Hvem står til ansvar for miljøet i barnebøkene?

«How dare you», sier Greta Thunberg og representerer de unges initiativ som skal redde planeten som generasjonen før dem har ødelagt. Det autonome barnet tar ansvar der hvor voksenverdenen svikter. Dette er naturligvis en forenkling. Verden var ikke ren og problemfri da vi «voksne» kom til makten. Hver generasjon har tatt tak i de kortsiktige problemene, men kanskje ikke klart å gjøre nok med de langsiktige utfordringene.

Mer klima i barnelitteraturen

På 1950- og 60-tallet var etterkrigstidens fokus også gjenoppbygging og ikke minst å finne løsninger som å brødfø en økende befolkning. Ansvaret for hvorfor polarisen smelter og jorda koker, er derfor komplisert og sammensatt. Gjennom 1960- og 70-tallet var faren for en atomkrig bare noen millimeter unna. Opprustning og kald krig gjorde verden utrygg, det satte også miljø og klima lenger ned på prioriteringslista. I dag er det i større grad redselen for klimakrise som skremmer barn. Overforbruk av jordas fornybare ressurser peker også i retning av at det ikke bare er et fåtall som må ta på seg skyld og ansvar. Vi er alle en del av problemet. Speiles dette i barnelitteraturen?

I det norske Bærekraftsbiblioteket, hvor FNs bærkraftsmål er utgangspunkt, finner vi Kaia Dahle Nyhus sin bildebok Verden sa ja (2018). Antall titler innen sakprosa som tar opp miljøproblemer, er økende, men også i skjønnlitteraturen for barn vokser utvalget og populariteten for temaet. Det norske Samlaget utgir i år blant annet en ny spenningsserie av Ruth Lillegraven hvor miljøkamp er temaet.

I denne artikkelen ønsker jeg å se på Hytta som forsvann (2020) av Ruth Lillegraven og Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus for å se hvilken rolle miljøsynderen har. Kan man beholde barneperspektivet og likevel vise at barna selv er en del av problemet, eller må miljøsynderen forenkles som skurk for at det skal fungere?

Et kort tilbakeblikk

Bokserien om Pelle og Proffen av Ingvar Ambjørnsen var en stor suksess på slutten av 1980-tallet. Serien tok opp tema som få andre norske barnebokforfattere hadde gjort tidligere. Høyreekstremisme, rus og prostitusjon og ikke minst miljøkamp. Flere av bøkene ble filmatisert og nådde derfor et bredt publikum. I Giftige Løgner (1989) er Steinsundfjorden blank og blå, men under overflaten er det dumpet farlig avfall. Hvem som dumpet de miljøskadelige stoffene, er sentralt for fortellingen.

Urskog og avskoging, urbanitet og økt materialisme, havet og forurensing er grunnleggende tema i Sigbjørn Mostue sin populære trilogi «Alvetegnet» (2005–2007). I denne fantasy-trilogien slår naturen tilbake i form av overnaturlige vesener og katastrofer. Sigbjørn Mostue trekker leseren langt på vei mot at de selv er en del av problemet i siste bok i trilogien. Vår måte å leve på er kritikkverdig, det er vi som står for ødeleggelsene.

Miljødetektiver i Klodeklubben

Klodeklubben er en serie for lesergruppen 8–10 år. To bøker er så langt kommet ut: Dei svarte svanene (2020) og Hytta som forsvann. (Tredje bok i serien, Fanga på fjorden, utgis i mai 2021, red.anm.) Tre barn (Sivert, Mo og Vanja) danner en «klubb» som driver etterforskning på lokale mysterier. Serien er en detektivserie i et format vi kjenner godt fra før, men i motsetning til LasseMaja-bøkene eller serien om Detektivbyrå nr. 2 er det miljøkriminalitet som er temaet. I den første boken er det fokus på olje, eller spillolje. Forurensing er ikke bare umoralsk, men en kriminell handling. I den andre boken er det dumping av søppel i naturen, som gjør skade på dyrene, og utbygging av utmark, som er like kriminelt.

For å forsterke miljøfokuset har forfatteren fått hjelp fra miljøjournalist og forfatter Ole Mathismoen, som doserer miljøfakta bakerst som en del av parateksten. Det er korte og nøkterne sakprosatekster om hva olje er, hvor den kommer fra, hvorfor olje er et problem, og hva slags alternativer som finnes.

På forsiden står bidraget til Mathismoen beskrevet som Miljøfakta og er med på å understreke seriøsiteten hos forfatteren og Klodeklubben-seriens intensjon. Her skal barna få en spennende historie om miljøkriminalitet og samtidig lære noe gjennom å få fakta. Lån av naturvitenskapelige kilder er karakteristisk for økolitteraturen, skriver Espen Stueland (2020) i litteraturtidsskriftet Vinduet. I voksenromanen Begynnelser (2017) av Carl Frode Tiller finner vi bak i boken et kilderegister og en takkeliste til naturforvaltere og naturvitenskapelige eksperter. I Lillegravens bok er det Mathismoen som blir kilden. Det finnes ingen kildelister i Kaia Dahle Nyhus’ bok.

Hvem er synderen?

I Hytta som forsvann kommer Sivert og Mo på besøk til familiegården til Vanja. De har fri fra skolen og skal legge planer for Klodeklubben. Gjennom skildring og illustrasjoner møter vi et idyllisk småbruk hvor dyrehold står sentralt. Illustrasjonene er lyse, himmelen blå med duse skyer og svevende måker. På nær utmark ser vi hvite sauedotter gresse. Gårdsplassen er ren og ryddig. I det fjerne skimter vi byen.

Ei ku er blitt syk, og veterinæren har noen klare tanker om hva det kan være. Leseren får forklart at når folk kaster tomme bokser ut i naturen, kan de havne som små metallbiter i høyet til dyrene. Hvis ei ku svelger slike metallbiter, kan det forårsake store indre skader og føre til døden. Å måtte avlive og miste dyr betyr at foreldrene til Vanja taper penger. Det er ikke bra for gårdsdriften. Tankeløs kasting av søppel i naturen har derfor store konsekvenser, for dyrene og økonomien.

–  Kva kan ha skjedd med Wilma, eigentlig? spør Mo.

–  Vel, seier dyrlegen. – Ein ting som ofte skjer, er at folk hiv boksar ut av bilvindauget og ut i naturen. Boksane blir kverna til metallbitar som hamnar i foret til dyra. (Lillegraven, 2020b, s. 17–18)

Videre oppdager barna at noen river en gammel hytte ute i skogen. De avdekker en plan om å bygge ut flere store hytter som skal selges.

Det er to mannlige arbeidere som river den gamle bygningen uten å sikre avfall på noe godt vis. Disse arbeiderne illustreres som de verste forbryterne (s. 26 og 27), hvor de i mørket skuler mot leseren med henholdsvis øks og motorsag. Elementene minner om klassisk grøss i retning øksemorder og motorsagmassakre, det levner ingen tvil om hvem sympatien skal ligge hos. Dette kommer jeg tilbake til.

Gift og profitt

Barna undersøker rivningsplassen. Der finner de planker, murstein, gamle møbler og gamle bilbatterier strødd. At arbeiderne ikke sikrer avfallet når de river den gamle hytta, har også konsekvenser. Sauene som beiter i området skader seg på spiker som stikker opp fra plankene.

Den syke kua dør, og leseren får vite at det i tillegg til metallbiter i høyet også kan være en annen sammenheng. Å slikke syre fra et dumpet bilbatteri kan være dødsårsaken. Dette kobles direkte til forsøplingen rundt den revne hytta. Som i Ambjørnsens Giftige løgner er avfall og gift i naturen sentralt i Klodeklubben. Avfall dumpes av krefter som har en økonomisk vinning ved å ikke levere til mottak. I Hytta som forsvann er det Ferner Fougner som er antagonisten. Han representerer gamle penger og et ønske om å skape profitt av den uberørte naturen. Når Vanja fra Klodeklubben spør hvem han er, svarer han følgende:

– Frithjof Ferner Fougner, seier mannen. – Eg eig denne tomta og ganske mange andre tomter kring her. Vi vil byggje hytter til folk. (Lillegraven, 2020b, s.64)

Det er kapitalisten som kommer utenfra, som skaper problemene. Selv har ikke Fougner noen glede av den gamle hytta som ligger der. Han sier også at han ikke liker seg i området heller.

I Norge har det vært en unik og voldsom vekst i antall hytter som bygges til fjells og i skogen. Det har også vært en markant økning av bygging i strandsonen, og det har lagt den såkalte allemannsretten under press. Ruth Lillegraven peker på de voksne i maktposisjon, slik som både Ambjørnsen og Mostue har gjort før henne. De med penger som er ute etter å øke sin formue. Og hun lar barna være varslerne og dem som rydder opp.

Tar grep

I bildeboken Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus er vi alle en del av problemet. En anmeldelse av boken hevdet at den ikke er «for sarte barnesjeler» (Krøger, 2018). Videre legger anmelderen vekt på at historien «er brutal, slik livet er brutalt. Det kommer rotter og sykdom og krig. Eksos og regn og storm og is som smelter, og dyr som må flytte på seg og dør» (Krøger, 2018). Boken er ifølge forlaget rettet mot lesere i alderen 4–9 år. Selv om bildeboken er fortellingen om evolusjon, tar forfatteren grep med tanke på klimaendringer og hvordan det påvirker dyrelivet, oss og planeten vi lever på.

Og isen smelta, og dyra flytta på seg,

Og dyra døde,

Og da sa vi også, huff,

For det var pene dyr som forsvant,

Sånn som isbjørn,

Og rare dyr som neshorn. (Nyhus, 2018)

Et gjentatt budskap hos Nyhus er at nye fremskritt fører til nye problemer – og at det ikke finnes en bunn i menneskets ønsker og begjær. At vi var mette og oppfant bålet var ikke nok. Vi bestemte at noen ting var finere enn andre, og at gull var finest av alt. Og at noen hadde mer av det som var fint. Det blir en pågående prosess. På siste side gjentar forfatteren spørsmålet: Nå er vi vel ferdige? Og det er opp til leseren å besvare dette gjennom sine videre handlinger i livet.

Men vi var ikke ferdige

I boka How Much Is Enough? utforsker Robert og Edward Skidelsky (2013) hvordan vi oppfatter at mer penger fører til et bedre liv. Hvor mye er nok for at vi skal være lykkelige? I 1930 mente økonomen John Maynard Keynes at vi i løpet av dette århundre (frem til 2000) ville se en så stor økning i inntekten at hele verdens befolkning ville kunne dekke sine grunnleggende behov. Det ville føre til at ingen behøvde å jobbe mer enn 15 timer i uken. Keynes tok feil, folk har aldri jobbet så mye som nå, og det kapitalistiske systemet er avhengig av dette forbruket som utløses.

Men vi var ikke ferdige. For vi kommer til å forandre oss.

Og verden roper!
Og verden sier JA! (Nyhus, 2018)

Det siste oppslaget i Verden sa ja viser et romskip som forlater jorden. Vi kan skimte konturen av Europa og Afrika sentralt på planeten. Romskipet har et ratt som styres av et menneske. Altså ingen autopilot eller kunstig intelligens som tar oss videre. Det er oss selv som styrer. Likevel er piloten – mennesket – halvt maskin. Ansiktet er dekket av en maske i metall med et slags robotblikk. «Vi kommer til å forandre oss» (Nyhus, 2018). Romskipet er på vei ut i verdensrommet, og på høyre side av oppslaget kan vi se en rød planet som illustrerer vårt neste stopp.

I boka The future of humanity skriver Michio Kaku (2018) om hvordan vi blir nødt til å flytte ut i verdensrommet når kloden blir ubeboelig. Vårt overforbruk krever at vi utnytter ressursene i asteroidebeltet, og at vi kan risikere å måtte terraforme nettopp Mars.

«Vi kommer til å forandre oss» blir stående som en åpen slutt hos Nyhus. Hvordan vil vi forandre oss? Blir vi mer maskin enn menneske? Genmodifisering? Evig liv? Kommer vi fremdeles til å inneha begjær etter mer? Eller kan det leses mer optimistisk? At vi kommer til å bli klokere og forlate kloden for å oppdage verdensrommet, ikke fordi vi har ødelagt vår egen planet, men fordi vi ønsker å beskytte det livet som finnes her og at verden tross alt sier ja?

Aktivisme for miljøet

Mens Dahle Nyhus forlater kloden, er miljøproblemet i Klodeklubben lokalt. Vanja, Sivert og Mo jobber sammen og forsøker å stoppe miljøkriminalitet i sitt eget nabolag. Som i tradisjonelle krimbøker for barn er heltene selv rene og på jakt etter noen som bryter med loven.

At barna selv kunne avsløre og kjempe mot forurensing, ble for alvor allemannseie med Bente Roestad sine populære bøker om miljødetektiven Blekkulf på 1990-tallet. Figuren var en del av en større kampanje hvor barn ble oppfordret til å bli medlem av «Blekkulf-klubben» og være aktivister i kampen mot miljøkriminalitet. På sitt mest populære var Blekkulf bøker, teater, cd-utgivelser og barne-tv.

Også i Klodeklubben oppfordres leseren til handling. Bakerst i Hytta som forsvann gis leseren en 5-punktsliste over hva man skal gjøre hvis man oppdager at noen brenner søppel. Blant annet oppfordres leserne til å ta bilder, klage til fylkesmannen eller ringe politiet.

Formellitteratur

I boken Becoming a Reader: The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood deler J.A. Appleyard (1991) leserne inn i flere kategorier. I alderen 7–12 år identifiserer leseren seg selv som helt eller heltinne. Leseren kan lese lengre tekster, men trenger enkle oppbygginger. Lillegraven plasserer klima- og miljøsynding utenfor leseren, og antyder at leseren aktivt kan gjøre noe for å stoppe dette. Ikke noe sted i bøkene reflekterer hovedpersonene selv over deres egne fotavtrykk eller egen skyld i problemene. Appleyard hevder at barn i denne alderen har et umettelig behov for å lese om barn som kommer seirende ut av farlige situasjoner. En slik helt mangler i Verden sa ja.

Ann Sylvi Larsen (2015) skriver i boka Gode grøss – om skrekkfiksjon for barn og av barn, at skrekkfiksjonen gir leseren mulighet til å kjenne på sterke følelser som angst, redsel, skrekk og aggresjon. Formellitteratur gir også leseren en slags trygghet om at det er monsteret som skal overvinnes og at moralen vil seire.

Lar barna vinne

Klodeklubben kan som sagt leses som krim, men det er ingen tvil om at den spiller på elementer fra grøsserfortellinger både i verbaltekst og bilde. I kontrast til den ryddige gården i introduksjonen blir illustrasjonene preget av rot og kaos ved hytta som rives (Lillegraven, 2020b s. 11). Himmelen blir mørk og grå når vi møter skurkene og været endres dramatisk (s. 50–51).

Monsteret eller ondskapen gestaltes i grøsserfortellinger og kan dermed overvinnes. Kanskje det er derfor skrekkvisjonen fascinerer barn og unge såpass sterkt som den gjør, hevder Nöel Carroll (referert i Larsen, 2015 s. 31–38). Tidligere var det atomvåpen og krig som bekymret den oppvoksende slekt, og temaet gikk igjen i barnelittera- turen. I dag er dystopier og klimalitteraturen det barna bekymrer seg over. Lillegraven identifiserer miljøkriminalitet og lar barna vinne. Det gir håp til en ny generasjon.

Utfordringer som venter

I Verden sa ja er det menneskets behov og begjær som forsøkes å tilfredsstilles. Teknologiske fremskritt føder nye problemer, men mennesket er alltid i bevegelse. Gjennom historien har vi løst de utfordringene vi står overfor.

Holder det med et indirekte grep som i Klodeklubben, eller må vi tørre å være mer direkte, slik som Verden sa ja? Er barn for sarte til å se at de er en del av problemet? Eller er det, slik Appleyard hevder, et nivå som kommer senere når man er en eldre leser og kan reflektere kritisk rundt det man leser?

Begge bøkene presenterer leserne for utfordringer som denne generasjonen kommer til å stå overfor. De gir kanskje noen verktøy til hvordan de skal forholde seg til dem. Enten det er monsteret vi kan bekjempe, eller om det er oss selv vi må temme. I Sigbjørn Mostues første bok i Alvetegnet finner hovedpersonen, Espen, ut at det er han selv som er antagonisten som speiles i monsteret. Vil vi i fremtiden få flere bøker om miljø og klima hvor leseren ikke får helterollen, men blir tvunget til å se seg selv i speilet?

Dette essayet stod først på trykk i På tværs af Norden: Økokritiske strømninger i nordisk børne- og ungdomslitteratur. På tværs af Norden er en serie på tre antologier som er en del af LØFTET – de nordiske kulturministrenes satsing på barne- og ungdomslitteratur. Hovedsatsingen er et årlig tverrfaglig seminar om aktuell nordisk barne- og ungdomslitteratur, som resulterer i en antologi. Hele antologien om økokritiske strømninger kan leses her. Ansvarlig utgiver er Nordisk råd. Gjengitt med tillatelse.

Litteratur:

Ambjørnsen, I. (2005). Giftige løgner. Oslo: Cappelen Damm.

Appleyard, J.A. (1991). Becoming a reader – the Experience of Fiction from Childhood to Adulthood. Cambridge: Cambridge University Press.

Kaku, M. (2018). The future of humanity. London: Penguin.

Krøger, C. (2018, 20. desember). Boka er ikke for sarte barnesjeler. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/boka-er-ikke-for-sarte-barnesjeler/70584017

Larsen, A.S. (2015). Gode grøss. Om skrekkfiksjon for og av barn. Oslo: Universitetsforlaget.

Lillegraven, R. (2020a). Klodeklubben: Dei svarte svanene. Oslo: Samlaget.

Lillegraven, R. (2020b). Klodeklubben, Hytta som forsvann. Oslo: Samlaget.

Mostue, S. (2005). Gravbøygen våkner. Oslo: Cappelen Damm.

Mostue, S. (2007). Krakens gap. Oslo: Cappelen Damm.

Nyhus, K.D. (2018). Verden sa ja. Oslo: Cappelen Damm.

Roestad, B. (1990). Blekkulf blir miljødetektiv. Oslo: Grøndahl.

Skidelsky R. & E. Skidelsky. (2013). How Much Is Enough? London: Penguin.

Stueland, E. (2020) Om økoromaner og økokritikk.

Hentet fra https://www.vinduet.no/om-okoromaner-og-okokritikk/

Tiller C.F. (2017) Begynnelser. Oslo: Aschehoug.