Slik blir du en revolusjonær fritenker!

Det er noe med kunsten for de aller minste.   

For oss voksne – for meg i alle fall – er kjennetegnet på en god kunstopplevelse ofte at den gir et nytt perspektiv. Den stiller spørsmål ved noe etablert, får meg til å se ting på en annen måte. Må dette være sånn, hva hvis dette var slik? Kom og se, her er det noe rart. Dette kan vi gjøre noe med.  

Det er småbarnets blikk. Alt er nytt, ingenting er etablert. Alle sannheter kan utfordres, konvensjoner finnes ikke.  

Et slikt perspektiv er fantastisk frigjørende å tre inn i som voksen. Her er innebygd maktkritikk, en potensielt revolusjonær livsanskuelse. Det sprenger hverdagen og minner oss om at en annen verden er mulig. 

Enkle konsepter

På den måten kan kunst for de minste være ekstra interessant. Når målgruppen ennå ikke er preget av konvensjoner, er alle muligheter åpne. Kunstnere som klarer å innta småbarnets blikk, kan komme opp med de villeste ideer. Småkunstfestivalen, som fant sted i Oslo forrige uke, bød på flere interessante innganger.  

Forestillingen KinShips var et eksempel. Det er Øyteateret, med regissør Ellen Jerstad og koreograf Roza Moshtaghi som står bak forestillingen, som hadde premiere i 2021. Den tar utgangspunkt i hudens mikrobiom, og samspillet mellom bakterier, virus, sopp og andre mikroorganismer. Småbarna (målgruppe 0-2 år) plasseres i polstrede vogner og trekkes rundt i rommet av tre syngende dansere.  

Dette konseptuelle går naturligvis de minste hus forbi. Eller gjør det det?   

Konseptet «sammen» blir tydeliggjort på en fin måte gjennom ulike kategorier: Min vogn, de andre vognene, vognenes bevegelse i rommet. Deltakernes oppmerksomhet ble forsiktig styrt av danserne, som vekslet mellom sang, bevegelse, bruk av rekvisitter som tau, og interaksjon med publikum. Det hele føltes vennlig og rolig, et trygt sted for de små. Kanskje i overkant langsomt for noen barn, men de fleste lot seg fange av elementene i den halvtimelange forestillingen, som forandret seg ofte nok til at det ikke ble kjedelig.  

Slik lykkes forestillingen i å blande grunnleggende konsepter som de minste barna kan engasjere seg i, med mer komplekse ideer som fyrer opp det barnlige i de voksnes hoder. 

Internasjonale gummistøvler

I år var det tredje gang Småkunstfestivalen ble arrangert i Oslo – den har tidligere funnet sted i blant annet Trondheim og Ålesund.   

For det generelle publikum betød det danseforestilling, teater, fargeverksted og sangstund på blant annet Vega Scene, Dansens hus og Teater Manu, alt tilpasset de minste barna fra null til seks år. I tillegg fikk noen utvalgte barnehager teaterbesøk, og for de spesielt interesserte ble det avholdt seminarer med titlene: «Mangfold i dansekunst for de aller yngste», og «Kunsten å delta». For Småkunstfestivalen er også et bransjetreff, en ganske sjelden og kjærkommen møteplass for dem som jobber med kunst for de minste.   

Arrangøren Seanse omtaler seg som en «nasjonal utviklingsarena for kunstproduksjon». Foruten festivalen, som finner sted hvert tredje år, arrangerer de – forsker Marit Ulvund, kunstner Karstein Solli og produsent Kristian Glomnes Selon – kunstneropphold og mentorordning for utøvere som jobber med den yngste målgruppen. I tillegg holder de kontakten med et internasjonalt nettverk av likesinnede.  

Gøy i gummistøvler var et av årets internasjonale gjestespill, og ble spilt på Dansens hus i helgen. Det skotske kompaniet Indepen-dance består av utøvere med funksjonsvariasjoner, og er opptatt av å lage forestillinger som også treffer et variert barnepublikum – ikke bare friske barn med ressurser til å oppsøke et teater.  

Her var målgruppen noe eldre, tre til fem år. Men jeg vil påstå at også yngre barn hadde glede av dette. I motsetning til KinShips tok Gøy i gummistøvler utgangspunkt i situasjoner som de fleste barnehagebarn kjenner til: Påkledning av yttertøy. Her lå det imidlertid noen konvensjoner, og brudd med dem var litt av poenget. Regnbukse på hodet? Gummistøvler på hendene? Tja, hvorfor ikke. 

Mer funksjonsdiversitet

I ordløst drama interagerte de fire danserne med hverandre. Først i lek, så i konflikt. Noen ble lei seg, noen prøvde å ordne opp. Dansbar, akustisk musikk fulgte historien, oransje høstblader ble kastet i luften, tydelige gester viste sterke følelser.   

Funksjonsvariasjonene ble ikke adressert direkte, men det er friskt å se utøvere med ulike funksjoner på scenen. Det ble også tydelig da Indepen-dance inviterte til workshop etter forestillingen, ledet av utøverne. Slik gjorde de klart et viktig, men ennå ikke helt etablert budskap: Dans er ikke forbeholdt sterke atleter eller skolerte ballettdansere. Den er der for alle som har en kropp.  

Dette mangfoldet er også et mål for Dansens hus, som har gått sammen med Sparebankstiftelsen for å fremme nettopp mangfold i dansekunsten for de minste. I et nytt prosjekt de kaller «Stor kunst for ALLE barn», lyser de ut midler til å produsere tre nye forestillinger for barn, med fokus på nettopp funksjonsdiversitet blant både utøvere og publikum. Et initiativ som vitner om at Dansens hus tar saken på alvor. 

Mer til allmennpublikumet

Som festival kunne Småkunstfestivalen gjerne hatt et større og mer variert program tilgjengelig for allmennpublikumet. De to norske scenekunstproduksjonene (KinShips og Rock Me Baby) er ikke nye, og to av de internasjonale (Stip It og Hermit)  ble vist med fire forestillinger hver, for barnehager  og med tilgang for åpent publikum. Lørdagssang i Operaen og fargeverksted på Nasjonalmuseet representerer heller ikke akkurat de mest innovative produksjonene innen musikk og visuell kunst for barn.  

Men begge disse punktene rører ved problemstillinger Seanse er mer enn klar over: Kunst til barnehagebarn er fortsatt ikke dekket under Den kulturelle skolesekken, og de færreste barnehager har midler til å invitere kunstnere selv. At disse forestillingene kommer seg ut likevel er derfor ikke gitt.  

Og barns egen deltagelse, som i Lørdagssangen og fargeverkstedet, har en viktig plass i kunst for barn – men deltagelse er ikke en kunstnerisk kvalitet i seg selv. Hvordan man bruker deltagelse er derfor kjernen i det hele, og et tema som fortsatt fortjener å diskuteres på seminar, slik Seanse inviterte til.  

Karstein Solli har tidligere antydet at det kan være bra å la festivalen finne sted på samme sted hver gang. Det vil opparbeide en kompetanse i de deltagende miljøene, og en bevissthet i publikum som man ikke trenger å reetablere hver gang. Det høres ikke ut som en dum ide. Samtidig er det helt nødvendig å spre disse opplevelsene rundt i landet. De færreste blir fritenkende, maktkritiske revolusjonærer helt av seg selv. Jeg har ikke svaret, men det føles som Småkunstfestivalen har potensial til å bli viktigere enn den er i dag. 

Heldig bieffekt

Spør vi noen av småbarna som var på forestillinger under festivalen, tviler jeg på at de oppgir «å få nye perspektiver» som en del av opplevelsen sin – selv om det var viktig for meg. Hvordan kan de det? Kunstens forestillingsverden er ikke så langt fra virkeligheten deres at den oppleves som et brudd eller et alternativ på samme måte som for voksne. Til det er virkeligheten selv for ny, for fersk.  

Kunsten for de aller minste må dermed tilby noe annet for de små. Kanskje er det trening i å gå på forestilling, i å høre og se noe sammen, kanskje er det grunnleggende sanselig og åndelig stimuli, kanskje er det «bare» underholdning.  

På sitt beste vil det være alt sammen. Og ha den heldige bieffekten at de voksne medfølgerne tar med seg barnas blikk ut i virkeligheten igjen.