Julecisen står for fall

Hvordan preger tidens kamper om kjønn, biologi og kultur julehistoriene vi forteller barna? Og hvilket preg setter fortellingene på samtiden? I dette essayet skriver Lisbeth Fullu Skyberg og Karl-Fredrik Tangen om julenissens reise mot hen.

Maskulint ikon

Jenter kan bli hva de vil!

Ikke bare har dette lenge vært et budskap i barnebøkene. Ser vi rundt oss finner vi en kvinnelig statsminister, finansminister, høyesterettsjustitiarius, stortingspresident og politidirektør. Og i vestibylen i Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo står i alle fall Ole Lisleruds installasjon Gud er kvinne.

Den historiske mentalitetsendringen når det gjelder hvem som kan gestalte sentrale samfunnsroller uten at noen mukker, har imidlertid ikke helt slått inn når det gjelder mange barns viktigste julegjest: Julenissen. Kvinner har riktignok vært bak nissedrakta en stund, som da engelske og amerikanske kvinner under annen verdenskrig måtte fylle jobbene som kjøpesenterjulenisser.

Føler vi oss hjemme i skjegget?

Datidens kommentatorer fryktet at kvinner invaderte nok en mannsbastion. I tillegg skapte det bekymring for at barna ville bli rystet om nissen åpnet munnen og møtte en lys sopranstemme i stedet for en buldrende bass. Det har altså vært kulturelle konvensjoner, og ikke frihetsjag eller dragning mot det maskuline som har forklart at kvinner har stilt som julenisse med skjegg. Samfunnsviterne Dave Sinardet og Dimitri Mortelmans skriver at julenissen i vår kultur et maskulint ikon som representerer de positive sidene ved det å gi.[1]

For oss som får besøk av ham, eller opptrer på hans vegne, er det åpenbart at julenissen, og vi andre, har følt oss hjemme i skjegget. Nissen er det transbevegelsen kaller cis-kjønnet. Father Christmas skulle helst være en mann på en manns plass. En type som opplever samsvar mellom det kjønnet han ble tildelt ved fødsel og det han selv opplever å ha.

Cisser og språk

Selv om cissene ikke sliter med egen kjønnsidentitet, sliter de for tiden med å få aksept for å benytte et språk for kjønn som tidligere har vært sett som opplagt. Dette tiåret startet med at den britiske kosmetikk-kjeden Superdrug, samtidsfølsomme som de vil være, fjernet ordet kvinne fra menstruasjonsproduktene sine.  De fulgte opp det amerikanske konsernet Procter & Gamble, som året før fjernet Venus-symbolet fra forpakningene til Always, deres store globale merkevare. Også P & G ville vise sensitivitet over overfor dem som ikke ønsket å knytte egen menstruasjon til kvinnelighet. Det gjelder å ikke få trøbbel med den tidsånden som ledet til Twitter-storm mot Harry Potter-skaper J. K. Rowling, etter en sarkastiske melding om at hun var sikker på at det allerede fantes et ord for folk som menstruerer: «Wumben? Wimpud? Woomud?».

Woke-bevegelsen ser også ut til å ha nådd nisseland. Blant annet har australsk morgen-tv stilt spørsmål om det er på tide å introdusere Person Christmas i stedet.

En avtradisjonalisert tid

Disse fenomenene kan understøtte påstanden fra sosiologen Ulrich Beck om at vi lever i en avtradisjonalisert tid. Tradisjonene er ikke forsvunnet, men må, i tråd med en individualistisk tidsånd aktivt velges, noe som kan skape turbulens.[2]

Jula er i høyeste grad en tid som handler om overføring og bearbeidelse av tradisjoner, påpeker sosiolog Kristine Waarhus Smeby. Hun viser at juleforberedelser bidrar til å tilfredsstille kulturelle krav og opprettholde fellesskap mellom generasjoner og livsstiler. Ved slik å binde sammen fortid, nåtid og framtid, skaper vi også en slags tid utenfor tiden, mener hun.[3] Men, som Giuseppe Lampedusa gjorde til en populær referanse med boka Leoparden, må alt forandres for at alt skal kunne forbli det samme.

Den internasjonale markedsføringsbransjen ser ut å være mer lydhør for de progressive stemmene i samfunnsdebatten enn hva produsenter av norske julefortellinger er. Men også for barn lages fortellinger som rokker ved nissens selvsagte maskulinitet.

De siste årenes julefortellinger preges i første rekke av julas rolle som bevarer av det tidløse. Som med andre kontinuitetsbevarende fenomener finner vi likevel både forandringer og gnisninger. I juleheftet Juleroser fra 2019 skriver A. Audhild Solberg om Svein-Tony i fjerdeklasse som kjemper seg til å få være Lucia i kjole. På grunn av at «kulejentene» i sjuende applauderte og at han fikk forsida i lokalavisa, vinner han fram med avkjønning av Lucia.

Hva så med nissen? En norsk filmserie, en dansk filmserie og en ny julefilm fra Disney viser at også nissefortellinger har blitt en arena for ulike forståelser av kjønn, kropp og identitet.

Den tradisjonelle nissen

Blant de mest framtredende, men kanskje minst nyskapende fortellingene om nissen de siste åra, er filmene om Snekker Andersen og julenissen. Filmskaperne skriver at de henter fortellinger «fra Alf Prøysens eventyrlige univers».

Fjorårets film tar for seg den vesle bygda som glemte at det var jul. Her er nissen mann, og snekkeren far, av det litt fjomsete og barnslige slaget. Mor holder ting i orden. Filmene kan slik ses som et bidrag til at jula skal holde på en idealisert fortid. Selv om filmene holder på eventyret, kan de også ses som et brudd med Prøysens univers. Han var selv en forfatter som viste vei i en ny tid, for eksempel gjennom å framstille småkårsfolk på bygda på en måte som bidro til sosial oppreisning. I boka Almuens opera viser Bjørn Ivar Fyksen hvordan Prøysen i sitt forfatterskap tematiserer skillene mellom høy- og lavkultur, og gjennom sin litterære behandling av folkekulturen snur om på de estetiske hierarkiene.

Med fortellingene om jula som den tilsynelatende alltid har vært, bryter filmskaperne kanskje ikke bare med tidsånden ved å la være å utfordre etablerte kategorier. De kan også sies å bryte med Prøysens ånd ved å ikke ta kamper tilhørende egen samtid.[4]

Levning fra bronsealderen

I boka Julen i norsk og utenlandsk tradisjon identifiseres to historiske spor til dagens nisse. I det første finner vi den kortvokste, gråskjeggede fjøsnissen som er en transformert overlevning fra fedredyrkingen fra bronsealderen og slik tilhører folketroen.[5]

I det andre finner vi den korpulente, rødkinnede og hvitskjeggete julenissen som er en transformert versjon av St. Nikolaus, biskopen som levde i Lykia på 300-tallet og som ikke minst levde videre gjennom fortellinger om hva han hadde utrettet som barnas beskytter.[6]

Begge nisseskikkelsene overlevde både kristning og reformasjon. Mens Tine stadig lar julemelka selge av den første, har Coca-Colas julenisse som representant for den andre blitt formende for hvordan vi forestiller oss den helgenbaserte Sankt Nicholas. Det finnes riktignok også fortellinger om kvinnelige julegavegivende figurer i folkloren, men få i Norge vet hvem La Befana, Tante Aria, Frau Holle, Frau Gaude eller Perchta er.

Nissens onde ledsagere

Tradisjonelt har den mannlige julenissen stått stødig nok til at den engelske Father Christmas og den tyske Weihnachtsmann har fungert som synonymer. En interessant forskjell mellom den norske fjøsnissen og julenissen som i dag dominerer julen i Norge, er at mens fjøsnissen opprinnelig er både temperamentsfull, hevngjerrig og må få gaver for å være snill, gir den tålmodige og alltid smilende julenissen gaver til de snille barna.

I Nederland, Tyskland og Frankrike har julenissen riktignok følge av sin tjener og motpart Schwarte Piet, Knekt Rupert, Krampus og Père Fouettard, som kan trå til for å rise de barna som ikke hadde gjort seg fortjent til gaver.[7]

På Island finnes også fortellingen om den kvinnelige figuren Gryla, som spiste slemme barn på julaften.

må barnas nisse være snill?

Selv om julenissen historisk har hatt en klar identitet som mann, har denne strenge siden av ham forsvunnet fram framstillingene norske barn møter. Noen setter kanskje fortsatt ut grøt til fjøsnissen for å ha fred resten av året, men det er den mannlige, snille nissen vi lar barna møte i jula.

Også i en av Prøysens julefortellinger som foreløpig ikke er filmatisert, finnes påminnelser om at nissetradisjonen har røtter som er mindre kommersielle og sekulære. I Den vesle gutten og julenissetoget er det de små ekte grånissene som egentlig skaper magien i en rødfarget, iscenesatt jul. Men også nissen under stubben er gjennomgående snill.

Kvinnene er julegeneraler

Selv om nissen ifølge tradisjonen er mann, er hun ifølge statistikken kvinne. Førjulstiden er den tiden på året hvor de tradisjonelle kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir størst i norske familier.[8] Juleforberedelser er hardt arbeid som i sitt store omfang i hovedsak forvaltes av kvinner, ifølge Smeby. Illustrerende er en undersøkelse bestilt av banken DNB i 2017, som viser at menn er mer opptatt av fyrverkeri, julebord og uteliv med egne venner, mens kvinner er mer opptatt av gaver, julekalender, pynt, klær, sko, julekort og det å sende pakker i posten. Kvinnene jobber fram både sosiale bånd og gavene under treet. Likevel har altså menn, inkludert nissen selv, fått æren for gavene som både er uttenkt, innkjøpt og innpakket av kvinner.[9]

Fru Nisse tar ansvar

Det er vel fordi alle vet dette at Marks and Spencer i 2016 gir mor oppreisning i reklamefilmen Christmas with love from Mrs Claus. Ikke bare utstyrer fru nisse i tradisjonell kvinnelig stil sin mann med smørbrød og varmeflaske før sledeturen, hun minner ham også om ikke å glemme Australia. I reklamen vises hun fram som både mer handlekraftig og teknologisk oppdatert enn ham. Uten hans viten ordner hun opp i gjenglemte ønskebrev og ved hjelp av snøskuter og helikopter svinger innom handlesenteret og ordner røde sateng-Converse for en lillebror som mest av alt ønsker seg å glede storesøster med dem til jul.

Det er altså den kvinnelige altruistiske kjærlighetsplikten som ser ut til å ha holdt de praktiske julenissesysler oppe. Samtidig har den latt far både få skjære opp steka, levere gavene og sole seg i glansen som faller på den som gir i offentlighet.

Men kanskje er vi på vei mot større grad av likestilling både praktisk og symbolsk?

Den likestilte nissen

Den nordiske julekanonen kan være i ferd med å få sin versjon av en kvinnelig julenisse – et sted ut i oppfølgerlista av den danske filmserien om Julenissens datter. Denne jula kom film nummer to.

I dette filmuniverset lærer barna å bli nisser på en slags nisse-Galtvort, som i første film er en strengt kjønnsdelt skole. Men Lucia, en av nissedøtrene, ønsker å gå på den nisseforberedende linja, og klarer i første film å kjempe seg inn der. Oppfølgeren tar for seg livet i nisseklassen.

Den forrige jenta som forsøkte seg på å bli nisse, led for øvrig en skjebne som likner på den som gis engler som forsøker å ta Guds plass. Hun havnet i en hule under jorden som den onde Krampus.

Klassikere med advarsel

Sentralt blant de kommersielle juleleverandørene står Disney-konsernet, som lanserte strømmetjenesten Disney+ for å tjene penger på så vel arkivet sitt som på nyskapninger. Lanseringen er interessant fordi den viser hvordan såkalt tidløse klassikere kan ha en tidskoloritt som passer nåtidens kontekst dårlig.

Mens Discovery tidligere i desember valgte å fjerne komiserien Nissene over skog og hei med begrunnelsen om at verden ser annerledes ut i dag enn det gjorde i 2011,[10] har Disney valgt andre strategier for å forholde seg til et arkiv med historiske heftelser.

Den ene løsningen er at de markerer gamle filmer med en advarsel og beklager tidligere diskriminerende framstillinger av folk og folkegrupper. Den andre er at de presenterer gamle historier på nye, ikke nødvendigvis dokumentarisk korrekte, men mer spiselige måter. Som når de i den nye versjonen av Lady og Landstrykeren beskriver et New Orleans på tidlig 1920-tall, preget av en fargeblandet overklasse der mørkhudede ikke er, men har tjenerstab.

Den uforløste nissen

I 2019 lanserte Disneykonsernet samme dag Lady og Landstrykeren og julefilmen Noelle. I Norge blir den sistnevnte markedsført som årets julefilm i 2020, det første året Disney+ er tilgjengelig her i landet.

Også i denne filmen er hovedpersonen julenissens datter, her med navnet Noelle, og konsernet griper muligheten til å demonstrere et progressivt forhold til kjønn. Filmen trenger ikke å forstås som en Dagens Næringsliv-aktig argumentasjon for å fjerne istaket i Nordpolens arbeidshieraki, eller å sikre 40% kvinnelig deltakelse i julenisselaget. Like gjerne kan filmen sies å signalisere følsomhet for den samtidige debatten om kropp, kjønn og konvensjoner som cis-begrepet er en del av.

Nisselig inkongruens

Verken Noelle eller broren Nick finner seg til rette i oppgavene de er satt til. Noelle skal lage pene julekort. Nick skal kjøre slede, og må kunne se på barn om de har vært slemme eller snille. I tillegg skal han kunne all verdens språk. Alle disse talentene finner Noelle gradvis ut at hun selv har i kroppen. For henne kommer det av seg selv, mens Nick ikke klarer å lære det. Filmen målbærer en nisselig inkongruens som kan minne om den vi finner i kjønnsidentitetsdebatten.

Til slutt må konvensjonene vike, og Noelle fyller nissens plass. Først med angst for at verden ikke skal godta en nisse som verken har skjegg eller har vært i stemmeskiftet. Deretter i glede over at julen tåler det. For dagens unge tar ved filmens slutt åpent og fordomsfritt imot den nye nissen.

Disney er slik sett blant julefortellingsdistributørene som fronter den mest progressive tilnærmingen til spørsmålet om nissens kjønn og kjønnsidentitet. De fjerner relevansen av kjønn som et definerende trekk ved nissefiguren. Samtidig er de ikke mer progressive enn at de kan se ut til å dilte etter reklamebransjen, når det gjelder hva som er gangbar kapital i et marked. Hvor risikabelt er det å utfordre nissens kjønn?

Bis-niss as usual

Selv i den kjønnssensitive anglosaksiske offentligheten reageres det når noen vil ta cisen ut av nissen. I byen Newton Aycliffe øst i England satte byens rådmann en stopper for at byens juleparade holdt seg med kvinnelig nisse. Nissen måtte gjerne ha en kone, mente han, men «Father Christmas» skulle være mann.

Men noe er muligens i gjære, tyder en undersøkelse fra USA og Storbritannia på. Der oppga 28% at de ville gjort nissen enten til en kvinne eller kjønnsnøytral om de skulle «rebrande» Santa for det moderne samfunnet.[11]

Det lages fortsatt en stadig strøm av historier om mannlige nisser utstyrt med kone, som i Christmas Chronicles-filmene, og om nissesønner som skal arve jobben, som i Arthurs julegaverace. Mottakelsen av disse tyder ikke på at det ligger noen samfunnsmessig eller kommersiell risiko i å holde på det kjente i nissenes verden, trolig heller ikke for nordiske filmskapere. Det virker heller ikke særlig risikabelt å bytte kjønn på nissen. Det kan virke som om andre trekk idag er mer vesentlige enn kjønn for den tradisjonelle nissefiguren.

Uteksaminering uten skjegg

Periskops filmanmelder Einar Aarvig er lei av at julefilmene alltid spinner rundt kjernefortellingen om en truet jul som blir redda av barn. Men slik Jesus hver jul feires for å komme som menneskets frelser i det kristne julebudskapet, har julefolkloren en kjernefortelling som ligger fast.

Budskapet later ikke til å være betinget av nissens kjønn. De tidligere etablert koblingene mellom kjønn, posisjon og roller kan synes brutt, selv om sosial praksis gjerne henger litt etter. Om det kommer flere oppfølgere til Julenissens datter, vil det neppe sjokkere om hun uteksamineres uten skjegg.

Et annet trekk virker viktigere: Nissen må være snill! Riktignok finner vi i dag rampenisser, men de har først og fremst som funksjon at de tuller med, og bekrefter, dominansen til den snille nissen vi møter på julaften. I dag er ikke bare spising av barn, men også rising og klapsing forbudt ved lov. Straffende julenisser passer dårlig inn i dagens ideologiske fortellinger, der hovedfunksjonen er å gjøre oss til snillere og bedre mennesker.

Barn er kloke nok til å skjønne at det er lurt å spille med på foreldrenes behov for nisser i jula. Å akseptere en kvinnelig eller kjønnsnøytral nisse vil neppe vise seg for krevende, om bare gavene fortsetter å dukker opp på julaften.

Fotnoter

[1] Sinardet og Mortelmans (2009): «The feminine side to Santa Claus. Woman’s work of kinship in contemporary gift-giving relations», i The Social Science Journal, side 124

[2]Ulrich Beck (1997), Risiko og Frihet, Fagbokforlaget, side 116

[3] Kristine Warhuus Smeby (2017): Likestilling i det tredje skiftet? Doktoravhandling ved NTNU 2017:226, side 218/19

[4] Bjørn Ivar Fyksen (2020): Almuens opera, Gyldendal

[5] Knut Anders Berg, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang (1993): Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal, side 50

[6] (ibid:105)

[7] Knut Anders Berg, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang (1993): Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal, side 107

[8] Kristine Warhuus Smeby (2017): Likestilling i det tredje skiftet? Doktoravhandling ved NTNU 2017:226

[9] Sinardet og Mortelmans (2009:124)

[10] Discovery har senere valgt å ta serien inn igjen med en advarsel.

[11] https://docs.google.com/spreadsheets/d/1j-PLziW-8WfA8FVE44cFan1YKwEGqJRD_XLZWjYVDvo/edit#gid=0, survey fra GraphicSprings