Ny Kardemomme by-film: Litt tannløs, men lun og omsorgsfull

Man kan si mye om at det legges store ressurser i barnefilmer som har som grunnleggende kunstnerisk idé å gi folk mer av det kjente. Mange av de norske, mest kommersielle animasjonsfilmene har gjerne vært teknisk proffe og visuelt utsøkte, men også gjerne nokså fattige på sjel og blottet for originalitet – slik Periskops kritiker Einar Aarvig tidligere har beskrevet.

Qvisten Animations «Folk og røvere i Kardemomme by» sin styrke er nettopp at den ikke forsøker å være særlig nyskapende. I stedet er det lagt vekt på sensitiv karaktertegning og å skape et lunt univers der vi ledes gjennom begivenhetene som om vi var omsorgsfullt holdt i hånda.

Formidling av kulturskatt

Regissør Rasmus A. Sivertsen, som tidligere har hatt regi på suksesser som «Hakkebakkeskogen» (2016) og «Jul i Flåklypa»(2013), kan regnes som en av de mest sentrale regissørene innen norsk animasjonsfilm for barn.

Nå formidler han enda en av de kjente norske kulturskattene for et nytt barnepublikum, men det er med få oppsiktsvekkende regigrep eller overfladiske underholdningstriks. Bortsett fra en litt unødvendig actionfylt brannscene, er hans Kardemomme by et vennlig filmunivers, stødig produsert med små geberder.

Det er så snilt og pent at det kunne vært reint forglemmelig. Men så er det noe som treffer rett i mellomgulvet lell.

Elskverdige røvere

Det gjelder ikke minst at røverne i denne versjonen er mer i sentrum og hakket mer elskverdige enn i tidligere versjoner – som oftest produsert for scenen og i utallige utgaver over hele landet.

Historien er slik vi kjenner den: I idylliske Kardemomme by vet alle sin plass – både pølsemakeren, bakeren, trikkeføreren, lille Tommy og hunden, Tobias i tårnet, den god- og saktmodige politimesteren og til og med den talende kamelen. Nå planlegges det byfest, og bare lille Kamomilla som lever under strenge Tante Sofies tak, står i fare for å gå glipp av festen. Det ordner seg det også, og snart kan alle samles på torget for årets festligste begivenhet.

Men tre fyrer er utestengt fra festivitasene, og kikker misunnelige inn over bymuren – fra sin utkikkspost oppe i et tre. Likevel skal røverne Kasper (Thorbjørn Harr), Jesper (Aksel Hennie) og Jonatan (Jeppe Beck Laursen) snart bli de virkelige stjernene i denne fortellingen.

personlighet

Røverne er fortsatt klumsete og naive, slik de ofte blir framstilt. Men nærbilder på den uttrykksfulle dokkeanimasjonen, hvor hver figur har fått unike karaktertrekk framstilt med fingerspissfølelse og sensitivt spill, gjør at også sårbarheten deres skinner igjennom. Det er fint gjort.

Noe skyldes kanskje at stemmeskuespillerne har vært med på å forme rollene før animasjonen ble ferdigstilt – og slik kommer hver enkelt skuespillers personlighet tydeligere fram gjennom dokkene enn slik det er tilfelle når stemmene legges på i etterkant.

Dette gjelder flere av figurene, som Tante Sofie. Gjennom Linn Skåbers spill blir Tante Sofie en anelse mindre karikatur enn hun typisk er; litt mjukere i kantene. Nærbildene avslører at hun faktisk vurderer situasjonene, kniper igjen øynene og tenker seg om før hun fyrer seg opp. Men heldigvis får hun likevel fortsatt lov til å være både frustrert og sint!

Og det er også helt på sin plass. Plottet med å røve en sovende kvinne og bære henne med seg hjem (i hengekøyen) er jo ganske problematisk. Da hjelper det at hun absolutt ikke framstår som noe offer når hun våkner, men setter røverne kraftig på plass og tvinger dem til å vaske huset sjøl.

Episodisk fortellerstil

Torbjørn Egners Kardemomme by-historie er, som mye dramatikk for barn, svært episodisk i fortellerstilen. Her er det likevel tatt noen subtile grep for å binde de forskjellige episodene sammen, gjøre det smooth og lett å henge med i fortellingen:

I stedet for å falle for fristelsen «til å kjøre på med fart, action og overfladiske underholdningsgrep» slik Periskops anmelder Tore André Øyås ganske presist beskriver at alt for mange animasjonsfilmer gjør, får vi dvele ved taktile og sanselige detaljer i scenografien.

Den gode lyssettingen skaper et mildt sensommerpreg over det hele. Og det er som vi formelig kan kjenne den myke filten i sceneteppet under byfesten, hvordan det er å gå på brosteinsgatene eller klappe løven. For alle unger som har besøkt den «ekte» Kardemomme by i Dyreparken i Kristiansand, vil omgivelsene i filmen være kjente: Både arkitektur, farger, gatenes brostein og husenes plassering er påfallende like slik byen framstår i fornøyelsesparken.

Ujålete filmmusikk

Lydbildet er godt. Stemmene oppleves klare og nære. Og Sol Heilo har arrangert de kjente sangene ujålete i tråd med tradisjonen, bare forsiktig tillagt et mer klassisk spenningsfilm-preg her og der.

I noen oppsetninger blir de kjente sangene litt som pliktløp, her oppleves de mer motiverte i sammenhengen – selv om de av og til blir framført i et litt heseblesende tempo. Periskop har tidligere anmeldt filmmusikken hvor Hilde Halvorsrød løftet frem en vellykket musikalsk balanse mellom å fornye og bevare.

Folk er folk

Moralen om at alle skal underordnes fellesskapet er dempet noe i denne filmversjonen. I stedet er budskapet om at «folk er folk» forsterket: Både angstbiterske tanter, sultne løver, skravlete papegøyer, og ikke minst røverne blir framstilt med ømhet. Å bli møtt med velvillighet framfor mistenksomhet – slik røverne blir av politimester Bastian og hans kone etter første natt i arresten – er faktisk en moral vi kan ha godt av å la oss påvirke sterkere av også i dag.

Når vi mot slutten får følge røverne tett på når de for første gang får bevege seg rundt i byen midt på lyse dagen, som respektable borgere – er det gjort tydelig gjennom close up-bilder hvor sterkt det oppleves av dem. Slikt er det vanskelig ikke å smelte av.

At nettopp dette er et framhevet element fra fortellinga gjør at ytterligere reaktualisering ikke oppleves som nødvendig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kløe

Samtidig: Det er jo lett å få kløe av at Egners produksjoner tilsynelatende i all evighet skal være et sikkerstikk når man skal lage noe for barn. Og det er litt vanskelig å følge Qvisten Animasjons ambisjon «om å løfte norske historier og kultur ut til et langt større publikum».

Er disse historiene relevante for et større publikum kun fordi de er klassikere? Kan ikke dette heller leses som litt for lettvinte løsninger for å nå barnepublikummet – at man bygger på noe som er kjent og kjært for de voksne?

Samtidig varsler Norsk filminstitutt en større satsting på originalskrevet film for barn – etter en del kritikk av det stusselige volumet av norske barnefilmer. Forhåpentligvis vil dette resultere i flere ambisiøse og originale norske barnefilm-storsatsinger, slik for eksempel «Titina» og «Tottori» er nye eksempler på.

Da gjør det kanskje ikke så mye med noen litt i overkant safe kinofilmer innimellom. Iallfall ikke når de formidler et så stort hjerte for de som har havna utenfor, slik Sivertsens «Folk og røvere i Kardemomme by» gjør.