Barnas filosofi: En Guilty Pleasure

Temaene for Shaheens utspørring strekker seg fra det helt grunnleggende spørsmålet om meningen med livet, via familieresjoner, til forholdet mellom dyr og mennesker, barn og voksne, ulike kjønn, samt forskjellighet og rasisme.

Tatt i betraktning den i overkant enkle oppskriften, må jeg innrømme at jeg synes det er litt snålt at dette prosjektet appellerer sånn til meg. Utgivelsen virker heller ikke særlig godt gjennomarbeidet, og litteratursnobben i meg gremmes over det visuelle uttrykket. Men så blir jeg faktisk engasjert!

Men … når jeg allikevel lander på at Barnas filosofi har verdi som kunst, er det nettopp fordi den bryter med normene. At boka er litt på halv tolv, ødelegger ikke for min leseropplevelse, tvert i mot. For når jeg leser boka på dens egne premisser heller enn å lete etter brudd på litteraturfeltets konvensjoner, blir den en kjærkommen en påminnelse om hvor mye gøyere verden fremstår når man ser den litt på skrå.

Motsetter seg merkelapper

Så hvem er denne Amir Shaheen, som er frekk nok til å gi et langt flatt faen i litteraturfeltets idealer for hva som utgjør et puliseringsverdig bokprosjekt?

For det første opererer han utenfor det etablerte kunstfeltet. Når jeg ser gjennom nettsidene hans, får jeg inntrykk av en mangfoldig karakter: Han er tekstforfatter og humorist og har utviklet manus til Netflixserien Hjem til jul. Han tilbyr også foredrag om hvordan det var å vokse opp mellom norsk og pakistansk-indisk kultur, og hvordan det har preget ham som kreativ utøver.

Boken hans som kom i desember 2023, Barnas filosofi, speiler forfatteren, og er ikke lett å plassere. I bokhandelen kategoriseres den som populærpsykologi, men jeg synes den minner mer om et kunstprosjekt.

Selv om det er populært å trekke barnas stemmer inn i kunsten om dagen, så er det likevel ikke så vanlig å finne utgivelser som denne, hvor barn får komme helt uredigert til orde – med et genuint mål om å gjøre oss voksne klokere.

Jeg har vært på en hel rekke utstillinger der selve kunsten eller formidlingen har blitt til gjennom interaksjon med barn, men uten at kuratorene har behandlet barnas betraktninger med samme respekt som Shaheen. I slike kulturuttrykk, der barn er deltagere og med-produsenter, er det ofte også barn som er den tiltenkte mottageren. Det gjelder ikke denne utgivelsen. Denne boken er til de voksne!

Ifølge Shaheen kan barna lære oss å tenke utenfor kategoriene. Politikk, fordommer, krig og våre foreldres tro former blikket vårt på verden, skriver han i forordet, og vi lærer etterhvert å se den gjennom ulike filtre. Men barna plasserer ikke fenomener i forhåndsbestemte bokser og setter på dem bestemte merkelapper, mener Shaheen, de ser dem som de er. Fordommene oppstår først når vi internaliseres i de voksnes språk og normer.

Comic Sans

Men tilbake til snobberiet mitt. Jeg ser meg selv som altetende når det kommer til kultur, og jeg har ikke for vane å anmelde høykultur. Likevel må jeg ta noen runder med meg selv før jeg tar på meg vurderingsjobben. Det blir jeg selvsagt litt flau over. Er jeg virkelig så snobbete, altså? Men så blir jeg nysgjerrig, og begynner å lure på hva i alle dager det er som skaper motviljen.

Mulig det er omslaget, som jeg finner svært lite appellerende. Fonten er umoderne – er det Comic Sans?! – og tegningene minner meg om noe man kunne funnet i en vitsebok. Boka er gitt ut på Tekst forlag, som er startet av den unge grunderen og BI-bacheloren Øystein Gimle. Bare dét er jo nok til å gi en anmelder neserynker.

Én ting er at oppskriften er enkel. Men prosjektet er også ganske slurvete utført. Når jeg tar på meg nærlesningsbrillene, merker jeg raskt at det begynner å klø i revideringsfingrene mine. Jeg finner mange irriterende skrivefeil, og et sted er to nær på identiske avsnitt trykket etter hverandre. Flere ganger tenker jeg at spørsmålene kunne vært formulert bedre, eller at Shaheen burde ha klart å finne mer treffende sitater.

Ekte punk?

Men så kan man jo snu på det, og stille seg følgende spørsmål: Ville boka vært så mye bedre om den var mer gjennomarbeidet? Om den hadde vært gitt ut på et etablert forlag, vært trykket på tykkere papir og med flere, mer interessante illustrasjoner? Jeg tror ikke det.

For meg er det denne punkete motstanden mot det etablerte som gjør prosjektet interessant, og som er grunnen til at vi skal ta det på alvor. Den mildt sagt skranglete estetikkens virkning på meg, blir nemlig en viktig påminnelse om hvor lett det er å plassere et kulturuttrykk i bås. Basert på førsteinntrykk av lay-out og hvordan forfatteren presenterer seg selv, er det lett å plassere boka i kategorien for møl man ikke ønsker å befatte oss med.

Jeg synes forfatterens skamløshet er beundringsverdig, men litt irriterende også. Det er nesten så man ser for seg de to – forfatter og forlegger – gni seg i hendene og flire av hvor lett det er å slå seg opp i denne bransjen, som de begge jo er outsidere i. Tenk hvor mye jobb som ligger bak den gjengse barnebokutgivelsen, og hvor lite sannsynlig er det at den blir anmeldt noe sted – og så kan Gimle og Shaheen raske sammen noe sånt og få anmeldt utgivelsen i landets viktigste magasin om barnekultur! Bare vi skriver en ydmyk og hyggelig mail til redaktøren …

Meningen med livet er å spise

Å samle barns betraktninger i bokform er gjort før, sist av Unni Lindell i Det er ti kuer i Horten fra 2021. Men det store alvoret og overbevisningen om at vi har noe viktig å lære fra barna, det synes jeg ikke jeg finner i like stor grad i andre norske utgivelser av denne typen. Kanskje med unntak av Linn Skåber og Lisa Aisatos Til Ungdommen (2018), men den er jo ikke skrevet for et voksent publikum.

Jeg kjenner på en viss motstand mot den romantiske dyrkelsen av naturbarnets uskyldighet, som Shaheen legger opp til. Men har han ikke også et ganske godt poeng? På sitt beste, gjør forfatteren akkurat det han lover i forordet, han retter oppmerksomheten vår mot noe fellesmenneskelig, utenfor boksene vi voksne har lært å plassere hverandre i. Shaheen og ungeflokken hans ser ut til å være enige om at vi dypest sett er like hverandre, selv om vi har ulike erfaringer, avhening av hvilken gruppe vi tilhører. Det gjelder faktisk også andre arter, det viser denne magereaksjonen fra hele gruppa: «Er mennesker mer verdt enn dyr?» «Nei!» roper de i kor.

Innimellom må jeg le av hvor godt jeg kjenner meg igjen i barnas betraktninger.

«En venn er en som man trøster når noe ikke har gått som planlagt. Man skal også dele hemmeligheter og sånt, så slipper man å bære det alene», sier Alexander, 9 år. Ja, akkurat sånn er det, tenker jeg, og får lyst til å sende bilde av sitatet til bestevennina mi.

Denne, fra Andrea 7 år, har omtrent samme virkning: «Hva er meningen med livet: Meningen med livet er å spise, og å lære masse ting». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det visste jeg jo egentlig som barn. Tenk om jeg hadde klart å huske på det som ung voksen også, i stedet for å være så opptatt med å passe vekta og prestere på jobb!

Stimulerer til undring

Sitatet fra Mia, 8 år er også en favoritt. «Hva om alle mennesker var like? Da finner man ikke ut hvem som er hvem. Det hadde ikke vært noe gøy» påpeker hun, og sender tankene mine til plakaten som hang på kontoret til terapeuten jeg pleide å gå til: «Be yourself – everyone else is taken». Ved første øyekast en klisjé, men likevel ganske nyttig om man tar seg bryet med å undre seg litt ekstra over hva det kan bety.

De fleste av oss kan ha godt av å bli konfrontert med spørsmål som utfordrer etablerte sannheter. Også er det jo sånn med filosofiske spørsmål, at de legger til rette for svar som får en til å undre seg mer. Da er det ikke rette svar man er ute etter, man spør fordi man er nysgjerrig og har lyst til å finne ut av noe i samarbeid.

På sitt beste stiller Sheheen spørsmål som gjør at ungene må lete i sin egen erfaring og fantasi. Det skaper nye spørsmål og stimulerer til at leseren tenker videre. Som dette fra Aksel, 8 år: «Vi drømmer fordi hjernen later som den har et liv inne i hodet».

Det samme gjelder Solomia, 6 års svar på hva et dyr er: «Katter, hunder og drager». Eller Hedvig, 8 års betraktninger om forskjellen på mennesker og dyr: «Dyr må skaffe seg egen mat. Det må vi mennesker også, men ikke på samme måte. Vi har matbutikker – det har ikke dyr. De må jakte selv, det må ikke vi».

Ekskluderingsmekanismer

Selv mener Shaheen at minoritetsbakgrunnen hans gjør det vanskelig å fange medias oppmerksomhet. I henvendelsen til Periskop, skriver han at det gjelder med mindre prosjektene direkte speiler det stereotype og stakkarslige bildet av en minoritet, eller om han gir ut bøker som blir kategorisert som innvandrerromaner.

Påstandene er verdt noen videre refleksjoner, synes jeg. Norm- og sjangerbruddene i denne utgivelsen tyder på at han ikke kjenner kulturfeltets uskrevne regler særlig godt, eller at han blåser i dem. Og skal vi lytte til erfaringene fra forfatterne av norske såkalte innvandreromaner, eller for den saks skyld låtene til Karpe, så er det nok ganske sannsynlig at man føler seg på bortebane i kulturfeltet om man har foreldre med fra Pakistan eller India og bor i Oslo i dag.

Shaheen har rett i at han nok ville ha vært lettere å fordøye for den litteratursnobbete delen av feltet om han hadde skrevet fra et såkalt innvandrerperspektiv, når boka nå en gang ikke føyer seg etter kravene til det vi anser for å være kvalitetslitteratur.

Men … når jeg allikevel lander på at Barnas filosofi har verdi som kunst, er det nettopp fordi den bryter med normene.

At boka er litt på halv tolv, ødelegger ikke for min leseropplevelse, tvert i mot. For når jeg leser boka på dens egne premisser heller enn å lete etter brudd på litteraturfeltets konvensjoner, blir den en kjærkommen en påminnelse om hvor mye gøyere verden fremstår når man ser den litt på skrå. Enten det er med barnets skråblikk, eller skråblikket til en outsider som Shaheen.