Prinsesser vil-ikke

De er motstandsdyktige, de norske prinsessene.

Timingen kunne knapt vært bedre: Ikke før har Märtha Louise latt laknene falle inni fjordtarmen der vest før både Nationaltheatret og Riksteatret lar prinsesser spille hovedrollene på hver sin scene. Prinsesse Kristina i Sara Stridsbergs Dissekering av et snøfall og Prinsessa i den nyskrevne musikalen Jakten på Prinsessa av Thomas Jørstad-Pettersen og Lars Henrik Aarnes.

Begge forestillingene stiller samme spørsmål: Hva gjør man hvis man fødes til en rolle man aldri ønsket seg?

Navnet kjenner ingen

Riksteatrets Jakten på prinsessa setter i gang en rekke tanker rundt identitetsskaping. I sin første sang synger Prinsessa (Andrea Rymoen):

Men jeg vet hva jeg vil, for jeg kjenner det her
Jeg vil vite hvem jeg egentlig er

Og det er det alt handler om for henne. Å få reise ut i verden for å finne ut av sin egen identitet. Flaks for henne at hun tilhører de privilegerte som kan ta seg tid til sånt (selv om faren selvsagt nekter henne å dra). I det finne seg selv-aspektet minner Prinsessa om vår egen Märtha Louise, bare sånn tilfeldig.

Når du spør et barn «Hvem er du?», kommer svaret oftest med en gang: De svarer det de heter. Navn er tett knyttet til identitet, også i kunsten.

En 17. mai for mange år siden hadde jeg besøk av to nabojenter. De var tre-fire år gamle, og eneggede tvillinger. De var (og er fortsatt) umulig å se forskjell på, men jeg hadde lært meg et kjennetegn. Trodde jeg. Så presterte jeg å kalle Ingeborg for Astrid. All glansen forsvant fra Ingeborgs øyne, hun gled stille ned av stolen og gikk hjem uten et ord. Jeg hadde forbyttet henne med søsteren. Jeg hadde ikke sett hvem hun var.

Prinsessa i Jørstad-Pettersens musikal har ikke et navn. Dermed er det selvsagt at hun ikke har noen identitet. Hun er ingen Ariel, Elsa, Anna, Snøhvit eller Askepott. For de har alle navn. Hun er bare en uformelig manusklump. Ikke rart hun må ut på leting.

Identitetsjakt uten tyngde

Nå skal det sies at Andrea Rymoen spiller henne med sjarm og vilje – og bare i dette ligger mye identitets-drivkraft. Men dette mantraet – finne meg selv, vite hvem jeg egentlig er – er en så grunnleggende del av forestillingen at det kan sette i gang mange tanker hos barna i salen. Karakterene rundt Prinsessa er ganske karikerte, og den eneste som kanskje gjennomgår en forvandling rundt det å forstå hvem han egentlig er, er prinsen Prinsessa nekter å gifte seg med. Han må gå noen runder med seg selv, og det er bra for ham.

Musikalen passer for barn fra seks år og oppover. Men hvor mange seksåringer leter egentlig etter seg selv? Rett nok: For mange er det å begynne på skolen en stor overgang, og skolevegringen, særlig hos gutter, har vært høy siden pandemien. Men veldig mange småskolebarn står også trygt i seg selv og i hvem de er. Skal teateret oppfordre dem til å problematisere hvem de egentlig er? Finnes dette egentlige jeg-et?

Selvsagt er det slik at ikke alle er det de ser ut til å være. Men Prinsessa bærer ikke på noen tyngde i karakteren sin. Hun skjuler ikke noe, hun vil bare oppleve verden.

Står en seks, sju, åtteåring i dette spennet? Kravet om å skulle være seg selv kommer fra mange kanter i kulturen vår i dag. Kanskje kunne denne musikalen åpnet disse spørsmålene på en annen måte, uten satte og karikerte rammer? Det gjør det vanskelig for prinsessa å komme noen vei, virker det som.

Identitet i øyeblikket

I forestillingen Jeg er! ved Unge Viken teater har de brukt barns transformasjoner i lek som utgangspunkt for en forestilling som handler om, ja, å være seg selv. Erlend og Alma får et brev fra Kongen med følgende befaling: «Gratulerer med at dere finnes! Velkommen til livet! Jeg befaler at dere må være dere selv på ordentlig! Hilsen Hans Majestet Kongen». Da er det bare å gå i gang med utforskingen.

Det interessante i denne forestillingen er de abstrakte kostymene og rekvisittene Erlend og Alma bruker. Det er ikke noe i det de omgir seg med som sementerer uttrykket til kjønnsrollemønstre eller konkrete roller. Her skaper Erlend, Alma og barna i publikum helt og fullt definisjonen av hva de ser på scenen.

Barns lek er plastisk og hele tiden åpen for nye impulser. Den dagen jeg så forestillingen, var det barn fra en storebarnsavdeling som var hovedpublikum. «Hva er det de leter etter?» spurte barna hverandre. Det virket som at det var ganske abstrakt å skulle finne seg selv blant matter og scenografi.

«Dette er nok meg!» sa Erlend og Alma hver gang de fant noe fint og rart. Men barna mente bestemt at alt var skilpadder. Mer enn en fortelling om å finne seg selv, ble det en forestilling om det umiddelbare: Hva de abstrakte objektene, de fine frynsene, den merkelige hatte-aktige tingen var i øyeblikket.

Den fraværende Kongen er likevel ganske hardcore: Jeg befaler at dere finner dere selv, sånn at dere skjønner hvem dere er! (Ellers kommer Enormen).

Denne dagen kom en fin kommentar fra et barn til Kongens befaling: «Jeg skjønner ikke hva det er!» ropte det ut. Nei, å finne seg selv skal ikke være så lett. Etter beseiring av Enormen kom en ny befaling. Denne gangen befalte Kongen «at dere er – og det er nok».

Selv om forestillingen kanskje ikke hadde behøvd denne konklusjonen gitt den fine leken med de abstrakte objektene, oppleves den som mer presis i forhold til det å kunne være mange ting og ikke bare finne ut hvem man egentlig er. Det er jo slik barn opererer i lek, ut og inn av roller, ut og inn av sider ved seg selv.

Nå er målgruppene selvsagt forskjellige fra Jakten på Prinsessa (fra seks år) til Jeg er!, som spilles for barn fra tre år. Men Prinsessas jakt på å egentlig hele tiden skulle noe annet gjør at hun og forestillingen ikke ser alt hun allerede er og har. Jeg er! har en streng, men mye kulere konge når det kommer til innstillingen til livet enn i kongeriket til Prinsessa. Der er det mange fastlåste mønstre, og den spennende løsningen, som kunne ha funnet sted allerede i møtet med heksa i starten av forestillingen, kommer ikke.

Gaffa-dronningen

Seks år gammel ble Kristina dronning av Sverige. Da kan man virkelig snakke om ikke å ha noe valg, og om konsekvensene av å være født til en rolle.

I forestillingen Dissekering av et snøfall ved Nationaltheatret på Torshov har denne unge dronningen herjet i sin fortvilelse, strålende og nyansert spilt av Helene Naustdal Bergsholm. Kongemakten sitter klistret til henne, manifestert ved utstrakt bruk av gaffateip til det meste av kostymer og rekvisitter. Pipekragene er av grå gaffa. Kroner, rustning og kjoleliv likeså. Gaffa sitter godt, det er ikke så lett å rive seg løs.

Kristina vil ikke være dronning, hun vil være konge, og kalles Kongejenta. Og egentlig vil hun ikke være det heller. Privilegiets store kval er å kunne få hva enn man ønsker seg – annet enn frihet. Hun vil ikke være dronning, ikke føde barn, ikke gifte seg. Derfor ødelegger hun for seg selv – hun sviker kjæresten Belle, og til slutt velger hun å gi avkall på kronen.

Kristina virker som om hun innerst inne vet hvem hun er. Men verden står i veien for henne. At det ikke finnes noen utvei, gjør henne til tenåringen fra ditt verste mareritt.

Spørsmålet er om forestillingen klarer å dykke dypt nok ned i irrgangene som finnes i det å finne seg selv og være seg selv – om det er det den jakter etter. «Hvis du tviler, gjør det modige», blir det sagt i forestillingen. Synd, noen ganger, at mot og dømmekraft henger sammen.

Snøflak og selvstendighet

I en tid der ungdom betegnes som snøflak, og barn allerede fra de er født blir kalt prinser og prinsesser, og der den oppvoksende generasjon ofte får høre at du kan bli alt du vil, er det ganske mange gråsoner mellom snøflak og selvstendighet. Kanskje problemet er de som har definisjonsmakten, i teateret manifestert som fastlåste konger som ikke ser verdens nyanser?

Det er morsomt å se karikerte prinser og prinsesser og hekser og hva det skulle være lete etter seg selv, og det er gøy å se eventyrprinsesser som Askepott og Snøhvit ha falt til ro i livet (selv om det virker rimelig ensformig, det disse prinsessene driver med i Jakten på Prinsessa).

Men trøkket rundt hvem jeg egentlig er, det håper jeg ikke setter sitt avtrykk på alt for mange seksåringer ennå. For identitet trenger tid og rom, og er dessuten plastisk som leken selv. Mot henger sammen med dømmekraft, og det tar tid å modne inn i seg selv. Og det må nesten bare få ta den tiden det tar.