Hvor har det blitt av røverdattera?

Den nye Netflix-versjonen av Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, med Lisa James Larsson som regissør og Hans Rosenfeldt som manusforfatter, trer ut i et nostalgisk minefelt.

Imponerende dataanimasjon lager enorme villvetter som omringer Mattisborgen den natten Ronja blir født. Lovis synger mens tordnet raser utenfor borgveggene. Mattis forbanner villvettene: «Jag skal ha barn i natt!»

Så kommer hun. Ronja. Men i den nye Netflix-serien er det ingen røverdatter. 

Geleidende drama

Nytolkningen av Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter var originalt et prestisjeprosjekt laget for den nordiske strømmetjenesten Viaplay. Rammet av konkurs og krise ble Viaplay tvunget til å selge serien videre til amerikanske Netflix. Langt fra Lindgrens skoger blir serien et urovekkende varsko. Hvis ikke en gang Ronja Røverdatter inviterer inn til magiske skoger og vill fantasi, hvem skal gjøre det da?

I seks episoder tar nytolkningen form, det blir for langt. Ikke fordi historien om Ronja ikke strekker til, men fordi den nye handlingen er merkbart strukket ut og historien blir tynn. Istedenfor å ta utgangspunkt i Lindgrens fortellermåte, blir seeren overkjørt av et geleidende drama. Ingenting er opp til seeren. Når Ronja finner Birk på andre siden av helvetesgapet, har serieskaperne glemt at det er første gangen Ronja ser et annet barn. Mysteriet, sinnet og nysgjerrigheten er erstattet med en stusselig dialog som ender i at Ronja kommer hjem til Lovis og kan fortelle «jeg likte ham».

Ut i verden

Det er vanskelig å la være å sammenlikne det nye prestisjeprosjektet med Tage Danielssons tolkning med spillefilmen fra 1984. Her er Lena Nyman som Lovis og Allan Edwall som Skalle-Per uerstattelige. Edwalls Skalle-Per forteller om levd liv og død, slik det er for Ronja. Han er klok når han lar Ronja finne ut av ting selv, og utfordrer stoltheten til Mattis. Det er som når Allan Edwall synger Den Lilla Backen, om barnet som må ut i verden og finne ut av ting selv. Slik som Lindgrens Ronja gjør.

Mitt liv var nytt
Och ännu utan minnen
Och genom natten månen stilla gled
Och jag var ung med fasta steg på jorden
Jag levde fritt bland träd och vilda djur
Och som i lera formade jag orden
Och rent var hjärtat som de kommo ur
Och lilla bäcken mot älven rinner
Och älven rinner mot stora hav
Och aldrig någonsin mer du finner
Var lilla bäcken blev av

Langt fra Lindgrens skoger

Neddynget i seriedramatikk er Ronja ugjenkjennelig. Skjorereir-håret er blitt til krøller, og temperamentet tamt. Det er som om ingen husker hvem det fortelles om. I virvaret som følger blir serieskaperen tvunget til å introdusere nye karakterer for å fylle tomrommet der hvor Ronja burde ha vært og ender opp i sitt eget drama, langt fra Lindgrens skoger. 

Det er de voksne røverne som er hovedpersonene her. Røverne kjemper mot den korrupte borgermesteren i «byen». Penger, skatter og røveri har oppmerksomheten. 

Inneklemt mellom påtvunget dialog og svakt drama kommer etterlengtede gjenkjennbare scener. Når snøen kommer, jages alle røverne i Mattisborgen ut. Kliss nakne stuper de kråke om hverandre. Det gjør nesten vondt å bli minnet om hvilken historie serieskaperne egentlig har gitt seg ut for å fortelle.

I bingen

Til og med Mattis, spilt av Christopher Wagelin, drukner i det nye plottet. Lindgrens Mattis var redd. Han var vill, skummel, rasende og full av inderlig kjærlighet for barnet sitt. Når Ronja vokser fra ham, faller himmelen ned. Temmet i begge ender er Lindgrens fortelling om ungen som lærer å bli selvstendig, borte. 

Isteden er Mattis pjuskete. Sittende alene i grisebingen for å «tenke», blir skuespillet for svakt til å kunne overbevise om den dype fortvilelsen og sorgen Mattis har over at barnet hans vokser fra ham. Netflix-versjonen av Mattis blir sittende i grisebingen, tilsynelatende uten helt å huske hva han egentlig skal tenke over, for Ronja gjør ikke opprør. 

Når Lindgren skriver, er det både Mattis og Ronja som må finne ut av hvordan alt henger i hop. Ronja er sta og rå, full av stolthet og oppriktighet. Hun er modig og tør å lære. Det skjer for eksempel når Birk ikke er sånn som Mattis har fortalt, og i stedet blir hennes venn. Mattis er hos Lindgren fortalt gjennom Ronjas øyne. Han er kaotisk og sta, og kan mye om skogen, men han må lære at Ronja må få utforske den selv. 

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Fremmed i sin egen skog

Mattisborgen står ikke stor og triumferende i den uendelige skogen i Ronjas univers. Vesenene som lever i skogene kommer ikke fram i Ronjas verden, men står på sidelinjen som passive maskoter og virker mer som gjenglemte rekvisitter fra Lindgrens univers. De hører ikke lenger til det som fortelles i den nye serien. Det er nesten som de røffe konturene av villvettene som flyr gjennom skogene i Tage Danielssons tolkning er mer virkelige, fordi det var Ronja som så dem. 

Det viktigste i Ronjas verden, er skogene. Det er her hun må lære å greie seg selv. Når skogen i den nye serien er blitt bagatellisert, viser det hvordan skaperne av Netflix-serien har misforstått både Ronja og skogen. Det blir en kolossal og illevarslende feil. 

Passiv og fremmed i sin egen verden blir man tvunget tilbake til Danielsens film for å finne igjen Ronja og for å få tak i Lindgrens lærdom der elven får renne mot store hav.