– Sammen med barn kan man stille spørsmål ved såkalte sannheter om samfunnet og miljøet

Hvordan kan kunsten bidra i møte med en miljøkrise? I en verden som i økende grad lener seg på harde tall og konkrete løsninger, hvordan kan kunsten hjelpe oss? Og er det egentlig kunstneres jobb å rydde opp i miljøkrisen?

Elin Már Øyen Vister tror en måte å håndtere klimakrisen på kan være å lytte. Vister drar i praksisen sin linjer til urbefolkningsfilosofi der mennesket og naturen er ett. I arbeidene sine med lydinstallasjoner, performance og lydverk ber hen oss lytte til både oss selv og til våre omgivelser.

I arbeidet med barn og ungdom er samtalen og lytting et grunnelement. Her jobber hen for å bryte opp under forhåndsinnstilte ideer om hvem vi er som samfunn. Már Øyen Vister har tro på at vi sammen kan omstille samfunnet til et mer omsorgsfullt og bærekraftig samfunn, med rom til å ta vare på restene av verden i klimakrisen vi står overfor. Det er snart ti år siden Már Øyen Vister startet prosjektet Soundscape Røst, som både har resultert i en plate ved samme navn og et pågående verk som setter fokus på miljøkrisen.

Hvordan kan jeg bruke kunsten til noe annet enn å kommentere vår eksistens eller samfunnet rundt meg, spør Már Øyen Vister. Siden hen flyttet til Røst har det enorme fuglefjellet stedet har vært kjent for i flere hundre år, stilnet.

– I prosjektet Soundscape Røst har du dokumentert hvordan lydbildet på Røst endrer seg på grunn av global oppvarming. Hva har du funnet her?

– Det jeg har funnet er at ett av Nord-Europas mest berømte fuglefjell har stilnet. Både på grunn av klimaendringer og direkte menneskelig påvirkning. Sammenligner jeg opptak fra 2010 med opptak i fjor på et av fjellene, så er det en dramatisk nedgang i lydlandskapet. Da den italienske handelspersonen Pietro Querini drev i land på Røst i 1432, var det yrende fuglefjellet en av tingene han beskrev. Fuglene har vært her før menneskene, men i løpet av bare et tiår har de begynt å forsvinne. Det er dramatisk.

– Det som skjer i verdenshavene og globale oppvarming har vært temaet for mye forskning. Jeg var interessert i å kommunisere de forskningsfunnene kunstnerisk. Når det begynner haste må man bruke alle språk tilgjengelig, både de som tas i bruk av forskere og kunstnere.

– Hva tror du kunsten kan bidra med i vår tids miljøkriser?

– Det er vanskelig for meg å lage kunst om noe annet enn tiden vi lever i, nærmest umulig. Skapende og utøvende kunst er språket jeg bruker til å formidle. Jeg tror poesien i et kunstnerisk språk når inn hos folk på andre måter, gjennom følelser og det underbevisste. Jeg prøver å gå i dybden med hvordan jeg drøfter miljøkrisen i kunstnerskapet mitt. I den vestlige verden lever vi i et økonomisk regime som ønsker å individualisere oss, og som skaper en følelse av isolasjon. Individualiseringen fører til ensomhet, og vi kan bli apatiske i møte med klimakrisen. I kunsten min prøver jeg å minne folk på det gamle slagordet «The personal is political». Alt angår alle, fordi vi er alle er en del av hverandres liv.

Verk fra prosjektet Soundscape Røst.

– «The personal is political» er jo et slagord som blant annet ble brukt mye i den andre bølgen av feminister. Da skulle det vise at personlige opplevelser kan fortelle om overhengende strukturer. Hvordan tenker du dette er relevant for miljøperspektiver, og hvordan aktiverer du det i kunsten din?

– Jeg har ingen tro på at jeg skal fortelle deg eller noen andre hva de skal gjøre. Personlig erfaring er det som må til. Min oppgave er å forsøke å påvirke gjennom engasjement, og ved å appellere til samvittighet og følelser. Mange av problemene vi står ovenfor er strukturelle. Jeg forsøker stille ikke-normative spørsmål i stedet for å akseptere rammene som er satt. I kunsten min skaper jeg intime møter med eller i naturen og forteller historier som er relevant for oss alle, slik at man får forståelsen at dette angår meg. Slik vil jeg bryte ned den vestlige verdens forståelse av motsetninger: mørk-lys, natur-kultur. Jeg forsøker å dekonstruere de dikotomiene og si at det er ikke en vegg der – vi er natur og natur er oss.

– Hvilket potensiale tror du ligger i kunsten for å gjøre barn og unge mer bevisste på miljøutfordringene vi står overfor?

– Jeg tror særlig på kunst hvor barn får være med og gjøre ting selv, der de får være i dialog i verket eller lage noe ut ifra det. Gjerne begge deler. Jeg tror det kan være lett for barn å oppleve kunst, fordi de er mindre forutinntatt og mindre dømmende enn voksne. De kan være det beste publikummet, fordi de ikke sensurerer seg selv.

– Ser du noen utfordringer knyttet til det? Må man for eksempel tenke annerledes når man formidler miljøperspektiver til barn enn man gjør til voksne?

– Ja, jeg vil si det. Man vil ikke gi barn angst. Hadde vi levd i et samfunn med mer kollektiv forståelse og omsorg, hadde vi kanskje hatt større rom til å snakke helt ærlig med barn om miljøutfordringer uten at de følte seg alene. Men siden vi ikke har nok av det, så kan barn fort oppleve å føle seg isolert når de skal forsøke prosessere informasjonen. Derfor må man få hjelp fra pedagoger til hvordan man skal snakke med barn om de vanskeligste spørsmålene. Jeg tror man kan snakke med barn om det meste dersom det gjøres på en god måte.

– Men det er også store forskjeller mellom barn. Det er ikke alt du sier til en femtenåring som du sier til en femåring. Sammen med kollegaer har jeg jobbet med ungdom og lytting gjennom prosjektet Radio Hopes and Dreams. Vi jobber i samtalesirkel og forhandler frem hvordan vi skal være med hverandre i den perioden vi er sammen. Her forsøker vi skape et trygt rom der deltagerne kan tørre å si hva de føler, og oppleve at de blir hørt. I sirkelen får alle snakke like lenge, uansett om de er av den sorten som liker å snakke eller tar mindre plass. Der er det en sosial regulering som er veldig fin. Det er samtaler hvor det er rom for alles mening.

– Klima-angst er i dag beskrevet som en reell tilstand. Er det viktig å unngå å gi den til barn?

– Den angsten har ligget der lenge. Til og med lenge før 1980-tallets fokus på ozonlaget. Den kan spores tilbake til industrielle inngrep i naturen begynte og folk merket at det ødela noe. Jeg tror vi har merket den før vi fant ord for den her i den vestlige verden. Den kommer fra at det ikke er rom i offentligheten til å sørge over tapt natur, tap av arter eller en syk natur. På samme måte var det lenge ikke rom i samfunnet å sørge over tapet av en partner som LGBTQ+ person. Som skeiv finner jeg mye strategier i det skeive, som for eksempel å forholde seg til sorg uten å gjøre det i offentligheten. Under AIDS-krisen i 1980-årene var det ikke rom i for å sørge offentlig over alle de som ble syke, og døde så brutalt og plutselig. Det er viktig å kunne sørge i offentligheten, jeg tror det har blitt undertrykket hvor viktig det er.

– Klima-angsten er sterk hos meg, og jeg må snakke om den regelmessig med folk. Så lenge den er der, må vi snakke om den. Vi vet at barn er kjempesensitive til det som skjer rundt dem, men også tøffe. Det beste vi gjør er å snakke med dem om klimaet, og finne måter å snakke med forskjellige aldersgrupper, og forsøke gi dem håp gjennom endringer som kommer fra felles engasjement og innsats. Vi må formidle at vi kan løse dette, men at vi må gjøre det sammen. Blant annet ved å påvirke de voksne, og at vi kan gjøre ting i hverdagen, som å velge en mer miljøvennlig hverdag ved å spise mindre kjøtt,ikke ønske oss femti leker til jul, resirkulere, kaste mindre mat og reise mer miljøvennlig.

– Du adresserer selve opplevelsen av å lytte i kunstnerskapet ditt. Hva tror du det gjør med mottagere å høre lydene av et naturlandskap?

– I kunsten min handler mye om hvordan du hører lyden. Altså hvor du lytter og hvilke rom du gjør det i. Dette er grunnlaget for praksisen av Deep Listening som jeg bruker i kunsten min. Hos Pauline Oliveros –  en av foregangsfigurene for Deep Listening – brukes også en slags urbefolkningsmetodikk, der man inkluderer et mangfold av stemmer. Jeg bruke en lignende metode der du lytter til både natur, kultur, by og bygd. Samtidig som du lytter utover på dette, lytter du også innover på deg selv. Det er en metode ment for å skape intimitet til omgivelsene dine. I mine verk er ideen at det nærmest skal virke som krykkjen sitter på skulderen din.

– Den beste kunsten jeg lager oppstår når jeg klarer å skape intime møter mellom lytter og natur. I store deler av vesten er den kontakten ikke lenger tilstede. En personfokusert, industriell teknologi er kommet i veien. Naturen synger og spiller musikk for oss hver dag om vi er villige til å lytte.

– I dag kan man nesten ikke jobbe med natur som tema uten å ha en klima-klangbunn. Ser vi bakover i historien til en annen tid der naturen stod i sentrum, nasjonalromantikken, så handlet det ikke om det i det hele tatt. Da var det en feiring av naturen. Nå er fokuset på angst og bevaring. Hvordan stiller du deg i forhold til det?

– Jeg tror ikke en romantisering av naturen er konstruktivt. Det nasjonalromantikken dessverre bidro til, var å skape et enda større skille mellom natur og menneske. Bevegelsen forherliget naturen som en slags ren nasjonal fantasi. Det var også en forherligelse av den «norske» naturen. Ikke naturen i seg selv.

– Når det gjelder dagens kunstuttrykk er jeg ikke helt enig i at det det bare er fokus på angst og bevaring. Mange viktige kunstverk som skapes i dag hyller også naturen. Det finnes flere håpefulle verk laget som grønne utopiske fremtidsfantasier – ta for eksempel den siste plata til Björk.

– Jeg ønsker å forstå og formidle til barn bakgrunnen til noen begreper den norske staten har skapt. Jeg jobber blant annet med å dekonstruere Norge som et begrep som ikke alltid har inkludert det flerkulturelle Norge og Sápmi. I møte med barn spør jeg hvordan har dette begrepet blitt til, og hva det betyr i dag. Jeg ønsker også å dekonstruere hvordan staten har laget historier rundt for eksempel energiutvinning. Vi sier at vi har grønn energi, men dersom du dekonstruerer historien til vannkraften så finner du motstand i norske og samiske miljøer mot vannkraft fordi det ødelegger vannsystem. Sammen med barn kan man sammen stille spørsmål ved såkalte sannheter om samfunnet og miljøet.

– Tenker du at du gjennom kunsten din tilbyr løsninger eller at du peker på punkter som andre bør lete frem løsninger på?

– Det spørsmålet stiller jeg meg selv hver eneste dag. Jeg har liten tro på at jeg kan tilby konkrete løsninger. Jeg bruker rommene jeg får til å vise at det er flere måter å finne løsninger på, og at en annen verden er mulig og allerede eksisterer.

– Jeg prøver å skape kunstprosjekter som er inkluderende, som har rom for flere, blant annet når det gjelder forskjellige aldersgrupper. I flere av prosjektene mine skal man komme sammen og dele historier. Jeg tror kunsten er et språk vi er født med, det er et språk vi må bruke. Det er en av grunnene til at kunst og kultur må mer inn i skolen, og at kunsten bør brukes i undervisningen. Å være sammen, jobbe sammen og dele historier er del av hvem vi er som mennesker. Glemmer vi det, undertrykker vi hvem vi er som mennesker. Det industrielle er et kort kapittel i menneskets og jordens historie. Det er arrogant å tro at vi skal tilpasse oss en industriell verden uten sideeffekter.