Magien er tilbake i Odense

Det er niende gang jeg setter meg i bilen fra København for å ta en dag på Kunstmuseet Brandts i Odense; en oase av utstillinger for alle aldre i en gammel klesfabrikk i HC Andersens hjemby. Denne gangen er programmet bredt; med både 1700-talls-portrettmaleren Jens Juel i to av salene og en skikkelig bonusutstilling med originaltegningene til den hyllede boken Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid. Det er formidling på høyt nivå; tekster, videoer, scenografiske effekter og objekter. Museet har dessuten en fantastisk butikk, et Kunstpusterom og et drop-in-verksted. Sistnevnte skuffet denne gangen. Oppgavene er rett og slett kopierte ark med tegninger fra boken Den fantastiske bus, som barna kan fargelegge. Jeg hadde rett og slett forventet mer av et museum som Brandts. 

Hovedmålet for meg er likevel som alltid: Årets Sanseutstilling, skapt av en kunstner, arkitekt eller scenograf i samråd med kunstinstitusjonens kuratorteam, for målgruppen fire til ti år. Monsterhjerte var museets forrige utstilling – et intetsigende makkverk som jeg skrev i 2023. Jeg undret meg da om museet hadde mistet seg selv til lekeland-genren og intetsigende barnefrieri. Dybden var borte – sammen med logikken, det sublime, magien og respekten for barna som kunstpublikum. 

I år heter utstillingen Himmelspjæt & tankespring og er signert scenografene Marie Rosendahl Chemnitz og Johan Kølkjær, med et originalt lydunivers skapt av den danske komponist og lyddesigner Hannah Schneider. Det skal vise seg å bli en riktig så deilig opplevelse, med magi, hemmeligheter, overraskelser og utforskning. En reise i fire ringer fra universet innover til et stjernekammer – og kanskje parallelt en reise innover i seg selv … Så kan man diskutere om dette er et kunstverk og en installasjon med en egenverdi eller en scenografisk opplevelse der barn og voksne spiller rollene og utgjør verket og fortellingen. Uansett svar på den debatten, dette er en utstilling forankret i barnets fantasiverden der de ledes til å gå i labyrintiske ganger. Bak installasjonen ligger tanker om relasjonell estetikk og divergent tenkning – fritt for digitale innslag. 

Bruk tid …

I kjent Sanseutstilling-stil er det en sko-hylle som først møter deg. Denne gangen formet som en slags sky, eller en bølge, med teksten Pas godt på kunsten og hinanden. Sæt farten ned og tænd for fantasien. Noen blå puffer inviterer deg til å sitte ned og sette sammen en planet i papp (igjen en litt for enkel kunstoppgave), før du entrer en verden skjult bak et høyt plankegjerde i det blåmalte rommet. 

En barnestemme hvisker til deg fra høyttalere. En stjernehimmel tennes. Vi er små i kosmos. Plakaten til årets Sanseutstilling forteller at livet er fullt av små og store øyeblikk. At i denne utstillingen skal vi bevege oss gjennom et helt liv og oppdage at vi er små, men del av noe større. Et lite stjernebarn skal vise vei. Reisen starter ved livets begynnelse, med uendelige speilrom, tuneller og øyne så store at de kan trille av seg selv. Vi hører sang fra skap og skuffer. Tepper spiser av møblene. I navnskogen henger livstråder tett, og vitner om de mange liv som har vært her før deg og meg. I det innerste rommet kan du la tankene fly og forsvinne ut i den svimlende nattehimmelen. Ta deg god tid. For når du beveger deg gjennom, spinner du også din egen tråd. Det slår meg: Vi har ansvar for valgene vi tar på denne veien. Så bruk tiden din godt. 

Fem lag

En lysende åpning, formet som avtrykket av et menneske som ser ut til å ha hoppet gjennom gjerdet, gir deg en mulighet til å entre den andre verdenen. Eller du kan vandre langs det tre meter høye gjerdet, som viser seg å være den ytterste omsluttende sirkelen til fire nye membraner inn mot det innerste … (Men dette vet jeg ikke ennå, akkurat som fremtiden og livene foran oss er skjult). Halvveis langs gjerdet kommer jeg til en ny inngang. Jeg svinger inn på den første livsringen, som er preget av at alt er hvitt. Jeg blir halvveis løpt over ende av to barn som triller tre store hvite pilatesballer, med store øyne på, i vill fart og konkurranse. Jeg går den ytterste gangen rundt. Ser hva det gjør med meg. Viker for flere løpende barn. Noen har mistet foreldrene. Andre lugger søsteren. En jente gråter og vet ikke helt om hun tør gå inn i gangen. Livet utspiller seg. Det hvite er beroligende. En sky? Verden før fødsel og etter døden?  

Systematisk svinger jeg inn i lag to og den andre gangen. Her er det speil på veggene, et tre som vokser gjennom en stol, de hvitmalte trærne som jeg har sett i tidligere Sanseutstillinger og hjelmer dekket med speilmosaikk slik vi finner det i norske Elin Melbergs kunst. Gangen går etter hvert opp og ned, blir trangere og brattere. Som livet selv. Igjen. 

Livsring nummer tre er som å komme hjem – men det hjemlige interiøret er merkelig i sin nye form. Paneler av gamle mønstrete tapet og malerier skåret opp i lange remser dekker veggene. Lampetter og gamle dører viser vei. Plutselig vier gangen seg ut i en underlig stue, der alle stolbena er skåret av og stolene klare for at barnekropper dumper ned. Andre retro stuemøbler har blitt til ulike spill og musikk-skap. Det er surrealistisk, der kjente objekter blir til noe fremmed og rart, slik dadaister og surrealister skapte art trouve-genren. 

Gang fire er som et rom før rommet. Jeg tenker på Yoko Onos mange inkluderende kunstprosjekter, som Wish Tree fra 1996 og Mend Piece fra 1966, og på Pipilotti Rist installasjonen i Ekebergparken med svingende snorer med skiftende lysobjekter. På årets Sanseutstilling henger det nemlig tau av gammelt stoff, tett i tett, fra taket. Hver snor er fylt opp av fargerike tekstilbånd som hver knytter fast en lapp med navn, hilsener og ønsker. Det er sikkert flere tusen lapper. Å vandre her, i livstrådene, spor av alle disse barna og voksne som har vært her før meg og nå er et sted der ute i sine liv; det gjør noe med meg. En verdensvev. Avtrykk. Midt inne i skogen av tau kommer jeg til opphavet: Et bord med lapper, penner og tekstilbånd. Jeg skriver selv ned mitt ønske og navn, og knytter med andakt lappen opp på et tau. Et nytt ritual er skapt, men kanskje ikke så annerledes enn slik man finner lignende handlinger i flere religioner.  

Det innerste i oss …

Fra denne livstråd-delen åpen det seg opp en smal, blå glippe inn i stjernekammeret. Lyden blir høyere. Jeg setter meg ned på teppebelagte tribuner der inne. En far legger seg ned, med et kravlende tvillingpar over seg, og kikker i to minutter opp på stjernehimlingen før de fyker videre. En familie sitter stille, tett. En bestemor holder en jente i hånden. Rommet føles neste sakralt. Som en slags hule, livmor eller et hjerte i noe. Alter-området. Det innerste. Ettertanke. Ro.  

Plutselig får jeg øye på en liten glippe som flere av barna overser. En smal åpning fører meg ut på en (litt for glatt) trebro som gir perspektiv til lagene jeg nettopp har passert. Broen ender brått i et stup på to meter, med en stang der man kan skli ned på de blå benkekonstruksjonene utenfor det ytterste plankegjerdet, og kanskje starte livsreisen på ny. Poetisk og vakkert; selv om HMS-mammaen i meg fikk hjertet i halsen når en tre-åring i full fart er på vei utfor stupet og hopper ned på det harde underlaget. Jeg snur og setter meg igjen under stjernehimmelen før jeg vandrer gjennom livstrådene, det hjemlige interiøret, speilgangen og den hvite gangen med gigantiske rullende øyne som jeg håper klarer å se alt … og ut i det blå ytterrommet til sky-hyllen med skoene mine … 

Å berøre, røre og erfare

Sanseutstillingen har i mange år vært en publikumsfavoritt og tradisjon i Odense. I 2008 kom boken Kunsten må gerne berøres til Brandts’ 20-års jubileum. Sanseutstillingen har gjennom de siste 20 årene fått like stor verdi i kunsthallens program som de “voksnes” utstillinger –i forhold til budsjett, areal, tid og fokus. Tanken er at sanseutstillingene er barnas første møte med kunst, der ord og logikk ikke er i fokus. Her er det verket i seg selv det skal forskes på, med alle sanser og hele kroppen. I dette ligger det en respekt for at barn og unge må tas på alvor som egne kunst-konsumenter, med en adferd i sitt besøk som skiller seg fra de voksnes persepsjon av kunst – et verdisyn som man kan savne i Norge. Debatten går nettopp ut på om visuell samtidskunst til barn skal skilles ut fra øvrig samtidskunst. Brandts har ved sine Sanseutstillinger klart kommunisert sitt syn i denne saken, og de har gjort det i 35 år med troverdighet, kvalitet, ambisjoner og integritet. Slik har de blitt en foregangsinstitusjon med sin genre og form. 

Det startet i 1989 med en hval i de gamle klesfabrikkene, som beveget seg over to etasjer med trapper. Et verk av Ole Bjørn Gundermann. Deretter ble utstillingen flyttet inn i salene og fortsatte med nye verdener hvert år: Melkevei-labyrint i papp, en blå rev, et drømmeskip, en mini-by, en utstilling med syv ulike bord, en utstilling om hjemløshet der alle fikk grå frakker, rom med dyre-temaer og en hull-til-hode-scenografi der du poppet opp som en del av utstillingen utallige steder. Barna har gått inn i en buss og ankommet en verden på den andre siden. De har vært inne i en drage de aldri så – og klatret opp i et himmelrom. Og de har entret årets utstilling gjennom et hull i veggen eller forsert en lianeskog.   

Mens endel norske institusjoner ennå strever etter å finne sin form mellom formidling og verk i sine serier til barn, har Sanseutstillingene gjennom sine 35 år opparbeidet seg et visst vokabular og estetikk – et slags skjema og forventning som kunstnerne jobber utfra. Det har vært en gjennomgående magi i alle utstillingene, samt en tanke om å entre en annen verden med en inngang eller fysisk skille fra det øvrige museet. Et hull i vår virkelighet inn til noe nytt. Ofte har utstillingene vært preget av gjenbrukstankegang, som igjen har understreket det divergente barnet der en skuff kan bli til et romskip. Utstillingene har ofte variert i lys-stemninger som igjen speiler et barns ulike følelser. Det har vært hvile–soner og aktive soner, steder der barna kan sette spor eller bare reflektere og ta en pause. I år opplevde jeg at museet igjen var tro til eget konsept. Så kan man igjen ta opp spørsmålet om at årets utstilling ikke er et verk i seg selv, men en verden og en visuell scenografi med plass til barnas historier, regler, valg og reiser, slik de kjenner det fra spillverdenen. En ramme der det kan diktes inn, der ikke alt er forklart og der det er rom for at nye tanker og historier kan oppstå. Men nettopp her ligger kanskje kunstens oppgave slik den skal presenteres til de fra fire til ti år. Og til de på 100.