«Lavaskogen»: Bodyhorror for barn

De gir ikke akkurat ved dørene med forestillinga Lavaskogen, koreograf Ingri Fiksdal og hennes kunstneriske team.

Hos de fleste barneforestillinger i det frie feltet har det blitt en konvensjon å tone seg inn på sitt unge publikum på en eller annen måte; å etablere et slags fortrolig forhold i starten. Lavaskogen starter helt i andre enden – med å være beint fram ugjestmild.

Det er jo friskt, på et vis.

Blodige bandasjer

På Kloden teaters pilotscene ligger ubestemmelige hauger av skittenfarget tøy og menneskekropp-lignende elementer liksom strødd rundt på det kvadratiske scenegulvet. Jeg får umiddelbart assosiasjoner til blodige bandasjer og zombie-estetikk.

Men vi aner altså at det også finnes noe virkelig-menneskelig der ute på gulvet, selv om ingen ansikter synes og menneske-kroppene delvis er skjult av puter og rare, kroppsfordreiende utvekster.

Rommet er dunkelt opplyst, og fylt av et raspende, industrielt lydspor. Etter hvert begynner haugene å bevege på seg og noen mystiske vesener liksom gror opp av gulvet. De vrir seg som mark og sjangler rundt som spedalske.

Det hele er ganske urovekkende.

Overskridelse

Fiksdal har ved flere anledninger laget verk der grensene mellom scenografi, kostymer og koreografi viskes ut. Det som særpreger arbeidene hennes er en «(…)  utforskning av kroppens evne til å forskyve seg selv. Ideen om at noe faktisk alltid er på vei mot noe annet, mot en annen form, mot overskridelsen. Det handler om ideen om den totale kollaps. Om at noe alltid kan være eller bli noe helt annet», slik Victoria Kielland skriver så fint i Klassekampen om Fiksdals forestilling Deep Field (abo.) fra 2018.

Dette får ofte er svært spennende og rørende resultat, men oftest i hennes forestillinger for voksne. I barneforestillingene lykkes ikke dette grepet like godt. Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det kommer av. Kan hende handler det om en uvilje mot å komme barna i møte, eller et ønske om å gå imot konvensjonene. Men jeg tror ikke det er så enkelt.

Lealaus

Visuelt minner Lavaskogen umiddelbart om Fiksdal og scenograf Fredrik Floens tidligere samarbeid – for eksempel den stedsspesifikke performancen Fictions of the Flesh (2021) eller forestillinga Spectral (2020) på Dansens Hus. I sistnevnte var ambisjonen, slik det også oppleves nå, å la «levende og ikke-levende kropper smelte sammen til nye og utvidede organismer som bidrar til forestillingens økosystem», men den gangen for et voksent publikum.

I Lavaskogen blir scenografielementene og kostymene fra Spectral gjenbrukt og satt sammen på nye måter. Likt danserne i Spectral bærer og kler også danserne i Lavaskogen på seg haugene av stoffer. Samt at Lavaskogen-figurene også i starten har kostymer på overkroppen som skjuler ansiktene deres, noe som fordreier kroppene og gjør lemmene unaturlig lange, skakke og lealause.

Jeg var ikke overbegeistra for Spectral, jeg syntes den var nokså kald. Det tar også litt tid før jeg klarer å åpne meg for Lavaskogen – av flere grunner.

Kom igjen!

Publikum kan ta plass langs fire sider av scenegulvet, enten nede på gulvet eller på benkerader. Én av ungene jeg har med meg kaster et raskt blikk mot scenen, og beordrer oss umiddelbart til å sette oss så langt bak på benkeradene det er mulig å komme. Hun virker allerede skremt.

Jeg skal innrømme det: Jeg har vært litt fordomsfull mot omsorgspersoner som bærer med seg barn som reagerer følelsesmessig sterkt på det som utspiller seg på scenen, ut fra hele forestillinga. Jeg har tenkt: «Kom igjen! Bør det ikke være like mye rom for sterke emosjonelle reaksjoner på kunst hos barn som hos voksne? Gi nå både barnet og forestillinga en sjanse!»

Men når de ansiktsløse figurene på scenen reiser seg sakte opp i stående stilling og sjangler tilsynelatende ukontrollert rundt, mens de underlige lemmene deres skjelver eller sveiper ut mot publikum, opplever jeg som at salen deler seg. Mange av de yngste barna ler, høyt! Mens jeg ser jeg flere av de eldre barna gjemme seg bak de voksne følgepersonene sine. Ett av dem begynner å gråte. Og mine medbrakte seksåringer ber innstendig om å få forlate salen.

Da har jeg jo ikke noe annet valg enn å følge dem ut.

På trygg avstand

Men – jeg oppfordrer dem til å sette seg like utenfor blackboxen og titte inn mellom sceneteppene i stedet for å forlate teaterhuset helt. Den gråtende tiåringen setter seg også her. Fra denne posisjonen virker det som utspiller seg på scenen på trygg nok avstand til at det går an å bivåne det.

Og etter hvert kommer ansiktene til de tre utøverne Hawa Janlo, Mariama Fatou Kalley Slåttøy og Ole Marius Støle ut av kostymene. De tre får en mer «menneskelig» framtoning og beveger seg over i noe som virker som en samkjørt og kontrollert koreografi. Her retter de også åpne blikk mot publikum mens de beveger seg.

Da tør vi gå inn i blackboxen igjen. Og bivåne resten av forestillinga fra bakerste benk. «Mine» to unger klamrer seg til hverandre liksom for å berolige hverandre – samtidig som de følger med på forestillinga med vidåpne øyne.

Grunnleggende fortrolighet

Herfra og ut forholder utøverne seg tydeligere til publikum. Noen av dansenumrene er mer synkrone og up-tempo, og også de mer odde bevegelsessekvensene er akkompagnert av lekfulle blikk ut mot barna i salen. Da opplever jeg det som at stadig flere i publikum lener seg inn i forestillinga.

Men hva var det som fikk flere av barna til å reagere med så sterk skepsis i starten?

Kroppsendrende kostymer som forsøker å gjøre utøverne mindre menneskelige og mer i ett med natur og omgivelser er noe vi ser stadig oftere ser i norske barneforestillinger. For eksempel i Utopia – et drømspel for barnehagen, i Økohelter (som begge snart blir anmeldt her i Periskop) eller i Teater Fots Animalium.

Det disse forestillingene har til felles, er at de benytter seg av strategier for å komme ungene i møte. Selv om de visuelt representerer noe uvant, utstråler de en lekende utforsking. De signaliserer tydelig at de vil utforskinga skal skje på lag med ungene; at de forholder seg til dem og reaksjonene deres. Om man klarer å etablere en slik fortrolighet i startfasen av ei forestilling, tenker jeg det nesten ikke er grenser for hvilke voldsomme uttrykk man kan spille på videre.

Men i Lavaskogen mangler dette helt. Starten oppleves som et lukket, innovervendt og dystert univers. Camilla Baratt-Due og Ådne Meisfjords musikk veksler mellom å være organisk og industriell, med nokså uforutsigbare skifter. I tillegg signaliserer ikke kroppene og ansiktene på scenen noen form for samspill eller sensitivitet mot de andre i rommet. Slikt kan være skremmende, siden det er så vanskelig å avlese hva vesener uten mimikk og evne til inntoning kan finne på!

Forvrengninger av kroppen

I Lavaskogen er i tillegg de kroppsendrende kostymene nokså tett på bodyhorror-sjangeren. Typisk bodyhorror går ut på mutasjon, transformasjon, sykdom, lemlestelse eller andre forvrengninger av menneskekroppen – og det kan gi et sterkt, kroppslig ubehag hos tilskueren. Som i David Cronenbergs filmer eller kultklassikeren The Human Centipede (2009) (der traileren til ga meg så sterkt kroppslig ubehag at jeg ikke har orket å se hele).

Jeg sier ikke at Fiksdal og Floens forestilling virker like sterkt som de grusomste bodyhorror-filmene, bare at forestillingsestetikken til dels gir samme effekt. Men altså bare på deler av publikum.

Forestillinga er anbefalt for barn på seks år og oppover. Da jeg overvar den, var det altså de barna som var yngre enn dét som ga seg mest hen i opplevelsen. Slike reaksjoner er jo avhengige av ulike faktorer, for eksempel kunne det her handlet om en aldersadekvat suggesjon jeg ikke oppfattet. Likevel stusser jeg over hva de tydelig aldersinndelte reaksjonsmønstrene i akkurat dette møtet med forestillinga kom av. Kan hende handler det om en større utviklet forestillingsevne hos de eldre barna – noe som kan gjøre det lettere å bli skremt av det uvante? Eller at de blir skremt av muligheten av «overskridelsen» eller «den totale kollaps» slik Kielland beskrev som sentrale temaer for Fiksdal?

Mennesket på topp?

Uansett skjer det nå en ny endring. Etter å ha frigjort seg fra de scenografiske elementene som i starten skjulte og fordreide kroppene deres, danser utøverne viltert, men koreografert rundt. Og etter hvert begynner de dra i, slåss om og å kaste rundt på alle sceneelementene.

Det er underlig. Det er iallfall ikke et posthumanistisk prosjekt lenger, om det i starten ligna på noe slikt. I stedet for å likestille seg med det ikke-menneskelige og smelte sammen med naturen – stilles det menneskelige helt klart på topp her. Som noe som herjer med omgivelsene.

Men det er gøy, da! Her oppleves publikum som mer unisone. Alle i publikum ler av det som utspiller seg nå.

Terapisesjon

Og så får Lavaskogen mot slutten enda en brå vri: De tre utøverne setter seg plutselig ned i utkanten av scenegulvet og begynner å snakke direkte til publikum: «Hva synes dere om forestillinga?»

Dette synes jeg også er svært underlig. Med tanke på hvor heftig jeg har sett flere av ungene reagere underveis, gir denne delen meg mest assosiasjoner til samtaleterapi. Flere av ungene svarer riktig nok villig vekk på det utøverne spør om, om enn litt i vilden sky.

Og helt til slutt følges plutselig barneteaterkonvensjonene sterkt: Alle som vil, får lov til å komme opp og leke seg med scenografien. Mange av barna løper fram og leker vilt med putene, teppene og stoffene. Utøverne er med. Dette er fint, det er fint å få lov til å herje!

«I Lavaskogen er fokuset å gi barna en sanselig opplevelse som kan stimulere lyst til egen utforskende bevegelse» kan vi lese i programteksten. Og det får forestillinga virkelig til. Men gjennom impulser som er mye hardere enn vi er vante med.

Det er altså et ganske vilt opplegg. Fra hardt til mjukt. Og jeg kan ikke fri meg fra å oppleve hele sluttfasen litt som traumeterapi.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Gjennom klimadystopien og ut?

«Som tematisk bakteppe for forestillinga ligger vår tids klimautfordringer og hvordan de påvirker landskapene vi lever i» står det videre i Fiksdals beskrivelse av Lavaskogen. Jeg er litt usikker på hvordan dette skal forstås. Ønsker Fiksdal & co å skremme ungene til klimakamp? Vise at om bare de holder ut og kommer seg gjennom dystopien vil det iallfall være rom for leking og herjing på andre siden?

Det er ikke godt å si. Jeg er fortsatt forvirra.