva som er viktig for barns utvikling.

Lekeplassens utvikling

Den sveitsiske byplanleggeren Gabriela Burkhalter har gjennom sitt arbeid med The Playground Project samlet et arkiv av europeiske, amerikanske, japanske og indiske lekeplasser fra det siste århundret. Det som startet som en interesse og fascinasjon for lekeplasser, endte opp som en hjemmeside med bilder av inspirerende lekeplasser hun kom over. Etterhvert som samlingen vokste, ble det stadig klarere hvordan lekeplassens utforming til enhver tid har sprunget ut av tidsåndens syn på lekens betydning og viktigheten av det å leke. Samlingen har vært grunnlag for flere utstillinger de siste årene, senest på Kunsthalle Zürich i 2016.

Burkhalter peker på fire ulike paradigmeskifter innenfor lekeplassens historie. På starten av 1900-tallet var lekeplassen et sosialt virkemiddel for å bedre den mentale og psykiske helsen til barn fra fattige familier. På 1930-tallet var hovedideen bak lekeplassene at de skulle bygge på naturmaterialer, på 1960-tallet blomstret nabolagstankegangen og de selvbygde lekeplassene fylte byene våre. På 1980-tallet stagnerte på mange måter den sosiale og politiske drømmen, og lekeplassens utvikling stoppet. Men Burkhalter ser optimistisk på fremtiden, med nye internasjonale prosjekter som viser et sterkt engasjement for alternativ lek. Flere arkitekter og kunstnere viser stigende interesse for feltet. Jeg venter på at denne bølgen slår inn over Norge.

I Norge har natur- og rekreasjonbevegelsen sterke røtter, og vi har en lang tradisjon med lekeplasser utført i naturmaterialer og med store innslag av grønt. Særlig inspirerende i denne sammenhengen er arbeidene til Asbjørn Flemmen i samarbeid med Tom Jambor i Volda.

Men med urbaniseringens krav til å gi barna egne lekeområder i byen har vi også innført en annen type lekeplass. Inngjerdede områder med husker, sklier og lekehus i kontrastfarger fyller opp det offentlige rommet og stadfester på mange måter vårt standardiserte samfunn. Disse lekeområdene speiler også noe annet, de speiler et samfunn som setter det rasjonelle høyere enn det sansbare. I stedet for å fremstå som annerledes og lekne rom, er lekeplassene fylt med apparater som gjennom sin definerte funksjon skal gi barna bestemte ferdigheter. Det er fint at lekeplasser er med på å fremme sosial og motorisk utvikling, og det er lett å argumentere for dette aspektet fordi det gir målbare resultater. Men leken i seg selv er også et grunnleggende behov i oss mennesker. Lek behøver nødvendigvis ikke har noe annet formål enn den sansbare opplevelsen i seg selv. Gjennom å leke kommer vi i kontakt med vår indre sansbare verden. Vi lærer å kjenne oss selv.

Mange barn i dag får ikke nok rom til å fordype seg i fri lek, fordi vi voksne i alt for stor grad blander oss inn i hvordan de skal leke/ikke leke. Områder avsatt til lek er fylt med apparater som skal brukes på bestemte måter. Fri lek er viktig for å gi barna en indre trygghet. Det er synd om barna kun definerer seg selv ut fra de aktivitetene og målbare oppgavene de mestrer, særlig fordi det kan skape usikkerhet når barna skal ut i omgivelser hvor disse aktivitetene ikke lenger er til stede.

Alternative, kunstneriske utforminger

En stor del av samlingen til Burkhalter viser lekeplasser utformet av kunstnere. Kunstlekeplasser tok for alvor form under modernismen på 1940-tallet. Geometrisk formede landskap, lekeskulpturer og medvirkningsprosjekter skulle inspirere den frie og abstrakte leken, stimulere barnas fantasi, undring og forståelse av skjønnhet. Lekeplassen skulle appellere til barnas estetiske side.

Den japansk-amerikanske kunstneren og landskapsarkitekten Isamu Noguchi var tidlig på banen med sine abstrakte lekelandskaper. Det finnes mange modeller av hans arbeider, men lite av det ble noen gang realisert. Noguchis arbeider satt likevel i gang en diskusjon rundt meningen med lekeplasser i USA. Tom Hess, redaktør i Art News kritiserte New Yorks parksjef, Robert Moses for manglende mot til oppføre Noguchis lekeplasser. Han mente at lekeplassen i motsetning til å fortelle barna hva de skulle gjøre (huske, skli, klatre bestemte steder), skulle være et sted for endeløs utforsking. Dette er like aktuelt i dag.

Noguchi’s arbeid ble ved modellbordet, men i årene som fulgte etter annen verdenskrig var det mange andre kunstnere som interesserte seg for og fikk bygget nyskapende lekeplasser. En sterk pådriver for dette var den amerikanske lekeplassprodusenten Creative Playthings som inviterte kunstnere til å komme med forslag til hvordan nye lekeskulpturer kunne se ut. I 1954 arrangerte firmaet, i samarbeid med Parents Magazine og MoMa, en lekeskulpturkonkurranse og -utstilling i New York. Konkurransen fikk 350 bidrag, og utstillingen fikk mange besøkende. En ny tidsånd var på gang. Abstrakte betongskulpturer preget flere nye lekeplasser. Egon Möller-Nielsen var tidlig ute med sine lekeskulpturer i Sverige, i Amerika stod arbeidet til Joseph Brown sentralt.

Flere kunstnere begynte også å interessere seg for prosesser hvor barna selv var med i utformingen. Det franske kollektivet Group Ludic lagde mange lekeplasser i samarbeid med barn. Ingen av disse lekeplassene finnes i dag, men gjennom arbeidet med The Playground Project har Burkhalter, gjennom arkivet deres, fått mulighet til å presentere et utvalg av deres 150 innovative lekeplasser.

Nye strømninger

Internasjonalt har det de siste årene dukket opp flere nyskapende lekeplasser. København kommune fører et bevisst samarbeid med kunstnere. De siste årene har de renovert byens 125 lekeplasser. Gjennom dette arbeidet er det oppført fem kunstlekeplasser i samarbeid med danske kunstnere.

I England har Create London markert seg som en viktig bidragsyter som knytter kunstnere opp mot vanskeligstilte nabolag. Særlig stor oppmerksomhet har det multidisiplinære kollektivet Assemble fått for sitt bidrag i form av «Baltic Street Adventure Playground». Prosjektet er en ny lekeplass og en ny organisasjon i Dalmarnock i Glasgow. Bak ideen står filosofien om «anti-design», ansvarsfølelse, selvorganisering, samarbeid og viktigheten av å lære seg å ta risiko. Lekeplassen bygger på tradisjonen for byggelekeplasser som den britiske landskapsarkitekten Lady Allen of Hurtwood tok med seg til Storbritannia etter sitt besøk ved Emdrup skrammellegeplads utenfor København rett etter annen verdenskrig. Lekeplassen i Emdrup var et stort inngjerdet område, med skrapdeler, sand og vann, hvor barna var velkomne til å tegne og bygge selvinitierte prosjekter. Gjennom å gi barna ansvar, la dem tegne, måle, planlegge, diskutere og bygge, oppstår det en kreativ prosess som også styrker barnas sosiale evner. Assemble diskuterer til stadighet viktigheten av lek gjennom flere av sine arbeider og har hatt stor innflytelse på diskusjonen rundt byggelekeplasser i nyere tid.

I Norge i dag utformes de fleste lekeplasser av landskapsarkitekter. Kunstnere kommer ofte inn i etterkant med bidrag i form av utsmykning. Mitt ønske for framtiden er en mer integrert modell hvor vi sammen kan jobbe tettere mot å skape unike og annerledes byrom. Norske lekeplasser fremstår fortsatt som en samling av katalogvarer hvor leken har konkrete spilleregler. I stedet for å inspirere barna til å utvikle sin egen og mer avanserte form for lek, stimulerer dagens norske lekeplasser mer til å utvikle vår rasjonelle side. Lekeplassene organiseres på en måte hvor det er konkrete regler for hvordan det skal lekes.

Vi trenger steder som åpner for fri lek, undring og fantasi og som er en pause fra voksenverdenens innblanding. Det er mange som mener noe om hva lek skal være og hvordan barn skal organisere hverdagen sin. Jeg tror lekeplassen bør gjøre det motsatte, nemlig tilrettelegge for en bruk vi voksne ikke kjenner. Jeg drømmer fortsatt om en lekeplass som får meg til å føle meg maktesløs. Et sted hvor barna mine kan få drømme, føle og sanse i en verden ingen har sett før.