Et scenisk oppgjør med kjønnsstereotype Disney-prinsesser

Med jevne mellomrom slås det opp i media at institusjonsteatrene, som får betydelige midler fra staten til nettopp dette, ikke tilbyr barn scenekunst av høy kvalitet, men isteden tygger drøv på gamle klassikere. Jeg har selv vært en av kritikerne, og det jeg har ønsket meg er dette: Kunstnerisk interessant teater som vil noe mer enn bare å underholde. Det er ikke så mye å be om?

Denne høsten kan det imidlertid virke som barnebokteatret har fått konkurranse av eventyrteatret, en annen kjent barneteatertradisjon. På Barneteatret vårt i Ålesund spilles Den lille havfruen, Askepott er på programmet på både Nordland Teater og Den Nationale Scene, og på Det Norske Teatret er Snøkvit er årets familieforestilling. Hva har skjedd? Er alle de gode barnebøkene brukt opp? Håper de på en Disney-effekt? Eller har institusjonsteatrene på samme tid funnet fram til at de faktisk kan gjøre to ting på én gang: Presentere noe kjent og salgbart samtidig som de utforsker vesentlige spørsmål i barn og unges liv?

Etter å ha sett Askepott på DNS og Snøkvit på Det Norske Teatret, heller jeg mot det siste.

Kjønnsstereotype og deterministiske jenteframstillinger

Snøkvit og Askepott er begge eventyr som har hatt en svært lang historie som muntlige all-aldersfortellinger før de ble skrevet ned av Brødrene Grimm på begynnelsen av 1800-tallet. For norske barn er eventyrene likevel trolig mest kjent gjennom Disney-filmene fra henholdsvis 1937 og 1950, der vakre og snille prinsesser reddes fra grusomme og manipulerende stemødre av kjekke og handlekraftige prinser.

Men i 2017 er det problematisk for et teater å reprodusere så kjønnsstereotype og deterministiske framstillinger av jenter og gutter. Hvordan løser teatrene dette?

De to forestillingene takler problemet på ulike måter, men har til felles at de vender tilbake til brødrene Grimms mer groteske versjoner av eventyrene og spinner videre på det arketypiske konfliktmaterialet som finnes der. Slik blir de eventyr for vår tid.

Askepott – et moderne sørge- og skilsmissedrama

På DNS har danske Maria Kjærgaaard-Sunesen adaptert og regissert en forestilling som dypest sett handler om Askepott og prinsens forhold til sine respektive foreldre. Iscenesettelsen drar veksler både på brødrene Grimms versjon, der søstrene skjærer seg i foten for å passe inn i glasskoen, og på filmen Tre nøtter til Askepott der Askepott er både jeger i skogen og prinsesse på ball. Handlingen er tilsynelatende kjent: Askepott (Ameli Isungset Agbota) har nettopp mistet moren sin, og sørger dypt over tapet. Faren sørger også, men gifter seg straks med en ny dame som har to døtre. Stemoren er oppskriftsmessig ond, og vi lider med Askepott når hun blir hundset med.

Men i denne versjonen sørger også prinsen (Sverre Breivik), for faren hans er død. Moren mener han bør gifte seg for å bli lykkelig igjen, men det vil han ikke. Han rømmer ut i skogen, hvor han treffer Askepott. Begge er fortvilet, men i møte med hverandre finner de styrke og håp. På denne måten redder de hverandre – og slik løses problemet med fortellingens potensielt reduksjonistiske syn på kjønnsroller på en overbevisende måte.

Legger opp til større emosjonell kompleksitet

Dette er forestillingens styrke, og den gjør at jeg kan se bort fra mindre vellykkede elementer. Skuespillerne treffer for eksempel ikke alltid tonene i de komplekse, resiterende sangene. Stemorens ondskap framstår heller ikke alltid troverdig, og det er ikke strengt nødvendig at duene kan imponere med breaking.

Teksten legger dessuten opp til en større emosjonell kompleksitet enn det som spilles ut på DNS. At en far inngår ekteskap med en ny kvinne og ikke bare overlater omsorgen for sitt eget barn til henne, men attpåtil krever av dette barnet at hun skal omfavne sin nye familie, er ikke eventyr, men virkelighet for mange norske barn i dag. Da er det synd at stemoren framstilles som overlagt ond, istedenfor en kvinne overlatt til seg selv av en unnvikende mann. Slik opprettholdes et problematisk bilde av den onde, hevngjerrige kvinnen og den naive, velmenende mannen.

For barna som har opplevd en lignende situasjon, kan det være vanskelig å få øye på farens svik. Han er jo bare snill, og stemoren er så ond. Men det behøver ikke være sånn. I den klassiske barnetragedien Medeas barn av Per Lysander og Suzanne Osten unnskyldes ikke de voksne, isteden vises deres tilkortkommenheter fram i all sin gru. Askepott på DNS kunne gått lenger i å undersøke denne muligheten.

Snøkvit – en kraftfull tekst tvunget inn i familieformatet

Musikalen Snøkvit på Det Norske Teatret undersøker også relasjonen foreldre-barn, men med en større emosjonell tyngde og litterær og kunstnerisk presisjon enn i Askepott. Forestillingen er nyskrevet av Maria Tryti Vennerød (libretto) og Julian Skar (musikk), som tidligere har laget musikalen KOK sammen (Det Åpne Teater, 2009).

Tryti Vennerøds tekst er sylskarp, poengtert og utforsker på en intelligent måte forholdet mellom mor og datter, med referanser til blant annet Bibelens paradisfortelling og barneklassikeren Den hemmelige hagen. Musikken er fengende, kraftfull og godt tilpasset de ulike dramatiske situasjonene den skal gi liv til. Den er godt integrert med teksten og styrker forestillingen på en måte som gir mening også for et publikum som ikke har hørt musikken før. Tematisk undersøker verket hva som skjer med et barn som kun elskes på betingelsen av at hun oppfører seg slik moren vil, og den skildrer løsrivelsen fra en slik relasjon som en kamp på liv og død.

Snøkvits mor, Dronningen, er bare opptatt av at datteren skal være tynn og pen. Derfor tvinger hun Snøkvit til å se seg i speilet og nekter henne å leke i hagen. Når Snøkvit en dag leker ute likevel, møter hun gartnergutten Jan Grønn. Her oppdager hun muligheten til et annet liv, utenfor slottet og langt unna morens rekkevidde.

Men kampen om et liv i frihet blir hard. Hun rømmer ut av hagen og ned i kloakken til Dvergene. Først etter at moren har forsøkt å drepe henne to ganger, tar Snøkvit steget ut i friheten og spiser av Sannhetens eple, et eple som gjør at hun dør og gjenoppstår, og slik frigjør seg fra moren. Tilslutt gjenforenes imidlertid mor og datter – en problematisk vending som ufarliggjør det kritiske forholdet mellom Snøkvit og Dronningen, og dermed undergraver styrken i fortellingen.

Overdreven tilpasning til småbarnsfamilier

Forestillingens visuelle uttrykk er utsøkt. I noe som minner om en blanding av Robert Wilson og Alice i eventyrland, framstår scenografien som gjennomarbeidet og påkostet. Teatrale grep bidrar til historiefortellingen. Forholdet mellom Dronningen (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og Snøkvit (Charlotte Frogner) understrekes av Dronningens enorme, brannrøde kjole, som krever at hun må dyttes rundt på hjul. Slik blir Snøkvit i praksis halvparten så stor som Dronningen. Grepet er en sjeldent fin måte å etablere en voksen skuespiller i en barnerolle på.

Snøkvit har vakker scenografi og funksjonelle kostymer, en god tekst, et godt manus og et dyktig ensemble. Likevel ser den ut til å lide den under et behov for å forsiktig tilpasse seg småbarnsfamilier. Det går utover forestillingens evne til å undersøke den alvorlige tematikken: Et ungt menneskes løsrivelsesprosess fra en selvopptatt og kontrollerende mor. Musikken kan ikke være for høy, moren må bli snill til slutt, Snøkvit og Prinsen kan forelske seg, men bare helt begjærløst. Råskapen i tekst og musikk blir dermed undertrykt og motarbeidet.

Det er riktig av teatret å ta disse forbeholdene når forestillingen markedsføres som en familieforestilling. Noe annet ville være å legge opp til gråtende barn og fortvilte voksne. Det betyr ikke at man ikke kan fortelle barn om alvorlige tema, men at ulike aldersgrupper krever ulike tilnærmingsmåter. Denne forestillingen hadde tjent på å ha et eldre publikum som i større grad kunne relatere seg til den konflikten Snøkvit står i.

Fortjener et annet publikum

Konsekvensen av at forestillingen skal tilpasses et familiepublikum er derfor at den ikke når sitt fulle potensial. Bare i sangene er karakterene seg selv, hele mennesker med tydelige karaktertrekk, især Frogner. I mange av spillescenene er det som om de holder igjen, og slik blir forestillingen uforløst og er verken barneforestilling eller samtidsdrama om skjønnhetstyranniet.

Det blir spesielt tydelig under applausen, når ensemblet drar i gang Dvergenes sang. Den er fengende og rytmisk, men har lite med slutten å gjøre utover å skape den gode følelsen av samhørighet mellom scene og sal som vi ønsker oss når vi ser en musikal. Den illustrerer det som er forestillingens problem: Valget var for oss i salen, ikke for teksten eller for Snøkvit.

Derfor ble jeg sittende igjen å tenke at Tryti Vennerød og Skars Snøkvit fortjener et langt liv, men for et annet publikum og med en annen mulighet til å utforske materialet enn familieformatet på Det Norske Teatret åpner for. Jeg håper noen tar utfordringen.

Eventyr for en ny tid

Både Den Nationale Scene og Det Norske Teatret henvender seg til familiene med eventyrteater som byr på noe mer enn underholdning. Felles for forestillingene er ønsket om å bruke eventyr som inngang til å drøfte viktige problemstillinger i barn og unges liv. Det skal de ha honnør for. I boken Sagans förtrollade värd: folksagornas innebörd och betydelse (1989) argumenterer psykoanalytikeren Bruno Bettelheim for at nettopp folkeeventyrene, gjennom å ta opp universelle mellommenneskelige problemer i en svært direkte form, beriker barns indre liv og gir dem verktøy til å håndtere livets mange sider. Dette er det ansporinger til i begge forestillingene, på måter som eksplisitt utfordret og gikk i dialog med de stereotypiske, romantiserende og utdaterte prinsesse-framstillingene vi møter hos for eksempel Disney.

Det er med andre ord slik at eventyrteater i 2017 absolutt er en god idé, gitt an man unngår kjønnssterotypiene og åpner for kunstnerisk nyskapende tolkninger.

Neste skritt bør imidlertid være at teatrene ser nærmere på sin egen stereotypiske framstilling av mødre og stemødre i forestillinger for barn. Skal foreldrene få skylden, er det på tide at også far få passet sitt påskrevet.