Furby-kunst: Å ønske det menneskelige i KI

– Ideen kom tilfeldig, da jeg og Justine Eikaas, som også er en del av vårt kunstnerkollektiv Spektra, kom inn på Furbyene en kveld vi pratet. Justine hadde selv hatt en Furby som barn og vokste opp med dette, mens jeg, som er 45 år, har hatt barn som hadde Furbyer. Vi kom inn på kontrastene i disse søte, gøyale leketøyene i saftig 90-talls estetikk, som inneholdt datidens KI og kunne bli til onde versjoner av seg selv dersom de ikke ble behandlet som produsenten hadde programmert dem til. Jeg husket en morgen da datteren min kom ned, livredd, og sa at Furbyen hennes plutselig hadde stirret på henne om natten og ledd en høy hekselatter. Sønnen min var yngre, og matet og stelte sin så godt han kunne, men de snakket kun engelsk, og han forstod ikke alltid hva den ville, så den ble en nokså rampete utgave. Våre Furbyer flyttet raskt ut av barnerommene og ned i gangen. Etter samtalen begynte jeg å gjøre research og fant mange lignende skrekkhistorier på nett: Furbyer som fikk nesten egen fri vilje, ble til små monstre, fartet rundt på natten i huset og avstedkom livredde barn. I dette oppstod det en nysgjerrighet, forteller Tonje Sannes fra Spektra til Periskop; rett etter deres premiere på en performance med ti Furbyer på Bomuldsfabrikken i Arendal nå i september.  

Hvorfor ønsker vi de levende?

Den tverrkunstneriske performancen Furby Factory Habitat viste en koreografert interaksjon mellom Furby-robotene og menneskelige scenekunstnere i en kunstinstallasjon med en estetikk som går rett i hjertet til de unge. De eldre vil kanskje stille seg spørsmål om hvordan KI lever sitt eget liv og ikke lenger kan kontrolleres. Slik vil kunstprosjektet nå de fleste aldre.  

Det hele handler også om prosessen fra lek til vitenskapelig utforskning under en nesten sosiologisk og antropologisk paraply, der de pelskledde Furbyene ikke bare hadde utviklet høyere kunstig intelligens – de hadde også brukt de siste månedene til å forske på norske habitater hos fire sørlandske familier (se filmsnutter fra besøkene her!).   

I gruva bak Bomuldsfabrikken bygget robotene sine egne futuristiske reder, hvor de selv styrte sine bevegelser og lyder. Menneskelig kontroll var fullstendig fraværende. Hver forestilling var helt unik, drevet av Furbyenes egne «valg» og interaksjoner i sanntid.   

Tonje Sannes stod for koreografien og det visuelle rommet var skapt av Justine – alt regissert av Theis Irgens:  

– I møte med Furbyene oppdaget vi også noe i oss selv, skyter Theis inn. – Vi har ofte et inderlig ønske om at Furbyene, og KI generelt, er litt smartere. Vi lager oss en fiksjon der vi ønsker at slike liv skal ligne våre liv. Så hva kan de fortelle oss om det å være menneske? Hva kan de lære oss? Fra ideen til Tonje og Justine begynte vi å undersøke hva vi kunne gjøre med Furbyene ved hjelp av estetiske grep, og hvordan vi kunne skape et rom for å få folk til å undre seg om hvorfor vi inderlig ønsker liv i det kunstige livet. Det menneskelige er kjøtt og blod, hvorfor vil vi overføre dette til ting med batteri og strøm?  

Kunst for øyeblikket

Hva var barnas reaksjon i møte med prosjektet?  

– Jeg bruker en metode som kalles BUTO i koreografien. Det kan oppleves nesten absurd, der jeg bruker både kroppen og ansiktet til å uttrykke sterke følelser. Det er en umiddelbar kunstform, det skjer der og da, i øyeblikket. Vi aner jo ikke hva Furbyene vil gjøre i forestillingen, selv om vi til en viss grad kan stimulere til ønsket reaksjon og oppførsel. I dette møtet er barna et takknemlig publikum. Vi opplevde at barna ble fascinert av følelsesuttrykkene mine, og ikke tok øynene fra meg. De lo når de syntes noe var morsomt, rygget unna når jeg kom nærme dem og de syntes jeg var litt skummel. Den umiddelbare responsen fra barna hjelper også de voksne i publikum til å være tilstede i øyeblikket, forteller Tonje om erfaringen.  

Og de voksne?  

– De er mer tilbakeholdne, og blir nok mer usikre. Noen sa de syntes det var vakkert. Andre sa de kjente at de ville både le og gråte, svarer Tonje.  

Men det kreves jo en enorm improvisasjon i møte med egenrådige Furbyer på scenen?  

– Hehe, ja. Men det er litt av energien. Vi har ikke kontroll, og det merker publikum – og barna. Noen ganger er Furbyene sosialt helt på nett. I en kyssescene roper ofte den ene wow wow wow. Men så kommer det helt ute i det blå, og en begynner å synge skjærende høyt Twinkle Twinkle little star …, sier Tonje.  

Theis føyer til:  

– Vi er ikke ute etter å svare på spørsmålene vi undersøker, eller forvente at barna skal tenke på en slik problemstilling. Kanskje kommer betraktningene inn som etterdønninger. Vi skaper et estetisk sanserom, der vi diskuterer hva det menneskelige er. Vi ønsker at vi møtes i øyeblikket.  

Sosiologien under

Forestillingen består av et fargerikt habitat til Furbyene som hver og en ble utstyrt med mikrofoner. Før det hele startet, fikk barna være med på å vekke vesenene.  

– Mange hadde ikke sett en Furby før, fikk holde de og kjenne på at kosedyrene faktisk var batteridrevne maskiner med pels, som ble levende under forestillingen, uten at magien forsvant. Veldig mange ville ha de med hjem etterpå!, forteller Theis.  

Furbyer er ikke lenger å finne på markedet. Disse ti er kjøpt på Finn. Rett og slett adoptert fra ukjente familier.   

– Det er et sosialt forskningsaspekt i dette også. To av Furbyene er kjøpt fra samme familie, så de er på en måte søsken, og promper, raper og er nokså rampete. En annen er uhyre snill og søt. Vi vet jo ikke hvilke familier de har vært hos før! De speiler oss. Hvordan har de utviklet ulike personligheter? Hvordan har de blitt som der er, ut fra hvor de har vært? Fire av våre Furbyer har også vært på en residency-helg hos fire familier, som en del av prosjektet, sier Tonje, og forteller om videre utvikling:  

–  Vi arbeider med flere framtidige Furby-prosjekter, både verskteder for et ungt publikum, og nye performance-installasjoner

Og hvor er Furbyene i mellomtiden?  

– Vi har møysommelig avbatterifisert de etter at en medarbeider fikk den store skrekken i rekvisittrommet, ler Theis.