– Vi som underviser på forfatterutdanningen legger ikke noen vekt på oppskrifter

I en anmeldelse av to romaner av året, Dette er ikke oss (Gyldendal) og Blyanthjerte (Aschehoug) av henholdsvis Neda Alaei og Elin Hansson, skriver Karen Frøsland Nystøyl:

«Det virker som om forfatterne som har gått forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt griper tak i klare interesser og motiver når de skriver bøkene sine. Dette gir et oppskriftsmessig preg over utgivelsene, som om de er skrevet under grundig veiledning (som flere av dem sikkert er».

Hun tar dermed opp en lignende kritikk av forfatterutdanningen som nylig ble fremmet av Ida Jackson.

Det er viktig at lesere og kritikere etterprøver forfatterutdanninger og ser om de kan falle inn i mønstre som fortjener kritisk oppmerksomhet. Særlig er det viktig for utdanningene selv, og vi gjør det vi kan for å være selvkritiske og for å fornye utdanningen ved Norsk barnebokinstitutt.

Siden starten vil jeg påstå at den har vært i endring fra studentgruppe til studentgruppe, at vi har lært mye av studentene selv og tilbakemeldingene de har gitt. Både pensum og undervisning er blitt fornyet siden starten i 2006, selv om de har forholdt seg til blant annet disse læringsmålene:

• Kunnskaper om skrivekunstneriske prosesser
• Kunnskaper om barnelitteraturens estetikk, virkemidler og egenart
• Kunnskaper om barnelitteraturens historie, utvikling, medier og sjangre
• Ferdigheter i å skrive ulike sjangre
• Ferdigheter i å skrive fram sin barne- og ungdomslitterære forfatterstemme
• Ferdigheter i å analysere og drøfte barne- og ungdomslitteratur
• Ferdigheter i å redegjøre for sine skrivekunstneriske valg

Det finnes ingen quick fix

Vi som underviser og veileder legger ikke noen vekt på oppskrifter, og verken Aristoteles eller mer moderne læreverk i komposisjon og dramaturgiske virkemidler som står på pensum kan brukes som quick fix når en skal utvikle sin litterære stemme. I stedet legger vi vekt på å hjelpe fram skrivemåter som gir leseren rom for å trekke egne konklusjoner, og at studentene prøver ut fortellerstemmer som kan fremme slike lesemåter.

Barnebokforfattere er ikke uvant med å høre leg og lærd spørre hvem en tekst kan være skrevet for, før de spør hvem som fører ordet i teksten. Bevisstheten om hvem den voksne forfatteren ser gjennom er derfor det vi bryr oss mest om.

Utdanningen er slik et laboratorium for utprøving, og mange ideer kommer fra spontanskriving i verksted og arbeid med sjangeroppgaver. Noen av disse ideene blir til hovedprosjekter som studentene arbeider med siste studieår, i grupper med veiledere. Hovedprosjektet gir den enkelte student et grunnlag for finne fram til hva som fungerer for henne eller ham, og ikke minst hva som ikke gjør det.

Veilederens viktigste oppgave er å gjøre den enkelte student bevisst på egne tekstvalg og skrivemåter. Bare svært sjelden er et hovedprosjekt ferdig til utgivelse. Hvis forfatter og et forlag vil arbeide videre med det, må forfatteren ofte gjøre flere omskrivinger og endringer før det kommer ut. Slik var det også med hovedprosjektene til Alaei og Hansson.

Et bevis på at utdanningen er vellykket

At 68% av forfatterstudentene har utgitt, at 52% har utgitt to titler eller mer, og dermed er i gang med å etablere forfatterskap, at 20% arbeider på hel- eller deltid som litteraturformidlere og at bøkene er utgitt på 25 språk, kan nok være et slags bevis på at utdanningen har vært vellykket. Men det er ikke et avgjørende bevis i seg selv.

For min del har jeg ofte spurt meg selv hva studentene fra 2006 til nå har felles når det gjelder skriving – etter å ha lest dem alle, noen attpåtil flere ganger – og jeg klarer ikke å finne den store fellesnevneren som noen mener å ha oppdaget, og som skiller dem innholdsmessig fra forfattere som ikke har en slik utdanning.

Det jeg derimot har sett, er forfatterstudenter som kommer ut og er bevisste på hvorfor de skriver som de gjør, hvordan de kan utvikle seg videre og som har kunnskap om å skrive for barn og unge.

Det bør være bevis godt nok på at utdanningen fungerer etter hensikten. Og det gjør at vi bør hilse velkommen alle som vil drøfte utdanningens innhold. Gjerne det!