Bygger historien om Anne Frank empati – eller skremmer den barna?

Det har stormet rundt Gyldendals småbarnsbiografi om Anne Frank. Forfatter Henrik Hovland er blant dem som har gått hardt ut. I Aftenposten kritiserte han før påske forlaget for å gi Anne Franks fortelling et positivt spinn. Han spurte også om dette er en historie barn er klare for. Serien er beregnet på barn mellom tre og seks år.

– Barnehagebarn er absolutt ikke modne nok til å lære om forfølgelsen og folkemordet på de europeiske jødene. Jeg mener at heller ikke de yngste skolebarna er modne nok for denne typen kunnskap, utdyper Hovland til Periskop. I tillegg reagerer han på hvordan boken og presentasjonen av den sidestiller suksess med det å være kjent.

Velykket kjendis

– Samtidig som boken presenterer Anne Frank som vellykket kjendis, forteller teksten eksplisitt at Anne og familien ble funnet og arrestert av nazistene, «dyttet inn på et tog fullt av mennesker» og deretter sendt til en «konsentrasjonsleir» som beskrives som «det verste stedet på jorda». På bildet ser vi at de fraktes i lukkete kuvogner mens svarte fugler illevarslende formørker himmelen. Hva som deretter skjer i konsentrasjonsleiren sies det ikke noe om før vi i bokens neste setning får høre at faren var den eneste i familien som overlevde. Barn i alle aldre vil lure på hva en konsentrasjonsleir er, og hva Anne opplevde der. De fleste vil forstå at kjernen i denne historien er noe virkelig grufullt, påpeker Hovland.

Fordrer trygge rammer

Eva Thesen, forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Gyldendal, har forsvart utgivelsen blant annet med at bøker hjelper barn til å bearbeide egne erfaringer og bygge empati. Samtidig har hun i debatt i Dagsnytt 18 medgitt at måten boken er blitt presentert på, kan fremstå umusikalsk. Hun forsvarer likevel utgivelsen:

– Bildebøker for aldersgruppen 3-6 år vil i hovedsak leses høyt sammen i trygge rammer. Aldersangivelsen skal brukes med skjønn, hvor de foresatte kjenner barnet som de skal lese for. Der foresatte setter seg ned med Anne Frank-boken sammen med en treåring, vil det være et aktivt valg hvor høytlesningen og samtalen rundt teksten skjer i en trygg ramme, sier Thesen til Periskop.

Det er å skyve ansvaret fra seg, mener Hovland.

– Å forklare et sted som Auschwitz for en femåring er ikke noe de fleste foreldre er i stand til. Holocaust er skremmende for et lite barn uansett hvem som prøver å forklare hva som skjedde, og uansett om det foregår i en såkalt «trygg ramme». Det er også sannsynlig at dette vil være en bok mange barn som nylig har lært å lese vil finne i et skolebibliotek, eller få i gave, mener han.

Fakta og fiksjon

Hovland peker på forskjellen mellom faktabøker og skjønnlitteratur som sentral.

– I Dagsnytt 18 nevner Eva Thesen bøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus som eksempler på samtalebøker om vanskelige, men viktige temaer, og hevder at Gyldendals bok om Anne Frank går inn i det. Men her er det snakk om to forskjellige ting. Bøker som Sinna mann og Snill er skjønnlitteratur og allalderbøker. De inneholder fantastiske elementer og er skrevet i et poetisk språk med mange metaforer. Gyldendals bok om Anne Frank er noe helt annet, en faktabok for barn i alderen 3-6. Teksten har et stort, gapende hull i midten. Å hoppe over hva som skjedde med Anne Frank fra hun havnet i Auschwitz og til hun døde, er ikke å tilpasse teksten små barn. Det etterlater et spørsmål som det både er vanskelig å besvare, og vanskelig å la være å besvare.

Overførbare erfaringer

Thesen fremholder at bøker som den om Anne Frank er med på å bygge empati hos barn.

– Krigsopplevelser, flukt og rasisme er dessverre aktuelt. Vi har mange barn i Norge i dag som har flyktet fra konfliktområder, og mange barn som kjenner noen som har vært nødt til å flykte. Vegaras bok om Anne Frank er i sin utforming ikke først og fremst historien om jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, men en historie om et barn som rykkes opp fra en trygg oppvekst og inn i et liv på flukt. I våre vurderinger handlet det nok først og fremst om hvordan Anne Franks erfaringer er overførbare til i dag. Barn forholder seg til krig og konflikt fra tidlig alder, det kan vi ikke skjerme dem fra. Det handler om å ha tilgang til historier og uttrykk som er tilrettelagt, og som tar høyde for barnets alder.

På hvilken måte er Anne Frank et forbilde for barn?

– Serien Små folk, STORE DRØMMER er først og fremst ment å gi barn innblikk i livene til viktige historiske personer. Felles for dem er at de, uavhengig av bakgrunn og livssituasjon, har våget å drømme stort og tro på at de selv har mulighet til å påvirke verden, og slik gjort det. Anne Frank drømte om å bli forfatter fra hun var ganske liten, og begynte derfor å nedtegne sin egen historie. Hennes drøm, og forfølgelsen av denne drømmen, fikk stor innflytelse på ettertiden, sier Thesen til Periskop.

Saken fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Suksess står sentralt

Periskops sakprosakritiker Ida Skjelderup har anmeldt både Små folk, STORE DRØMMER og Gyldendals egen biografiserie, Min første biografi. Begge er beregnet for 3-6-åringer. Skjelderup mener konseptet i seg selv er problematisk.

– Seriens premiss er at fortellingene skal inspirere små jenter til å drømme stort – noe som ser ut til å være ensbetydende med berømmelse. For at boka om Anne Frank skal passe inn i serien, blir forfatteren og forlaget nødt til å vektlegge «suksessfaktorer» ved historien. I innsalgsteksten på baksiden av boka står det følgende: «Da krigen var over, fanget Annes historie lesernes hjerter, og hun ble en av de viktigste dagbokskriverne i det 20. århundre». Og på nest siste oppslag: «Siden den gang har millioner av mennesker lest og grått over Anne Franks dagbok». Det sentrale ved Anne Franks historie er ikke at hun drømte om å bli forfatter, og til slutt oppnådde drømmen sin. Det blir helt feil å bruke fortellingen i en slik kontekst, mener Skjelderup.

– Flere av kvinnene som blir biografert har levd svært kompliserte liv, og passer ikke i den endimensjonale helterollen serien presser dem inn i. Anne Frank blir et ekstremt eksempel på dette.

Trenger kritiske vurderinger

I anmeldelsen av den norske varianten av serien her i Periskop stiller Skjelderup blant annet spørsmål om forlaget har tenkt nok over betydningen av hvilke mennesker og egenskaper som opphøyes til forbilder. Skjelderup skriver også at verdier hos de biograferte bør problematiseres og settes i kontekst.

Du sier også at dersom målgruppa er for ung til å forstå, bør man revurdere biografiobjektet. Burde dette blitt gjort her?

– Ja. Jeg synes det er rart at man ikke har gjort mer kritiske vurderinger ved valg av biografiobjekter til målgruppa. Anne Frank-eksemplet viser hvor langt et forlag er villig til å gå for å få gitt ut flere bøker i denne populære serien, som de sikkert gjør gode penger på.

Saken fortsetter etter annonsene.

Identitetsmarkør for foreldre

Skjelderup tror bøkene kan fungere som feministisk og politisk korrekt barneromspynt for middelklasseforeldre. En kikk på bokseriens emneknagg på Instagram viser mange stylede småjenter, blant dem mange Frida Kahlo-er, pent dandert mellom bøkene. Eller lekkert innredede barnerom hvor bøkene er stilt opp i hyllene som dekor.

– Bøkene retter seg mot et lukrativt markedssegment – den kjøpesterke og voksende middelklassen som vil distingvere seg fra Disney-prinsesser og rosa enhjørninger. Jeg har lurt mye på hva som er grunnen til at bøkene absolutt skal rettes mot så små barn, og kan ikke finne noen annen grunn enn at produktet egentlig retter seg mot foreldre som vil bruke dem som identitetsmarkør. Også er det jo også noe med at småbarn som gjør «voksne ting», som å være feminist, fremstår veldig søte. Det at bøkene er så «søte», med omslag i pastellfarger og naive tegninger av småjenter med butte fingre, er noe av det som gjør Anne Frank-utgivelsen så absurd, mener Skjelderup.