«Jenta med fyrstikkene»: Så enkelt – så smart

Teater Vestland er for tiden på turné med Jenta med fyrstikkene. Forestillingen er basert på H. C. Andersens eventyr Piken med Svovelstikkene fra 1848. Urettferdighet og mangel på nestekjærlighet er tidløst. Det gjør den hjerteskjærende og fatale fortellingen evig aktuell. 

Stram komposisjon

På vei inn i teatersalen må publikum bytte fra sko til varme, myke tøfler. For de voksne kommer allerede her en pekepinn mot hun som i eventyret sitter med bare føtter i snøen. Publikum plasseres på hver sin side i et avlangt rom. I en lang stripe på midten spiller Carina Furseth, Idun Losnegård og Kyrre Eikås Ottersen ut historien, midt blant små trehus med lys inni. Hus ungene i salen selv må være med å sette på plass. Publikum sitter så tett på husene at det blir som om vi også er med på å befolke gaten. Scenograf Synnøve Ringdal har gjort en god jobb.  

Det samme har regissør Miriam Prestøy Lie. Forestillingen er stramt komponert, og skuespillerne har et tett og intenst samspill. Her er lite overlatt til tilfeldighetene.

Vanskelig historie

Som et spill i spillet sitter Furseth først blant oss i salen. Hun blir liksom værende alene fordi faren må ta en telefon på gangen. Etter hvert rekker hun opp hånden og foreslår at hun selv kan spille jenta med fyrstikkene. De to fortellerne Idun Losnegård og Kyrre Eikås Ottersen drar historien videre mot tragedien, men de sliter. Ikke bare med at de synes slutten i H.C Andersens eventyr er trist, men også med at denne nye jenta som spiller jenta i eventyret ikke vet om sin egen skjebne. Hun forstår heller aldri hvorfor ingen stopper og hjelper henne. 

Det er imponerende hvordan de tre skuespillerne klarer å veksle mellom 1800-tallsstemningen og nåtiden. De gjør det med få rekvisitter og forseggjorte kostymer. Lyssettingen er spesielt fascinerende og bidrar til at de 45 små minuttene flyr avgårde. De er ikke redde for å bruke mørket og kun la kun det beskjedne lyset i trehusene eller fra fyrstikkene lyse opp scenerommet. Det bidrar til en spesiell atmosfære. Fortellingen består av tydelige brudd, men det er brudd som likevel oppleves sømløse i den særs kreative historiefortellingen.

Veslevoksent

Spesielt Losnegård og Ottersen er bunnsolide på scenen, der de representerer to ulike ståsted i forhold til å snakke med barn om det som er vondt. Den ene mener at barn ikke bør utsettes for kunst om døden, mens den andre mener teater også bør være et sted for de triste fortellingene. Begge får viljen sin. 

Furseth er fin som jenta, spesielt når hun er oppgitt og opprørt, men noen ganger heller det mot overspill i iveren til å være et barnlig barn med alt det innebærer av fakter og lys stemme. En vel veslevoksen monolog om barnas rettigheter og FNs barnekonvensjon gir forestillingen et ferniss av pedagogisk skoleteater – men uten at det ødelegger for mye av den grunn.

Kledelig dobbelthet

Musiker Thea Hjelmeland har komponert stemningsskapende lydkulisser, der hun har tatt i bruk lydene av nettopp fyrstikker. Suset fra den forblåste vinden, tillegg til at det snør nesten hele tiden på scenen, er med på å bygge opp et intimt og troverdig scenebilde. Det er som vi kjenner kulden, selv om forestillingen flere ganger bryter med denne illusjonen.

Det er nettopp her – i bruddet med det fæle og realistiske og i bevisstheten om at vi er i teaterrommet der skuespillerne er i rollen som «seg selv» – at forestillingens genialitet ligger. Denne vekselvirkningen, der de snakker om H. C. Andersens fortelling mens de er midt i å spille den ut, gir forestillingen en kledelig dobbelthet. Og flere unger undret etterpå over hva som var sant og ikke. Dette gir også ungene mange nye innfallsvinkler til historien.

Forumteater

Avslutningsvis kommer en vri i fortellingen som nærmest minner om forumteater, der skuespillerne selv trer ut av rollene for å redde jenta fra hennes egen skjebne. Forumteater stammer fra den brasilianske teaterpedagogen Augusto Boal og er en teaterform som blant annet kan brukes i gruppearbeid, i tillegg til i mer tradisjonell scenekunst.

Forumteater har ofte en sterk sosial bevissthet. Deltakerne eller skuespillerne lager situasjoner der det holder på å gå galt. Deretter skal publikum komme med nye forslag til hvordan fortellingen kan ende bedre og deretter skal skuespillerne spille ut nye og alternative løsninger.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Håp og hamring

I Jenta med fyrstikkene er det spesielt jenta som spiller jenta som ikke aksepterer skjebnen og kommer med forslag til hvordan eventyret kan få en ny slutt. Men til det trenger hun publikums hjelp. Barna i salen inviteres derfor opp på scenen til å bli med på å banke på alle de små husene og få bakeren, apotekeren, legen og alle de andre vellykkede menneskene som bor i den fine gaten ut for å hjelpe jenta som ligger og holder på å fryse i hjel i snøen. 

Det er faktisk veldig rørende å se engasjementet ungene har og intensiteten de banker på dørene med for å snu historiens gang. Det jeg på forhånd var innstilt på at kom til å bli en trist avslutning der jenta dør av kulde, blir heller et øyeblikk fylt av håp når alle disse ungene hamrer løs på scenen. 

Dette er en forestilling jeg kommer til å huske lenge, i all sin enkle oppfinnsomhet.