NRKs julekalender 2021: Magien i fellesskapet

Finnes det ingen magi, bare hardt arbeid? Årets NRK-julekalender er blottet for magiske verdener hinsides vår egen. Den avviker dermed fra malen som ble satt med Julekongen i 2012, og som har blitt fulgt oppskriftsmessig i de to eneste nyskapningene siden den tid, Snøfall (2016) og Stjernestøv (2020). Felles for alle tre var magiske portaler og en lindgrensk veksling mellom fantastiske og mer hverdagslig-realistiske handlingsplan.

Samtidig: Det ville være upresist å påstå at Kristiania magiske tivolitheater (KMT) foregår i vår virkelighet. Som Julekongen og Stjernestøv er handlingen lagt til hovedstaden, men vi befinner oss i 1909, femten år før byen fikk navnet Oslo. I en tidlig scene underholder hovedpersonen Luka (Lukas Langmyr Mabin) bakgårdskonene hjemme i Vika med trylling og skyggeteater, men blir avfeid av faren (John Emil Jørgensrud). Det er han som sier at det ikke finnes magi, bare hardt arbeid – og de tolv første episodene utfordrer bare delvis påstanden.

Skitne triks og trekantdrama

Det eksisterer faktisk en magisk verden hinsides Lukas og farens, men veien dit går ikke gjennom en overnaturlig dør. Som i et gjenskinn fra Charles Dickens’ bøker, skrevet seksti år før handlingen i KMT, er hovedpersonen i klammeri med en gategjeng som truer ham til å stjele for dem. En flukt fører ham til i fornøyelsesstrøket Tivoli og inn i et teater, der en ny virkelighet åpner seg for både ham og seerne.

Det blåses flammer, det er sangnumre med orkestre, et «orientalsk» trylleshow, knivkasting og dansende barn – alt på høyt, fullstendig proft nivå. I teatret finner Luka vennskap og mening. Han blir snart en del av truppen, til å begynne med riktignok bare som løpeseddel-markedsfører. Kvalifiserer noe slikt – attpåtil ulønnet – som «hardt arbeid» i farens øyne?

Den storslåtte åpningsmontasjen i første episode har lovet oss spenning, farer og eventyr. Fire kapitler senere trer den viktigste handlingsmotoren frem: Den onde sosietetskvinnen Erle Butenschøn (Lena Kristin Ellingsen) er truet av bankerott og vil selge teatret. Det fargerike ensemblet må finne en måte å betale husleien på for å unngå å bli satt på gata. Fristen er 24. desember. Flere elementer kompliserer handlingen: Fru Butenschøns manipuleringer, skitne triks og mektige nettverk, et keitete trekantdrama med Luka i midten, samt en snikende hudsykdom.

Svingen og Skomakergata

Serieskaper og regissør Atle Knudsen og manusforfatter Kjetil Indregard kan se tilbake på et nesten tjue år langt samarbeid med NRK-produksjoner for barn, og KMT er ikke deres første julekalender. I 2006 skapte duoen Jul i svingen, som lett kan kategoriseres som en klassiker. Den har blitt sendt på nytt fem adventer etter premieresesongen.

Til sammenligning har Jul i Skomakergata, selve kalender-gullstandarden og ett av få norske tv-programmer det faktisk går an å kalle «ikonisk», hatt seks reprise-sesonger. Jul i Svingen-musikken, laget av Odd Nordstoga og John Vinge, vant i sin tid en Spellemann for beste barneplate, og tittellåta er for lengst en del av nissekorps-repertoaret ved julegrantenninger og godteposeutdelinger.

Kostymedrama anno 1909

Årets julekalender er produsert for NRK av storselskapet Monster (Idol, Stjernekamp, Unge lovende). Den har et budsjett på 82 millioner kroner, noe som er 30 millioner mer enn fjorårets Stjernestøv. Det er mer kostbart å gjenskape Kristiania anno 1909 enn å filme i høyst eksisterende Romsås-omgivelser, men pengebruken har gitt avkastning: Her er imponerende tablåer av en hovedstad med små, slitne murbygninger der Rådhuset står i dag. En kombinasjon av Gamlebyen i Fredrikstad, Akershus festning og Frogner skaper en geografi i fin balanse mellom det troverdige og det eventyrlige.

Blant rekvisittene er knebelsbarter, kniplingsduker, revestolaer og en blå Rolls Royce som ser flunkende ny ut. Inne i teateret fremstår numrene like gnistrende og overskuddspregete som i Baz Luhrmans Moulin Rouge (2001), et sannsynlig estetisk forbilde.  Produksjonen har også tatt seg råd til actionsekvenser, som når snobbejenta Lobelia slepes etter en løpsk hestevogn. («Mamma! Kjolen min!»)

Fattig og rik

Samtidig vet Knudsen og Indregard å skru ned tempoet, gjerne i sangnumre med perfekt avstemt sentimentalitet. De makter å holde det på den riktige siden av armods-kitsch, selv når den fattige, fyrstikkselgende rullestolbrukeren Tikken synger om lengsel – i blafringen fra et stearinlys.

Å skape julekalender er å følge en formel: Hver episode, alle på omlag 20 minutter, dekker en dag, med julaften som handlingstrådenes deadline. Strukturen er lett å følge, sentral informasjon gjentas og det er få parallelle historielinjer. Tonen er rolig, cliffhangerne er mindre dramatisk-insisterende enn i Stjernestøv. Samtidig kan elementer som behandlingen av forskjellene mellom fattig og rik, og Lukas konflikt med gategjengen Vikapakket, gjøre at serien blir for krevende og voldsom for de aller minste.

Mangfold i Vika

Vika, ja. Strøket (minus Vestbanen) ble revet midt i forrige århundre, men den særegne taleformen overlevde. Den har gjerne blitt høylytt fremført på revyscener av folkekjære skuespillere som Aud Schønemann og Arve Opsahl, den finnes i Andre Bjerkes oversettelse av My Fair Lady og hos Harald Eias Oslolosen.

Julekalenderen KMT er fri for vendinger som «femmenalt» og «demses». Dialogen er derimot multi-dialektal. Nesten samtlige landsdelers taleformer er representert hos det etnisk sammensatte ensemblet. Dette er kanskje serieskapernes måte å komme eventuell kritikk av Oslo-sentrismen i forkjøpet. Og ordbruken er på ingen måter arkaisk, det brukes moderne vendinger som «ikke greit» og «hva skjer».

Mangfoldet er forfriskende og gir serien en kledelig variert helhet, et uttrykk som føles som en bevisst tone og ikke som et lappeteppe tråklet sammen av kompromisser.

En verdig fiende

Rollebesetningen fremstår som fargeblind, etnisiteten hos de enkelte karakterene virker ikke nedfelt i manuset. Skuespillet er inspirert og levende, og det er ingen selvfølge i tunge, norske produksjoner som denne. Det er lett å leve seg inn i dilemmaene til Luka, spilt av elleveårige Lukas Langmyr Mabin, og to år eldre Mehetabel Natnael Hailu gestalter teaterjenta Gabrielle med spontan optimisme og handlekraft.

Der outsider-skurken i Stjernestøv var utstyrt med en viss psykologi og personlige tragedier, fremstår sosietetsdamen Erle Butenschøn som mer reinspikka ondsinnet. Men i Lena Kristin Ellingsens skikkelse blir hun mer enn bare en beleilig hindring for hovedpersonene. Butenschøn manipulerer alle rundt seg, hun lurer sitt mektige nettverk til å arbeide mot teateret, og hun herser med hushjelpen (som bærer det julete navnet Matja). Med kalde øyne og enda kaldere hersketeknikker gjør Ellingsen rollefiguren sin til en mektig fiende, en pengegrisk og strebersk egoist det er verdt å kjempe mot. Men det skal mer enn magi til for å lykkes, det må arbeides hardt – og i fellesskap.

Solidaritet

Selv om et showpreget teater står i handlingens sentrum, har ikke serieskaperne falt for fristelsen til å skape noen Idol-aktig talentkonkurranse, gjenkjennelig for den unge målgruppen. Budskapet handler ikke om å tro på seg selv, men å tro på noe større, på at fellesskap er bedre enn ensomhet og at «kunsten kan helbrede menneskets sjel». Solidaritet og vennskap trer frem som løsningen på persongalleriets bekymringer.

Urettferdighet i form av forskjellene mellom fattig og rik får en viss behandling, men KMT er ingen serie som roper på omfordeling og forandring. Det er langt fra dette til den radikale undertonen i den svenske julegjengangeren Karl-Bertil Jonssons julaften fra 1975. Årets NRK-julekalender undersøker ikke strukturell ulikhet, den bare beskriver den. Borgerskapet og embetsstanden synes gode på bunnen, de lar seg bare lett manipulere av den desperate og etter hvert konkurstruete skurken.

Men rett skal være rett: En sekvens som skildrer en arbeidsdag på kruttverket der faren til Luka jobber er mesterlig utført. Her er det som om man føler isvannet, sørpa og skitten på kroppen. Serien trenger ikke anstrenge seg for å skape en kontrast til varmen og komforten i de mange borgerlige salongene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Trenger hverandre

Mens gamle dagers kjønnsroller knapt berøres, er forholdet mellom foreldre og barn en viktig prioritet, i hvert fall i de tolv episodene som var tilgjengelige for pressen da denne anmeldelsen ble skrevet. Foreldrerollen problematiseres nokså direkte: Vi får innblikk i hvorfor Lukas far ikke er varmere og mer tilstede; han er enkemann og rammet av sorg.

En dialog mellom en adoptivmor og lille Werther – ensemblets yngste og søteste medlem – der de begge gir uttrykk for sorger og lengsler, blir slik sett en nøkkelscene: Foreldre og barn trenger hverandre, og det gjelder å kommunisere på en åpen og forståelsesfull måte.

Innenfor julerammene

Kostbare juleproduksjoner i film- og serieform tar nesten aldri uventede veier eller store sjanser. Det ville da også være en overdrivelse å kalle Kristiania Magiske Tivolitheater for grensesprengende, rå eller vågal. Ingen kødder med julen – dessverre.

Den barokke stemningen, det varme budskapet og de vakre bildene av en by slik den engang fantes gjør like fullt serien til en sterkt anbefalt adventsopplevelse. Spørsmålet tvinger seg på, i en følelsesmiks av håp og urettferdighet: Kunne det ikke vært laget noe tilsvarende fantasifullt og gjøglete, ja magisk også for et voksent norsk publikum?

Anmeldelsen er basert på 12 av 24 episoder.