Myke makkere

Makker er en interaktiv forestilling for ungdom med ulike funksjonsvariasjoner. Kompaniet Landing har en lang fartstid med å skape interaktive scenekunstprosjekt for barn og unge med fokus på det sanselige og taktile. Dette er første forestilling jeg ser av dem.

Makker er en av flere forestillinger i programmet til Multiplié Dansefestival i Trondheim. Festivalen tar utgangspunkt i erfaringer av annerledeshet og ulike måter å være i verden på. I festivalprogrammet står dette om Makker: «Sammen kan vi bli noe mer og annet, både for oss selv og for hverandre».

Jakten på målgruppen

Landing har eksistert som scenekunstkompani siden 2005. Fra 2016 har Venke Sortland driftet kompaniet sammen med Ida Gudbrandsen. De har en uttalt interesse for å utforske premissene for medskaping sammen med de aktuelle målgruppene sine.

En forestillingsopplevelse formes blant annet av hvem man er, hva slags erfaringer man har fra før av og tar med seg inn i møtet med scenekunsten. Det kan også ha mye å si hvem man opplever forestillingen med – altså hva slags midlertidig fellesskap man inngår i. Jeg så den andre visningen av Makker lørdag 29. mars, og det er viktig å nevne noen forutsetninger som bidro til at denne visningen kanskje ble litt spesiell for både utøverne og publikum. Men aller først: Jeg er en funksjonsfrisk kropp og i midten av tredveårene. Til visningen jeg deltok i var ingen fra målgruppen til stede, selv om festivalprodusentene hadde forsøkt å legge til rette for det. Da utøverne – Sortland, Gudbrandsen og Sigrid Kopperdal – ønsket oss velkommen i foajeen i Rosendal Teater, informerte de oss om nettopp dette. Til denne visningen ble vi heller en gruppe voksne mennesker med mye scenekunstkompetanse fordelt mellom oss.

Mangelen på målgruppe-tilstedeværelse forteller kanskje noe om at disse ungdommene er avhengig av strukturer som fanger opp og gjør det mulig å delta på slike arrangement på en lørdag? Hadde det vært lettere om forestillingen ble spilt i en ukedag, hvor den kunne inngått som del av en skoledag? Landing har utviklet Makker gjennom å dra på besøk på spesialskoler og være i kontakt med ungdommer i målgruppa. Det setter i gang noen spørsmål om tilgjengelighet utenfor de faste strukturene ungdommene er en del av. Utøverne fortalte at til den første visningen denne lørdagen hadde de hatt målgruppen til stede, og at dette var en gruppe som var godt kjent med DansiT og Rosendal Teater. Dette var altså en gruppe med scenekunstkompetanse og kjennskap til kunstinstitusjonene, akkurat som oss.

Et eget rom

To og to blir vi ført inn i salen av utøverne. De er kledd i drakter av et matt, silkeaktig tekstil. I en godt opplyst black box står det syv skulpturelle sitteplasser i en sirkel. De har alle samme form – som en stor C – men er hver og en unike i sin kombinasjon av farger og teksturer. Jeg blir plassert i en form som har jordtoner, og jeg kjenner at den er både myk og fast når jeg setter meg inn i buen. Trekket er sydd i speilfløyel, lappet sammen av ulike farger med tydelige sømmer på kryss og tvers, og noen steder er det innslag av pels. På høyre side ligger en kveil av en tykk tekstilslange, som lager en slags tilhørende sitteplass til en ledsager eller medtilskuer.

Når alle har blitt plassert, enten i eller ved siden av de syv formene, starter en av utøverne med en rytmisk tramping i det hun beveger seg mellom oss, ut og inn av sirkelen. De to andre utøverne blir med i trampingen, og de går inn og ut av ulike formasjoner. Jeg hører kun den behagelige lyden av joggesko mot scenegulv og pust som etter hvert blir tyngre. Det kjennes godt å ha sitt eget avgrensede område når man først er plassert på scenegulvet som tilskuer. Det blir som et eget rom. Samtidig merker jeg at det er litt utfordrende å finne en god sittestilling. Det kjennes som at ryggen min er for lang for å ligge inntil den buede formen. Men dette endrer seg idet forestillingen beveger seg inn i en ny del.

Tyngdepunktet endres

Den samme utøveren som ledet meg inn i rommet, setter seg nå på huk ved siden av meg og spør om jeg har lyst til å bli vugget. Hun stiller seg bak formen, og veldig sakte kjenner jeg at jeg vippes bakover. Synsfeltet endrer seg sakte, fra scenerommet med de andre utøverne og tilskuerne til taket med lyskastere. Jeg kjenner godt hvordan tyngdepunktet i kroppen forflytter seg i det beina peker opp mot taket og vekten går ned i skulderbladene. Like sakte blir jeg rullet tilbake. Vi blir oppfordret til å bytte med personen som sitter ved siden av, og jeg stiller meg nå bak den store C-en og vugger henne på samme måte. Med dette oppleves det også som om selve forestillingens tyngdepunkt har endret seg. Fra å se på noen bevege seg, blir vi nå beveget.

Jeg legger merke til at det bestandig er den samme utøveren som henvender seg til meg, og det føles som et trygghetsskapende element i den sosiale situasjonen.

I Makkers neste del sitter jeg igjen i en av de syv store sitteplassene. Nå har C-formen blitt vippet litt bakover slik at den heller er som en U-form, og her merker jeg at kroppen min slapper mer av i en god sittestilling. Formen blir så vippet opp på et brett med hjul, og hver utøver tar med seg en form på flere «rullerunder» rundt i rommet. Det er festet høyttalere til hvert brett. Det spilles livlig musikk, og dette er en av få sekvenser i forestillingen hvor musikk er en tydelig del av lydbildet. Musikken er non-verbal, rytmisk og leken, og rullingen gjør skaper et bevegelig lydbilde. Jeg kan forestille meg at ungdommer som allerede kjenner hverandre fra en klasse, kan synes det er underlig og gøy å suse forbi hverandre i pelskledde U-er. Her kjennes det som at forestillingsatmosfæren blir mer avslappet, og at man kan rope hei til hverandre i forbifarten, eller slå av en prat med naboen mens man venter på sin tur til å «bli kjørt».

Å være en makker

Den sosiale situasjonen som oppstår, får meg til å tenke på forestillingens tittel Makker. Min første assosiasjon er at å være noens makker er å være på lag, som for eksempel i et kortspill eller i en lek. En medspiller. Men det kan også være en dypere forbindelse, og at det å være på lag strekker seg utenfor lek. Til forestillingen er det lagt til rette for at målgruppen kan ha med seg hver sin ledsager, som for noen kanskje fungerer som en makker? Eller kanskje trenger det ikke å være en person, men et objekt eller et materiale? Hvem og hva er det man kan lene seg på? Være på lag med?

Tenker man på makker som en medspiller, og at vi befinner oss i en forestillingssituasjon, blir ikke bare utøverne våre makkere. De store formene, som aller først stod i en mer statisk sirkel for så å bli forflyttet og omgjort fra C til U, blir også makkere på et vis. De er både noe å lene seg på og å interagere med.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Landskap og samskaping

I forestillingens siste del har flere av formene blitt snudd på hodet og satt i midten av scenerommet. De lager et slags grottesystem, hvor jeg aller først sitter i min egen avgrensede bue. Jeg hører lyder på utsiden, bevegelse på toppen av formene. En del av meg har lyst til å bli sittende, men nysgjerrigheten får meg etter hvert ut av min egen grotte. Det samme gjør mine medtilskuere. Noen av dem begynner å klatre på formene sammen med utøverne, og andre finner en behagelig sitteplass og slår av en prat. Den avslappende atmosfæren fyller rommet fremdeles, og jeg overhører en samtale mellom en medtilskuer og en av utøverne. De snakker om hvor behagelig det er å bli vugget. Jeg kjenner igjen min egen opplevelse i deres beskrivelser. Grensen mellom «ferdig forestilling» og «etterpåsnakk» viskes ut, og vi blir værende igjen i rommet.

På hjemmesiden til Landing står det at kompaniet har som ambisjon at prosjektene de lager skal «lykkes både som scenekunst og som pedagogisk og sosial situasjon». I den utydelige overgangen mellom forestilling og hverdag, oppstår det noen minutter som består av både sanselig utforsking av det nye landskapet og et rom for å prate om både forestilling og scenekunst generelt. Jeg blir sittende og diskutere deltager-begrepet i scenekunst, fordi en annen tilskuer mente at selv om det stod at denne forestillingen var interaktiv følte hen seg ikke som en deltager som måtte bidra med noe annet enn å «bare være». Dette opplever jeg som en av de største kvalitene ved Makker. Der hvor mange andre interaktive forestillinger krever en spesifikk og oppmerksom tilstedeværelse, legger Landing til rette for at det midlertidige fellesskapet kan bestå både av aktiv deltagelse og tilbaketrekninger, samtaler og stille observasjon.

Periskop informerer: Venke Sortland sitter i styret i Dans i Trøndelag (DansiT). Skogli har blitt valgt inn som vara i det samme styret, men har ikke tiltrått i vervet i skrivende stund.