Bøker om 22. juli: – Er Norge et trygt land å bo i nå?

– Gikk han rundt og headshotet folk på Utøya?

Spørsmålet kom fra en av elevene journalist og forfatter Thomas J. R. Marthinsen møtte i arbeidet med boken La oss snakke om 22. juli. Uttrykket å headshote er hentet fra spillet Fortnite. Satt inn i 22. juli-sammenheng er det egnet til å gi voksne bakoversveis, hakeslepp og grøss langt nedover ryggen.

For ja, det er jo sant. Gjerningspersonen gikk rundt på øya, så ofrene sine i øynene og skjøt – i hodet, i brystet. Eleven som stilte spørsmålet brukte begreper fra sin verden for å beskrive det. Det problematiske kan oppstå når headshot-begrepet gir skytingen på Utøya et anslag av fiksjon. Uttrykket er jo hentet fra en fiksjonell spillverden. Men hvis vi voksne ikke snakker med barna om terroren, hvilket språk skal de bruke om den da?

Informasjonsbehovet

Etter å ha lest tre nye bøker om 22. juli skrevet for barn og unge i målgruppen 9 år og oppover, sitter jeg igjen med et slags svar med to streker under. Det handler om at vi må snakke om det. Informasjonsbehovet er generelt stort hos barn, både om små og store ting, og ofte svært konkret. Det til forskjell fra voksnes noen ganger abstraherende måte å snakke på når det kommer til noe grufullt. Men kunnskap kan bety trygghet for et barn. I hvert fall om det opplever at voksne snakker ærlig til dem – også om det som er ubehagelig.

Det er på tide at barna får bli med i samtalen om 22. juli 2011. De tre bøkene omtalt i denne saken, en sakprosabok, en biografi og en grafisk roman, viser med all tydelighet det.

Mangler verktøy

Thomas J. R. Marthinsen gjør et aldri så lite feltarbeid i boka La oss snakke om 22. juli (Solum Bokvennen 2021). Han har besøkt flere skoleklasser rundt om i Norge og bedt barna komme med spørsmålene de har om terrordagen. Han oppdaget blant annet dette: Barn i dag lurer på mye, veldig mye, om 22. juli. Og de vet en god del om det som hendte. Men de mangler verktøy til å håndtere det og sette det inn i en sammenheng.

Blant spørsmålene som går igjen ti år etter, handler mange om trygghet. Om Norge er et trygt land å bo i. Om terror som dette kan skje igjen. Om gjerningspersonen noen gang kommer ut av fengsel. Marthinsen har latt fagpersoner som har jobbet tett på 22. juli-terroren fått svare på barnas spørsmål. Erna Solberg, Utøya-overlevende Ida Libak, en operatør fra beredskapstroppen som ble kalt ut til øya den dagen, en ekspert på fremmedfiendtlighet. Spørsmålene er samlet opp, og svarene gitt i form av intervjuer Marthinsen har gjort med de ulike ekspertene. Dermed kan flere svare på spørsmålene, og det gir større bredde av nyanser for barneleserne og gode innganger til refleksjon og samtale.

Klokt om gjerningspersonen

Marthinsens bok ønsker at voksne og barn skal snakke sammen om 22. juli, og i seg selv starter den nettopp denne samtalen. Boken er kunnskapsrik, gjennomtenkt, klokt forklart og skrevet for å trygge barneleserne. Særlig gjør intervjuet med Kjersti Narud inntrykk, det bør leses av mange barn og voksne. Narud er overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo. Hun forklarer barnas mange spørsmål rundt gjerningspersonen på en god måte. Skal man bare lese ett kapittel fra denne boken, bør det være dette.

La oss snakke om 22. juli er beregnet på barn fra 9 år. Flere ganger oppfordrer forfatteren barna til å lese sammen med en voksen. Men hvor mange barn som snubler over denne boken på biblioteket kommer til å gjøre det? Boken er for det meste konkret og nøktern i språket, men den beskriver også ugjerningene slik de ble utført. Og selv om det finnes en utfyllende ordliste bakerst, tror jeg språket kan bli for innfløkt for en niåring innimellom. Det gjelder også Marthinsens formuleringer i samtalene der barnas spørsmål svares på av ekspertene. Formuleringer som «Hvordan kan vi få noen som er i ferd med å bli fanget, viklet ut av internetts tråder?» blir unødvendig komplekse. Det går an å si det enklere.

Tydelig om det vanskelige

La oss snakke om 22. juli er illustrert av Els Cools. 37 malerier utgjør bokens illustrasjoner. Kan hende er det lurt å velge maleriet som uttrykk i stedet for eksempelvis foto til en bok som denne. Bildene skaper et slags pusterom, og de oppleves tydelige på den måten at det er store rom til at barna kan plassere seg selv i dem. Men slike bilder har noen ganger en tendens til å bli overtydelige, og det er tilfelle her. I flere av dem figurerer store spørsmålstegn, og mange av dem har ord som en viktig bestanddel. Det overlater lite til barnas egen fantasi. De konkrete bildene, som landskapsbilder, oversiktsmaleriet over Utøya og bildet av M/S Thorbjørn er blant dem som fungerer best fordi de gir leseren et landskap å gå inn i med det de leser.

Likevel – denne boken oppleves viktig. Den er tydelig også om det som er vanskelig – og om spørsmålene det er komplisert å finne svar på. Terroren i Regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya er nå blitt pensum i skolen. Ikke minst i skolesammenheng kan dette være en viktig bok.

Det handler om å overleve

En annen av bøkene som er kommet, er fortellingen til en av de overlevende, Cathrine Trønnes Lie fra Halden AUF. Hun fikk overtalt lillesøsteren til å bli med på sommerleir på Utøya i 2011, og søsteren ble ett av terroristens ofre. Boken Søstre: Min historie etter Utøya (Vigmostad & Bjørke) forteller om Cathrines kamp for å trene seg opp til å orke verden igjen. Den er ført i pennen av Mariangela Di Fiore, og den er skrevet i et leservennlig, korthugd, treffende språk. Boken er beregnet på lesere fra tolvårsalderen.

Nettopp språket blir nøkkel til forståelse i denne utgivelsen. Korte setninger, korte avsnitt og sider med mye luft innbyr til lesing. Det er også slik at tragedien beskrives nøkternt og presist i denne boken, og det gjør ikke dimensjonene mindre. Dette er en forståelig og tilgjengelig bok. De korte setningene skaper en slags intensitet. Samtidig er den også svært personlig.

Å sette enkle ord på frykt og angst

Lies fortelling handler om overlevelse. Den første delen forteller litt om tida før Utøya, og det som beskrives, er et ganske vanlig familieliv. Dagene på Utøya fortelles også om, men med innsikten som er kommet med årene. Boken handler aller mest om tida etter og om det å overleve. Veien tilbake til det som var det normale livet er lang. Og selv om de færreste 12-åringer i dag vil komme til å oppleve terror som dette, klarer Lie og Di Fiore å gi tydelige beskrivelser av overveldende følelser som frykt og angst. Lie forteller mye om det, og hun viser gjennom historien sin hvordan noe går bra, noe feiler, noe må prøves på nytt – og at det gjelder å ikke gi opp.

Selv har hun levd med redsel i ti år. Hun forteller om hvordan håndtere det og om å prøve så godt man kan, på en forståelig og derfor gjenkjennelig måte. Også Lie fremholder viktigheten av å snakke om det vanskelige. Søstre er en bok som kan gi livsmot.

Sterkt om felleskapets traume

Den mest kunstferdige og umiddelbare boka av de tre som er nevnt i denne artikkelen, er den grafiske romanen Ubesvart anrop av Nora Dåsnes. Tittelen gir en klar assosiasjon til alle telefonene som ringte og ringte på Utøya 22. juli, men der anropene aldri ble besvart. Det er et sterkt bilde å se for seg, nærmest en filmatisk scene.

Der de andre to bøkene er sakprosa, er dette fiksjon. Det gjør fortellingen universell, og det er et godt grep for å fortelle historien Dåsnes vil ha frem: Den om tomheten og fellesskapets traume. Boken handler om alt det tyngende som rammet alle som ikke var direkte berørt, men som kjente på en sterk, nesten uplasserbar sorg i dagene, ukene og månedene etter terrorangrepet.

Forsøk på å forstå

Det er sommeren før Rebekka begynner på videregående. Hun stikker ut for å skate – som hun gjorde med venninnen Fariba da bomben gikk av i Regjeringskvartalet. Minnene fra den dagen slipper henne ikke så lett.

Fortellingen starter noen uker etter terroren. Livet skal forsøke å bli vanlig igjen, det er skolestart og nye muligheter. Men verden er forskjøvet for Rebekka, hun klarer ikke å henge med. Hjemme er det også kaos, særlig fordi storebror bruker stadig mer tid på gaming i stedet for å skaffe seg lærlingplass, en tilværelse som blir stadig mer destruktiv for ham. Rebekka ser og frykter paralleller til gjerningspersonen fra massedrapene på Utøya. Og hun googler og googler i et forsøk på å forstå hvordan terroren kunne skje.

Avmakten i tomrommet

Dåsnes’ bok er en viktig del av historieskrivingen til alle som kjente avmakten i tomrommet 22. juli skapte. Den beskriver hvordan man i søken etter kunnskap kan finne så mye at det blir vanskelig å navigere. Hvor ensom man kan bli av det – og hvordan vi alle har et ansvar for å bry oss om hverandre.

Dåsnes har et presist grep om nyansene i Rebekkas fortvilede uttrykk. Hun holder nåtids-fargene konsekvent i en blågrå tone, mens tilbakeblikkene til terrordagene er skarpe og røde. Dåsnes’ illustrasjoner åpner for dveling og ettertanke om man vil, perspektiver, detaljer og valg av bevegelser i bildene innbyr til det.

Måten hun bruker naturbilder på, gis ekstra bunn når en kjenner de overlevendes fortellinger. I begge de to andre bøkene forteller overlevende om redsel for plutselige lyder eller smell. I lys av dette fungerer særlig fuglemotivet godt. Dåsnes bruker fuglene som gjentagende referanse gjennom hele boken. Fugler som flykter når det smeller, fugler som flyr bort fra det farlige. Det kan ikke menneskene. De må løpe.

Åpne traumet

Ubesvart anrop handler om hvordan man skal klare å innfinne seg med en verden man ikke kan gripe til bunns, og likevel forsøke å ta grep om den. Informasjonsjakten Rebekka bedriver nattestid får et slags svar i Thomas Marthinsens bok La oss snakke om 22. juli. Men i 2011 fantes ikke den boken. Heller ikke noe rettslig oppgjør. Hun finner et slags forstående fellesskap i kong Haralds åpenlyse sorg, men lite av dette i fellesskapet rundt seg. Det blir vanskelig å være glad, vanskelig å være kjæreste og venn. 22. juli står i veien hele tiden.

Dette er ikke en bok om å dyrke sorg, men å prøve å åpne det traumet man som nordmann ble en del av i 2011. Rebekka blir ikke møtt av noen som forstår hvordan hun har det. Hun prøver å formidle, men få tenker som henne. Hun er ung, hun er redd, og hun trenger et fellesskap som vil lytte og snakke.

Som i de andre bøkene ønsker også Dåsnes å skape håp. Derfor lar hun det gå bra for Rebekka. Erkjennelse, kunnskap og håp er viktige elementer i alle de tre utgivelsene. Med ulik innfallsvinkel vil de egentlig det samme: Gi barn og unge verktøy til å sørge for at verden ikke behøver å bli slik igjen. Bare slik kan vi aldri tie og aldri glemme. For verden er ny og blank hver morgen. Det er den fremtiden de unge skal gripe.