– Kritikken bør rettes mot forlagene, ikke forfatterstudiet

Som «arvtager» til neste års kull med studenter på forfatterutdanningen, føler jeg for å si noe i det som nå er blitt en debatt.

Jeg syns det er spesielt at Karen Frøsland Nystøyl retter kritikken mot forfatterutdanningen og ikke forlagene, som om det er Norsk barnebokinstitutt som er leverandør av ferdige manus. Det er tross alt sistnevnte som gjennom redigering, antakelse og utgivelse formgir bøkene som diskuteres nå. Forlagene kan sanksjonere og ikke anta den sprelske og risikovillige litteraturen skapt på studiet, og det ville gått under Nystøyl sin radar, rett og slett for teksten ikke er utgitt.

Nystøyl hevder videre å ha funnet en «NBI-følelse», altså at hun etter 20-30 sider kan si om forfatteren har gått på forfatterutdanningen eller ikke. Det hadde vært morsomt å etterprøve. Hun påpeker videre at «Språkføringen er jevnt over svært god.» Det forundrer meg ikke. Studentene på forfatterutdanningen får tid til å teste og bearbeide sitt materiale i flere omganger før det sendes til forlag, kanskje er disse manusene mer bearbeida enn etablerte forfatteres?

Litterære «skoler»

For å bryte reglene, må man kjenne dem. En stor del av forfatterutdanningen er tekst og teori hvor litteraturhistorie, lesning av primære verk og teori er sentralt. Fundamentet for å skape et godt forfatterskap, er å lese seg opp, og hvor mer studentene leser og kjenner til, jo større mulighet har de til å skrive sjangeroverskridende. Det er mange som tror de har oppfunnet kruttet, for så skuffende se at den romanen allerede var skrevet i 1910.

Det er sant at i skrivemiljøer som et forfatterstudium vil de involverte påvirke hverandre, og kan jobbe innenfor såkalte «skoler». Jeg har selv vært utsatt for den kritikken da jeg gikk på skrivekunstakademiet. Likevel anbefaler jeg å heve blikket noe. Det er lett å se det man ønsker å se.

Gangster-bestemor av David Walliams kan sies å ha flere av de trekkene som er nevnt i Periskop-anmeldelsen til Nystøyl, også John Green sine ungdomsbøker til en viss grad. Ingen av disse forfatterne har meg bekjent tråkket ned dørene til Norsk barnebokinstitutt.

Det er selvfølgelig flatterende at det tenkes at forfatterutdanningen har så stor makt til å formgi sine forfattere og deres verk, men jeg tror ikke Nystøyl sin NBI-følelse begrenser seg til nettopp NBI-forfatterne – det må ses i en større internasjonal kontekst. Og der vil jeg gi henne og Ida Jacskon et poeng, klart vi skal løsne snippen og skape noe nytt! Allerede ved opptak av nye studenter vil vi kunne hanke inn det nyskapende, men hva med mottakerne. Er de klare?

Portvoktere

Sigbjørn Mostue sin trilogi «I morgen er alt mørkt» vant U-prisen med første bok, og forfatteren var nominert med begge de neste bøkene. Trilogien var elsket av ungdommene, og det jobbes med tv-serie og filmplaner, men roman-serien møtte skepsis i utlandet. Igjen var det forlagene som sanksjonerte. Flere reagerte på hvor mørke bøkene var, at foreldre ble drept og sterke voldsskildringer. En bokserie elsket av ungdommen blir derfor ikke oversatt og når ikke ut, tross sine helt klare kvaliteter.

Spørsmålet mitt er om det er portvokterne som står i veien for litteraturen som våger?