Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

En verden uten hull

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

torsdag 20. mai 2021

HVOR
Fyllingsdalen teater

Hva er egentlig hull? Hvor kommer de fra og hvor blir det av dem? Dette er noen av spørsmålene musikkteater-forestillingen «Hull & Sønn» vil prøve å gi svar på.

↑ Fra forestillingen «Hull & sønn». Foto: Janneche Strønen / Festspillene i Bergen

Det nye teaterstykket Hull & Sønn handler om en tradisjonsrik fabrikk som lager hull. Siden den siste i rekken av direktører ikke har noen arving, ser han seg nødt til å selge fabrikken. Den nye eieren ser ingen hensikt i å drive videre en fabrikk som bokstavelig talt produserer ingenting. Nedleggelsen byr imidlertid raskt på problemer, for hvordan skal en kle på seg uten hull i buksebena? Og hva skal tannlegen gjøre når ingen har hull i tennene?

Hull & Sønn har urpremiere under Festspillene i Bergen, og møter publikum med et mangfold av sceniske uttrykk: Figurteater, skyggeteater, masker og konvensjonelt skuespill. Forestillingen er basert på Frode Grytten og Marvin Hallerakers barnebok med samme navn (Spartacus forlag, 2004).

Hvordan skal en kle på seg uten hull i buksebena? Og hva skal tannlegen gjøre når ingen har hull i tennene?

Hull & sønn


En musikkteaterforestilling basert på boken «Hull & sønn» av Frode Grytten og Marvin Halleraker

Regi og manus: Jan Holden og Yngve Seterås

Dramaturg: Ane Berentsen

Komponist: Tarjei Vatne

Anbefalt alder: Fra seks år

Produsert av Festspillene i Bergen i samarbeid med Dukketeaterverkstedet v/Jan Holden og Fyllingsdalen Teater​

Medvirkende:

  • Jan Holden: skuespiller, dukkefører, dukkemaker, scenografi
  • Monika Solheim: skuespiller, dukkemaker,
  • ​Daina Ulmytè: skuespiller, dukkefører, delregi
  • Yngve Seterås: skuespiller
  • Gunnar Innvær: kontentum
  • Julie Jensen: kostymedesign
  • Randiane Sandboe: lysdesign

Jeg falt veldig for filosofien i boken; det med at hull er egentlig er ingenting – med mindre du setter en ramme rundt det.

Den nye tiden banker på

– Vi har puttet inn noen ekstra elementer som ikke er med i boken. Frode Grytten og Marvin Halleraker har gitt oss frie tøyler, forteller prosjektleder Jan Holden, som stiller til intervju sammen med musikalsk ansvarlig Tarjei Vatne.

Ideen om å lage teaterstykke av Grytten og Hallerakers bok kom fra den bergenske skuespilleren Yngve Seterås, som både spiller i stykket, er medregissør og har skrevet manuset sammen med Holden.

– Det er flere år siden han foreslo dette for meg, men det kom alltid noe i veien. Så kom pandemien, og da hadde vi plutselig tid til å se på det, forteller Holden.

– Jeg falt veldig for filosofien i boken; det med at hull er egentlig er ingenting – med mindre du setter en ramme rundt det. Det poengterer vi i forestillingen.

Det kan jo være en bra metafor på veldig mye, det.

– Det kan det, og så tar vi hull som en selvfølge, ikke sant. Når det selvfølgelige så forsvinner, skjer det ting. Da blir folk bevisst på hva det er. Vi opplever jo dette nå under pandemien, med mangel på nærhet og kontakt med andre, sier han.

– Det er noe rørende ved stykket også – for det handler egentlig om alminnelige folk som møter problemer i sin hverdag. Det er jo noe med folk som kommer utenfra og tar tak i et lokalsamfunn som har tikket og gått, men kanskje tiden har løpt litt fra. En vakker dag kommer så den nye tiden og banker på. Da må de finne ut av det.

Jan Holden er skuespiller, dukkemaker, dukkefører og scenograf i forestillingen «Hull & sønn», som har premiere under Festspillene i Bergen. Foto: Janneche Strønen

– Hva er egentlig hull? Hva er betydningen av hull? Hvor kommer hull fra? Hvor går hull? Dette er noen av de filosofiske spørsmålene vi forsøker å finne svar på, sier Jan Holden (til høyre). Til venstre: Tarjei Vatne. Mellom dem: Et hull. Foto: Magne Fonn Hafskor

Når alle hullene forsvinner, kommer det masse ringvirkninger.

En universell historie

Hull-fabrikken har tidligere gått i arv fra far til sønn i mange generasjoner. Direktøren i stykket har derimot ingen arvinger, og bestemmer seg for å selge fabrikken. Kjøperen er Baronen, som sender en gruppe med inspektører for å sjekke lønnsomheten av fabrikken.

– De finner ikke noen lønnsomhet i det hele tatt, så de rapporterer at arbeiderne lager ingenting. Baronen planlegger derfor å rive fabrikken, og bygge et kjøpesenter på tomten i stedet. Det er ikke direkte som i boken, men det er slik vi har tolket det, forteller Holden.

– Når alle hullene forsvinner, kommer det masse ringvirkninger. Så det er egentlig en artig vri på en universell historie.

Ikke lett å drive med hull når det ikke er lønnsomt i forestillingen «Hull & sønn». Foto: Janneche Strønen / Festspillene i Bergen

Familieforestilling med voksenreferanser

Stykket er lagt opp som en familieforestilling, men det inneholder en del politiske referanser som er ment for de voksne. Det er snakk om sneversynte politikere som ikke ser den store sammenhengen når de gjør vedtak – og dét at de ikke ser problemer i samfunnet før det rammer dem selv.

– Dette er egentlig en forestilling man kan ta med rundt i hele landet, for disse referansene vil du finne overalt i andre byer og tettsteder.

Så dere har en ide om å ta forestillingen ut på veien?

– Ja, vi har lyst til å få den vist både nasjonalt og internasjonalt. Ensemblet er ikke så stort, så det skulle gå bra. Vi har fire på scenen, og musikken har vi med oss i baklommen. I tillegg har vi lysdesigner, og så trenger vi en lydmann, en del scenografi og noen sjauere.

Men først skal stykket vises som en del av Festspillene i Bergen. Ensemblet håper også å få det med i Den kulturelle skolesekken.

Stykket er lagt opp som en familieforestilling, men det inneholder en del politiske referanser som er ment for de voksne.

Forestillingen blir en både auditiv og visuell opplevelse, med masse bevegelse i lydbildet.

Lyden av et hull

Tarjei Vatne har fått oppdraget å skrive sanger og musikk til stykket, i tett samarbeid med lyddesigner Gunnar Innvær. Sistnevntes første oppdrag var å lage lyden av et hull.

Det blir mye ekko da?

– Vi bruker nok litt romklang, ja, sier Tarjei Vatne, og legger til at alle de medvirkende også vil få egne sanger.

Er det en musikal dere lager?

– Musikkteater er kanskje mer riktig å si. Fabrikkarbeiderne har en stor yrkesstolthet, og synger når de lager hullene. Jeg har også laget underlagsmusikk for sekvenser der det ikke er så mye snakking.

– Stykket har ikke så mye dialog; det er mest visuelle bilder, legger Holden til.

Yngve Seters og Jan Holden (dukkefører) i «Hull & sønn». Foto: Janneche Strønen / Festspillene i Bergen

Forestillingen blir en både auditiv og visuell opplevelse, med masse bevegelse i lydbildet.

Fabrikklyder og ostekrise

Lyddesigneren Gunnar Innvær har gjort en mengde opptak av fabrikklyder som blandes med det musikalske uttrykket i stykket.

– Kommer han over interessante lyder, er han alltid der med opptakeren sin, sier Vatne.

– Det blir en slags tegneserieaktig forestilling, med mye svosj- og poff-lyder fra hull som flyr gjennom luften. Forestillingen blir en både auditiv og visuell opplevelse, med masse bevegelse i lydbildet.

Skal dere ha lyd rundt i rommet også?

– På scenen skal vi ha to høyttalere over riggen, og vi skal også bruke surroundanlegget i teatersalen. Når statsministeren ikke finner hull i sveitserosten sin, kommer hun til å ljome ut så hele verden hører det.

Bygger dere statsministeren på Erna Solberg?

– Vi har diskutert det, men nei, det er ikke Erna. Utgangspunktet er statsministeren slik hun fremstilles i boken. Hun ser litt ut som Margaret Thatcher, med spiss nese, sier Holden.

Stykkets ulike figurer minner faktisk litt om dukkene i den satiriske Spitting Image, en britisk tv-serie Jan Holden husker godt fra sin ungdom. Så er han også født og oppvokst i London, og kom til Norge som 13-åring. Som voksen har han blant annet vært innom Den Nationale Scene og Det Vestnorske Teatret, samt at han er daglig leder for Dukketeaterverkstedet i Bergen. Foto: Magne Fonn Hafskor

Musikk skapt for øyeblikket

Tarjei Vatne har også lang fartstid innen vestnorsk scenekunst. Han har jobbet som fulltidsmusiker i over 25 år, og har vært komponist, musiker og kapellmester på en lang rekke revyer og teaterstykker.

Har du utgitt noen plater?

– Nei, men jeg har vært med på noen andre sine innspillinger, blant annet en sammen med Ingvild Bræin og Gabriel Fliflet.

Innspillingen han sikter til er egentlig bare én sang, inkludert på samlealbumet Valgets kavaler (SueTunes Records, 2012) – en utgivelse der forskjellige norske musikere og grupper satte musikk til Ragnar Hovlands tekster. Albumet ble utgitt i anledning forfatterens 60-årsdag i et begrenset opplag på 500 eksemplarer.

Tarjei Vatnes gitar kan også høres på Ingvild Bræins plate Ein heilt gul måne (SueTunes Records, 2007). Denne ble utgitt i anledning en annen vestlandsforfatters 60-årsdag, nemlig Per Olav Kaldestad – blant annet kjent for å ha skrevet tekster for Kenneth Sivertsen, Vamp, Aftenlandet, Draum og Morgonfrosken.

Å lage musikk for scene er litt som stumfilm; at du følger handlingen, sekund for sekund, sier komponist Tarjei Vatne. Han har laget musikken til forestillingen «Hull & sønn». Foto: Magne Fonn Hafskor

Skal tjene historien

Tarjei Vatnes egen musikk er derimot ikke festet til plateriller eller binære tall. Slik er nok skjebnen til mange musikere som skriver for scenen. Musikken deres er skapt for øyeblikket, og ikke for å nytes utenfor de skrå bredder.

Hadde det ikke vært moro å få utgitt noen av sangene dine?

– Jo, jeg har jo lyst til det. Nå står liksom gravsteinen i den retningen, så jeg må få fingeren ut og gjøre noe med det, sier 52-åringen.

– Jeg har samarbeidet med Tarjei på mange prosjekter, og musikken hans er like fengende hver gang, sier Holden.

– Det er slik musikk som setter seg fast; vi går og nynner på den hele tiden. Jeg føler meg utrolig privilegert som får ha Tarjei med på dette prosjektet.

Men det er vel musikk som er bundet opp til forestillinger, slik at det er vanskelig å lage en plate av det?

– Det kan du si, men samtidig er dette noe som gir meg stor frihet. Du kan variere fra strykekvartett til pønkekomp, så lenge det tjener storyen, fortsetter Vatne.

Du kan variere fra strykekvartett til pønkekomp, så lenge det tjener storyen.

Waits, Weill og fiffens fioliner

Presseskrivet sier at musikken vil være inspirert av Tom Waits og Kurt Weill?

– Jada, ihvertfall i åpningsscenen med fabrikkmusikken. Den er nok litt i det landskapet der, med noen dype saksofoner og litt pussige ting. Men så kommer den godeste Baronen inn, og han er fra fiffen – så han skal få litt fioliner og sånn, forteller komponisten.

Skriver du sangtekstene også?

– Jeg har skrevet en del av tekstene, og dramaturg Ane Berentsen har også skrevet en. Ensemblet kommer til å bearbeide tekstene når de jobber dem frem, men jeg skriver noen grunnriss ut fra de føringene jeg får fra regissørene.

Hvordan er det å lage musikk til en slik forestilling? Det blir jo veldig bundet opp mot det som skjer på scenen?

– Ja, men som sagt er det litt befriende også; særlig i en sånn forestilling hvor det er plutselige skift. Da kan du gjøre ganske mye forskjellig musikalsk.

Så du har stor frihet da?

– Vel, sier de nei til meg, så må jeg respektere det.

– Vi sier aldri nei til deg, sier Holden og ler.
– Tarjei får se prøver som vi har filmet, og så syr han musikken til slik at det passer til de regigrepene vi gjør.

– Det blir litt som stumfilm; at du følger handlingen, sekund for sekund, sier Tarjei.

På stumfilm hadde de gjerne pianist i salen, som fulgte handlingen.

– Ja, og jeg har faktisk spilt stumfilm-piano en gang. Det var en veldig krevende jobb. Da måtte jeg finne på ting til en film som ikke hadde annen lyd.

Dette var til den kinesiske Pan si dong fra 1927 (norsk tittel: Edderkoppene) – et sentralt verk i kinesisk filmhistorie. Filmen var lenge ansett som tapt, helt til Nasjonalbiblioteket fant en nitratkopi av stumfilmen i sin samling i 2013. Samme år akkompagnerte Tarjei Vatne to visninger av filmen på Cinemateket i Bergen

La du inn litt østlige klanger også?

– Jeg prøvde på det, men når de ramler ned en trapp, så er det bare å dra fingrene over nedover tangentene.

Artikkelen er en sampublisering med Ballade.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·