Om håp og medvirkning – og DKS til barnehagen

– Barnehagebarn har ekstra stort behov for kunst og kultur der de er. De yngste barna trenger ikke alltid å være utenfor målgruppa.

Det sier daglig og kunstnerisk leder i Teater Fot, Lise Hovik. Teater Fot ble etablert i 2004, med fokus på barn i barnehagealder. Hovik ble glad for nyheten om at kunst og kultur for barnehagebarn skulle inn i Den kulturelle skolesekken (DKS).

– Om det er slik at vi som lager kunst for barnehagebarn nå kan søke på DKS på lik linje med andre, så er det revolusjonerende.

Stort behov for kultur blant de minste

Hovik trekker frem at det allerede finnes kommunale tiltak som kan passe inn i DKS-systemet, som Den kulturelle barnehagesekken i Trondheim og Den kulturelle bæremeisen i Porsgrunn og Bergen. Det er likevel småpenger sammenliknet med midlene som er satt av til skolebarn.

– Kultur for barnehagebarn har vært ekskludert fra Kulturtanken fra den ble opprettet. Det er underlig, for er det noen som virkelig har glede av dette, så er det barnehagebarna. Det ble unødvendig lite muligheter for barnehagefeltet, sier Hovik.

Hun mener barnehagebarn har et spesielt stort behov for et spesialtilpasset kulturtilbud.

– Videregåendeelever kan like godt gå i teateret. De har ikke samme behov for tilrettelegging. Skoler har ofte en gymsal, men rommene i barnehagene er gjerne rotete, små og lite tilpasset kunst og kultur. Små barn trenger kunstopplevelser i et format der de kan føle seg trygge, men også få nye impulser til leken.

Kunst i Kongsgården

De minste barna trenger mer enn bare tilpasning av kultur i selve barnehagen, ifølge Hovik.

– De trenger noe tilrettelagt også i helger og på ettermiddagene, der de kan komme med foreldre og vennegrupper.

Til dette formålet er man i ferd med å utvikle prosjektet Lydhør, en kunstarena for små barn. Prosjektet gjennomføres i nedlagte Kongsgården barnehage i Trondheim sentrum, der barn, pedagoger og forskere kan jobbe tverrfaglig sammen.

– Prosjektet skal bli et kultursted for de minste i Trondheim. Her kan de drive med tegning, dans, musikk, gjenbruksmaterialer og natur. Stedet er et viktig element og med hagen får de også forholde seg til naturen og miljøet. I Lydhør vil vi jobbe målrettet med utvikling av kunstprosjekter for de yngste, forteller Hovik.

Budsjettskvis

Stortingsmeldingen om kultur for barn og unge, som nylig ble lansert av regjeringen ved Abid Raja (V) og Guri Melby (V), har fått både ris og ros for å ville ta barnehagene inn under DKS-paraplyen. Det er én ting både kritikere og entusiaster lurer på. Hvor skal pengene komme fra?

Linda Dyrnes er daglig leder i FolkOrg, en organisasjon som kjemper for folkemusikken og folkedansen i Norge. Hun har studert meldingen nøye.

– Problemet er ikke at barnehagene kommer inn i DKS, det er helt på sin plass. Men det må komme penger på bordet. Vi trenger kulturtilbud fra barnehagen til sjukehjemmet – men dette må jo finansieres. Når du blar deg gjennom meldinga og endelig kommer til side 171, så ser du at det ikke vil komme mer penger, bare en omprioritering. Jeg skulle likt å se en transportplan der man ikke la penger på bordet.

Kultur eller mormor

Dyrnes mener staten må på banen med finansiering. Hun har tidligere jobbet som kultursjef i gamle Eidsberg kommune og sett hvor lite det blir til overs for kultur i en trang kommuneøkonomi.

– I kommunene blir kultur ofte satt opp mot mormor på sykehjemmet, noe som er vanskelig å argumentere mot. Satsning koster. Uten nye penger fra staten er det ikke en satsning, det er fine ord, fastslår Dyrnes.

Hun mener at vi mistet et nasjonalt produksjonsledd for musikk da Rikskonsertene ble lagt ned og skolekonserter kom innunder Kulturtanken.

– Nå har de sett at det trengs et nasjonalt produksjonsledd likevel og har bevilget fire millioner til produksjon, men det er alt for lite når det blir fordelt på 11 fylkeskommuner. Vi burde opprette et landsdekkende musikkbruk, tilsvarende Scenekunstbruket. Det er rart at regjeringen er så fornøyd med Scenekunstbruket, men ikke vil gjøre det samme med musikk, påpeker Dyrnes.

Mer enn bare penger

Ifølge direktør Øystein Strand i Kulturtanken er det helt som forventet at det ikke følger budsjettmidler med en stortingsmelding.

– En stortingsmelding er ikke et budsjettdokument. Vi får bruke meldingens ambisjoner som argument for budsjettene som kommer, sier Strand.

I likhet med Hovik understreker han at økonomien er presset når det gjelder kultur for barn og unge. Han forstår frykten for at DKS til barnehagene i verste fall kan bli en trussel mot det eksisterende tilbudet.

– DKS-rammene har stått stille fra 2019 til 2020. Samtidig går honorarer og andre kostnader opp. Det legger press på DKS. Hvis vi skal få til noe landsdekkende for barnehagene, krever det budsjettprioriteringer, innrømmer Strand.

Barnehageskepsis

I en artikkel på Kulturtankens nettsider har Strand uttrykt skepsis mot å inkludere barnehagetilbudene i DKS.

– Jeg er ikke sikker på at en utvidelse av DKS vil fungere i barnehagen, sier han til Periskop.

– Av respekt for barna og fagfolkene som jobber med dem synes jeg vi skal tilnærme oss dette med ydmykhet. En blåkopi av DKS i grunnskolen fungerer ikke nødvendigvis i barnehagen, mener Strand.

Han understreker at han heier veldig på et tilbud for barnehagebarn, og trekker frem prosjektet Kulturbarn 0–8, som Periskop nylig har omtalt. Kulturbarn er et samarbeid mellom Norsk kulturskoleråd, Kulturtanken og Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS).

Alle mann til pumpene

I følge Strand indikerer Kulturbarn at lokalt samarbeid mellom fagpersoner i barnehager og kulturskoler og kunstnere kan være det beste i barnehagene.

– Noen av erfaringene fra Kulturbarn er at det ordinære, strømlinjeformede turneringskonseptet kanskje ikke vil fungere så godt i barnehager. En suksessfaktor der er den lokale samhandlingen. Det er ikke gitt at 100 millioner ekstra til DKS i barnehagen ville ha løst alt. Det er flere faktorer av betydning enn penger, sier Strand.

– Hadde du vært mer positiv om Stortinget la 100 millioner på bordet til DKS i barnehagen?

– 100 millioner hadde selvfølgelig vært topp, men da hadde det blitt alle mann til pumpene for å få det innrettet riktig og finne riktig samarbeidsmodell mellom stat, fylke og kommune og private aktører som allerede opererer i dette feltet.

Han tror at også kunst for barnehagebarn kan dra nytte av å ha en landsomfattende paraply.

– Det vil være mulig å dra veksler på hverandres kompetanse og utnytte ressursene med noen grad av nasjonal koordinering, men det er ikke sikkert denne oppgaven bør ligge til en statlig etat som Kulturtanken, sier Strand.

Oslo-erfaringer

Noen som har forsøkt å legge penger på bordet til DKS i barnehagen er Oslo kommune, som i 2019 iverksatte et prøveprosjekt for DKS i barnehagene. Den gang snakket Periskop med daværende byråd for kultur, idrett og frivillighet, Rina Mariann Hansen (Ap). Nå tar vi kontakt med nåværende byråd, Omar Samy Gamal (SV), og får vite at han er stolt av prosjektet.

– Vi har satt av en egen tilskuddsordning for barnehagene der de kan søke for å få penger til DKS. I 2020 var det tre millioner barnehagene kunne søke på, som forvaltes av kulturetaten. Ordninga skal gi barn kvalitetskunst der de er.

Gamal mener kunst bør bli en rett fra barnehagen av. Da får alle barna tilgang på samme kulturelle grunnmuren.

– Det er akkurat de ungene jeg og Raja er opptatt av som trenger dette: De som ikke møter kunst og kultur i hverdagen, enten det er sosioøkonomiske eller andre årsaker. Kunst og kultur som en integrert del av hverdagen er utjevnende og gir dem samme mulighet til å bli flotte mennesker og samfunnsborgere, sier Gamal.

Han er glad stortingsmeldingen tar til orde for å løfte kultur for barn og unge, og ta DKS inn i barnehagen. Likevel mener han det ikke er en satsning uten penger på bordet.

– Jeg er glad regjeringa kommer etter. Jeg vil utfordre Raja på å prioritere penger til det han foreslår, både til DKS i barnehagen og det eksisterende tilbudet. Uten midler er det ikke en satsing, bare fine ord på papir. Man ser først prioriteringene når det kommer i budsjett. Raja har muligheten i revidert budsjett, oppfordrer Gamal.

Å nå de minste barna

Teater Fots leder Lise Hovik er også professor i drama ved Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning i Trondheim (DMMH). Hun har forsket på teater for de yngste siden hun begynte på doktorgradsarbeidet De røde skoene i 2008, og er spesielt opptatt av hvordan man kan nå de yngste barna.

– Det krever et annet språk enn annet barneteater – et affektivt, sanselig og musisk språk. Barnehagebarn har en ekstra utfordring i at de er mindre disiplinerte, du må tenke mer på deres tilstedeværelse og engasjere dem med hele kroppen.

Samtidig er det færre offentlige føringer på kunst i barnehagen.

– Det er mye vanskeligere å tilpasse kultur til skolens læreplaner enn til barnehagenes mandat.

Ifølge Hovik har det blitt sagt mye om viktigheten av kunst i for eksempel barns nevrologiske utvikling. Men selv er hun ikke opptatt av kunst i et nytteperspektiv.

– Kunst åpner et eget univers. Når vi kommuniserer med de minste oppdager vi verden på nytt. Vi utvider deres virkelighet og vår egen. Vi kommer i kontakt med det som er viktig her i verden, fastslår Hovik.

Hva er egentlig medvirkning?

Stortingsmeldingen legger opp til økt fokus på medvirkning og at barnas ønsker blir hørt. Kan det være en fare for at barnas ønsker vil telle for mye? Linda Dyrnes i FolkOrg frykter at fokuset på medvirkning kan gjøre barna en bjørnetjeneste.

– Meldinga har mye om brukermedvirkning i DKS og kulturskolene. Det er bra at barn og unge får si sin mening. Samtidig får mange den store opplevelsen når de opplever noe de ikke kjente til fra før. Det uventede utvider også perspektivet.

Medvirkning kan dessuten være så mangt, ifølge Dyrnes.

– Det er mange måter å spille musikk for barnehagebarn på. En av våre musikere, Stein Villa, setter seg ikke på en scene når han skal spille i barnehagen. Han setter seg i en krok, mens barna leker rundt. Så blir noen kanskje nysgjerrige og begynner å nærme seg. De får en kunstnerisk opplevelse uten at det blir så stivt. Det er også en form for deltakelse.

Ingen museal musikk

For en organisasjon som skal fremme folkemusikk og folkedans, reiser fokuset på barnas egne valg avgjørende spørsmål. Dyrnes tror mange barn og unge ender opp med å drive med popmusikk rett og slett fordi de ikke møter noe annet. Her mener hun regjeringen og meldingen burde vært modigere.

– Det er som med mat: du får smaksprøver på ting du kanskje ikke liker der og da, men det er med på å bygge deg som menneske. Det er ansvarsfraskrivelse når regjeringen skyver valget over på barna.

Dyrnes synes meldingen skriver lite om folkemusikk, og understreker at vi har forpliktet oss overfor UNESCO til å ta vare på vår immaterielle kulturarv. Hun skryter av meldingens fokus på samisk kultur, men skulle ønske folkemusikken fikk et tilsvarende løft.

– Folkemusikken tilhører majoritetsbefolkninga, men folk flest kjenner den ikke. Det kan ikke overlates til regionale DKS-produsenter eller barnas ønsker alene. Museene gjør en god jobb, men vi må unngå at den blir oppfattet som en museumsgjenstand. Folkemusikken er ikke en kinne smør-sak, den er levende.

Medvirkning og profesjonalitet

Lise Hovik fra Teater Fot mener fokuset på medvirkning er en spennende utfordring, snarere enn en trussel.

– Medvirkning er et honnørord i pedagogisk sammenheng. I kunsten er det mer komplisert, fordi det kan bli friksjon mellom barns medvirkning og kunstnernes behov for kontroll over sine virkemidler. Men friksjon er spennende og ofte produktiv. Barnas reaksjoner kan inspirere voldsomt. Jeg har gode erfaring med både å skape et sterkt teatralt fokus og å overlate rommet til barna og leken, i en dynamisk bevegelse mellom åpen og lukket dramaturgi, sier Hovik.

Kulturtankens direktør Øystein Strand ser at balansen mellom kunstneriske vurderinger og medvirkning kan være et dilemma, men heller ikke han er bekymret.

– Vi vet ikke alltid selv hva vi vil ha, det gjelder desto mer for de små barna. Vi skal likevel være ydmyke for meningene til barn og unge. De er kjempeviktige og dette er ikke nødvendigvis en trussel mot kunstnerisk frihet. For at kunst skal skape magi, må den treffe målgruppa, sier Strand.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Myten om et vanskelig publikum

Hovik legger inn et varmt ord for de minste barna som kulturinteresserte medborgere, og mener det er en myte at barn er et vanskelig publikum.

– De minstes interesse for kunst og kultur er utrolig inspirerende. Alle profesjonelle utøvere jeg har snakket med har elsket det. Det handler om å oppdage verden på nytt sammen med dem, og å finne en ny vei inn i kunsten og musikken.

En annen myte er at kultur for de minste er uinteressant for alle andre.

– Det er ikke bare for de minste, det er for kunstnerne, foreldrene og samfunnet også. Vi snakker om de sanselige språkene som vi voksne har mista litt, men som vi trenger, avslutter Hovik.