Etterlysning

I mine to tidligere kronikker på Periskop har jeg etterspurt større utvalg av skeiv representasjon i norske barne- og ungdomsbøker (heretter forkortet til barnebøker). Jeg har argumentert for at skeive barn trenger litteratur å speile seg i, og at jeg savner at de som sitter på toppen i det litterære Norge, altså forlagene, ikke tar en større del av ansvaret for å gi ut barnebøker med skeiv representasjon. Jeg har gitt uttrykk for skuffelsen over at det bare kom ut noen få skeive norske barnebøker i Skeivt kulturår 2022.

For lite forskning

Selv om det viktigste for meg er at skeive barn skal ha tilgang på bøker de kan kjenne seg igjen i, spiller skeiv representasjon i barnebøker også en større rolle. Den maler et bilde av hva det vil si å være del av en minoritet, hvordan det føles på kroppen å være annerledes enn majoriteten. Sånn sett kan det skeive blikket vise vei inn til alternative måter å være i verden på. Mantraet mitt er: Litteratur fremmer empati på en helt unik måte. Et personlig møte mellom en leser og en bok kan sette dype spor og så viktige frø for fremtiden. Jeg gir ikke opp troen på og håpet om en bedre verden, selv om det ser mørkt ut nå. La oss bade barna våre i et uendelig mangfold av bøker som kan åpne tankene og hjertene deres!

Underveis i arbeidet med å øke egen kunnskap om skeiv representasjon i norsk barnelitteratur, har jeg søkt etter faglige kilder. Barnelitteraturen har alltid kommet i skyggen av litteratur for voksne, både når det gjelder utgivelser og anmeldelser. Selv om litteratur for barn og unge har større fokus i dag enn tidligere, synes jeg det er altfor lite debatter, anmeldelser og forskning på området. Faglitteratur om skeiv representasjon i norske barnebøker er nærmest fraværende. Derfor er jeg nå i gang med å skrive en fagbok som skal skissere opp historiske linjer ved hjelp av en kontekstuell lesning av de bøkene som finnes.

Pionér Brantenberg

Det å skulle gå i gang med kartlegging av en sjanger – som i utgangspunktet er både undervurdert og lite forsket på og skrevet om – er nybrottsarbeid. Kildene er få, og det må søkes med lupe i alle kriker og kroker hvor det kan tenkes å befinne seg noe interessant. Jeg har vært vant til å støtte meg på faglig sterke kilder i akademiske tekster, men her har det vært vanskelig å finne.

Gerd Brantenberg er en pionér på feltet, og den viktigste lesbiske forfatteren her i landet. Hun fikk sitt litterære gjennombrudd med boken Sangen om St.Croix (1979), den første i en trilogi som går under tittelen St.Croix-trilogien. Disse ungdomsbøkene handler om en ung jente som gradvis innser at hun forelsker seg i jenter. Men Brantenberg har også gjort seg bemerket på det faglige området, blant annet har hun vært medforfatter i den lesbiske litteraturhistorien På sporet av den tapte lyst (1986). Formålet med boka var å kartlegge alle nordiske bøker med lesbisk innhold, og et kapittel omhandler også barnelitteratur.

Av lovstridige handlinger i mitt liv, ligger tyveriet av denne boka fra Hamarøy bibliotek en gang på slutten av 1990-tallet øverst. Jeg var 18 år og nylig kommet ut av skapet overfor noen få venner. Å ha denne boka i hånda ga meg elektrisk støt og før jeg visste ordet av det lå den i sekken min. Jeg rasjonaliserte tyveriet med min egen lesbiske ensomhet, og har aldri angret.

En og annen masteroppgave

Jan Olav Gatlands bok Mellom linjene (1990), tar for seg homofile og lesbiske tema i norsk litteratur fra 1830-1990 og har gitt meg en god forståelse av tematikken som helhet. Gatland har også bidratt med et kapittel i boka Norsk homoforskning (2001), som heter “Homoseksualitet og norsk litteratur”, hvor han tegner et oversiktlig bilde av de historiske linjene. Selv i disse tre kildene, som er spisset mot skeiv litteratur, er det veldig lite skrevet om skeive barnebøker. Det er ikke overraskende med tanke på hvor magert utvalget av skeive barnebøker var, og hvor få som var interesserte i å skrive om det.

Når vi nå skriver 2024, er den nyeste av de tre kildene 23 år. Gjennom google-søk har jeg funnet en og annen masteroppgave som omhandler skeive barnebøker, men også der har de historiske linjene og helhetsbildet manglet. Jeg har søkt på Norsk barnebokinstitutts nettsider, men heller ikke der funnet det jeg søker etter. I den 3. utgaven av Norsk barnelitteraturhistorie (2018), har jeg ikke klart å finne noe om skeiv barnelitteratur i det hele tatt. Tormod Haugen var en av de få barnebokforfatterne som skrev skeive barne- og ungdomsbøker på 1980- og 90-tallet, men det er ikke nevnt med ett ord på de seks sidene hans forfatterskap har fått, i det som må regnes som den viktigste kilden til fagkunnskap om norsk barnelitteratur.

Jeg vil ha en fagbok om hvordan de historiske endringene omkring skeive har påvirket utgivelsene av skeiv barnelitteratur. Hva kjennetegner de første bøkene som kom, og hvordan har den skeive barnelitteraturen endret seg fram til i dag? Hva er den beste måten å normalisere det skeive på i barnelitteraturen? Språket vi bruker for å snakke om denne tematikken endrer seg raskt, og det er derfor nødvendig med faglitteratur som oppleves relevant i dag.

Jakten på en ekspert

På begynnelsen av 2000-tallet bodde jeg to år i Berlin. Etter kort tid i metropolen – som både har vært himmel og helvete for skeive gjennom de siste hundre årene –oppdaget jeg at det fantes et lesbisk arkiv og bibliotek i byen. Jeg dro dit og lot meg begeistre; det var to store rom full av alle slags lesbiske bøker! Etter en kort prat ble jeg engasjert som frivillig på Spinnboden. Jobben min gikk ut på å betjene skranken en dag i uka og legge nye bøker vi hadde fått fra donasjoner inn i datasystemet. Jeg måtte være oppmerksom på duplikater og ellers sjekke bøkene for lesbisk innhold. Enten skulle forfatteren være lesbisk eller tematikken i boka lesbisk. Jeg leste så godt det lot seg gjøre både bak på boka, på internett (som på den tiden fortsatt var noe begrenset) og gjennom å bla i boka.

Arbeidet med den skeive fagboka har fått meg til å tenke på jobben jeg gjorde på Spinnboden. Et arbeid som kan minne om detektivarbeid og som krever nøyaktighet og konsentrasjon. Jeg har søkt i mange databaser, vært i kontakt med Skeivt arkiv i Bergen, forhørt meg i mine litterære nettverk og generelt kontaktet masse mennesker for å få all informasjonen jeg kunne om skeiv representasjon i barnelitteraturen. Jeg har hele tiden lett etter en ekspert på området. Når jeg bare fant den ressurspersonen, skulle jeg få svar på alle spørsmålene mine! Det var bare det at jeg ikke fant dette mennesket, og etter hvert begynte jeg å innse at det muligens var meg selv. Å ta på seg ekspertrollen på et så viktig felt som skeiv litteratur for barn, gjør jeg ikke uten ærefrykt og ydmykhet overfor fagfolk jeg kanskje ikke kjenner til ennå.

Helhetsbildet

Nylig så jeg på Instagram at Norsk barnebokinstitutt arrangerte et seminar om samisk barnelitteratur på Nasjonalbiblioteket sammen med Sametingets bibliotek i april. Instinktivt ble jeg misunnelig, et seminar om skeiv representasjon i barnelitteraturen hadde vært midt i blinken for å få samlet et fagmiljø som ennå ikke finnes. Det er mange likheter mellom den samiske og den skeive minoriteten. Begge har vært forsøkt utryddet, begge har blitt – og blir delvis fortsatt – trakassert og sett ned på, begge har kjempet for aksept over flere tiår og fått delvis bedre livsvilkår, begge kjemper fortsatt for sitt menneskelige likeverd. Jeg har lenge sett denne parallellen, og selv om det også finnes ulikheter, synes jeg de to minoritetene er sammenlignbare.

Barnebokinstituttet jobber godt og målrettet for mangfold innen barnelitteraturen og har stor påvirkningskraft på det barnelitterære feltet. Jeg meldte inn ønsket om skeivt barnebokseminar til instituttet, som svarte med å anbefale meg podkast-episodene og artiklene de har om skeiv barnelitteratur. Det er interessante podkaster og gode artikler, men verken podkasten eller artiklene gir oss et helhetsbilde av hva skeiv barnelitteratur er, hvordan den oppstod, hvordan måten å skrive om tematikken på har endret seg siden 1970-tallet eller hva som kjennetegner en god måte å skrive om skeiv representasjon i barnebøker på.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

En litterær grunnmur

Kroppen min vet hvordan det er å være historieløs og hva det gjør med et menneske. Den lesbiske kroppen har ingen historie, verken fysisk eller i litteraturen. Jeg trenger å vite hvor jeg kommer fra for å kunne vite hvor jeg skal. Det er ganske allmenngyldig i menneskets identitetsdannelse. I en alder av 45 år kjenner jeg fortsatt på behovet for å vite og for å dele kunnskapen jeg opparbeider meg. Jeg vil gi framtidens skeive barn en litterær grunnmur å bygge videre på.

Ta for all del kontakt dersom du er den jeg leter etter!