Høstens debutanter: Barna er heltene

I en utrygg verden er det voksne som må ta ansvar. Men fra et barns ståsted kommer voksenheten som kollektiv så ofte til kort: Vi snakker om fred, men lager krig. Vi snakker om å ta vare på naturen, men med så mange forbehold at lite skjer. Hvem hadde ikke hatt bruk for en superhelt?

Debutantene Vaar Bothner, Håkon Marcus og Pia Sabel Gulling skriver alle om barnet som helt. Ikke nødvendigvis en helt som trenger å være perfekt, men som er ganske så empatisk og smart. Kvaliteten på debutbøkene er likevel varierende.

«Villdyr»: Rik og fabulerende fantasy

Håkon Marcus byr på real fantasy i sin bokdebut, og han lykkes godt. Portalfantasyen hans er fabulerende, frisk og eventyrlig, proppet med referanser for en som har lest litt fantasy før. Det er nesten så den kan virke for overskuddspreget, som om det er for mye som vil ut på en gang, for mange lopper i det språklige blodet.

«Villdyr» er godt skrudd sammen. Fra første setning er energien god, en megetsigende åpningssetning setter standarden for en fortelling på høyt nivå. Marcus kaster leseren inn i et univers som til å begynne med foregår i en vanlig norsk hverdag, men etter ganske kort tid dukker det eventyrlige opp i form av en skrivende tordivel.

Magisk i Vigelandsparken

Likevel oppleves starten møysommelig. Etableringen av hovedkarakteren Embla, som føler seg fremmed i verden og mener hun er av en annen art enn familien sin, er detaljrik og lang. Først på side 68 ble jeg overbevist. Men fra da av var det ingen tvil om kvaliteten i Marcus’ debutbok. For først på den siden dukker portalen opp. Og den er så fascinerende smart plassert at det er bare å ta av seg hatten: I Vigelandsparken. Selvsagt. Den store severdigheten alle har hørt om. Et smart trekk, noe som kanskje også gjør den spennende som en av NORLAs utvalgte titler denne høsten. Turister trekkes jo mot nettopp den parken.

Som vanlig i fantasylitteratur står det om et rikes overlevelse og om kampen mellom det onde og det gode. Embla får vite at hun er en hamløper, altså et dyr i menneskeham. Hamløpere har magiske krefter, og i hamløpernes rike står kampen mellom de gode og de onde – bare at det ikke er så lett å vite hvem som er hvem. Etter en dramatisk flukt fra onde ugler, får Embla asyl på Hambassaden og får tilbud om å ta den viktige utmarksprøven. Det er bare en liten hake ved det hele: Embla vet ikke hvilket dyr hun er. Eller hvorfor hun er utvalgt (for det er hun). Og utmarksprøven går ikke helt slik noen hadde tenkt.

Troverdig univers

Marcus har skrevet en spennende bok med en uventet tvist. Språket er fullt av herlig overskudd og en mengde ordspill (hambassade, zoolitikk), og boken turnerer velkjente tema som utenforskap, vennskap og tillit. Universet er bilderikt og detaljert i de mange beskrivelsene, men det gjør også at verdenen står tydelig frem for leseren som et spennende sted å investere tid i. Marcus leverer et gjennomført univers som er tro mot seg selv. En svært interessant tvist mot slutten gir håp om en oppfølger. Det skal norske fantasyelskere være glade for.

«Heltefabrikken»: Heltemot, savn og mysterier

Også i Heltefabrikken velges et helt vanlig menneske ut til et uvanlig oppdrag – og også her kommer fortellingen med en tvist. Men omstendighetene er annerledes: Handlingen i Heltefabrikken foregår i virkeligheten, ikke adskilt fra hverdagen rundt oss – men som den del av den, bare i aller dypeste hemmelighet. Heltefabrikken er et sted der hverdagshelter skoleres til oppdrag. Fabrikken representerer en slags opposisjon til styresmaktene, som ikke makter å gjøre nok for mennesker i nød. Stadig strupes ressursene til politiet i budsjettene. Og når politiet ikke har kapasitet til å hjelpe mennesker som trenger det – ja, da trår heltene til.

Hovedpersonen Robin har lagt bak seg en vanskelig tid. Faren hans døde nylig i en brann. Robin var også i det brennende huset, men hoppet ut og reddet seg selv i stedet for å forsøke å redde faren. Det plager ham. Robin og mor flytter til en leilighet, og snodige ting skjer. Etter hvert havner Robin i heltefabrikken, det viser seg nemlig at faren har levd et hemmelig liv som grunnlegger av denne institusjonen. Nå skal Robin få gå i hans fotspor – også dette i all hemmelighet. Men noe er ikke helt som det skal.

Heltefabrikken er en spenningsroman, en krimgåte vikler seg ut, og Robin må løse den.

Mangler det ekstraordinære

Boken starter med en prolog fra da faren levde for å understreke følelsen av at det er noe som ikke stemmer. Robins sørgelige liv går sin gang helt til det en dag kommer en kasse adressert til faren på døra. Robin åpner den, og innholdet leder ham til heltefabrikken. En fabrikk med et hardt treningsprogram, et sted å få seg både venner og fiender.

Historien tar mange vendinger, men er spennende når det drar seg til. Karakterbyggingen er fin, men boken mangler opplevelsen av det ekstraordinære midt i all spenning og action. Hvorfor heltene trengs og hva som er den egentlige motivasjonen for å drive fabrikken, blir mer uklart i løpet av boken. Heltefabrikken beskriver vennskap og samhold godt, men oppleves noe omstendelig i historiebyggingen rundt vennegjengen som danner seg på fabrikken.

Robin er utvalgt, men på en annen måte enn han så for seg. Også denne boken borger for en fortsettelse, for mysteriet med farens død blir ikke oppklart. Hva Gulling kan bygge ut av en fortelling om manglende helter og hjelpeløst politi, blir gøy å følge med på. En barnebok med kritikk av styresmaktene er ikke hverdagskost.

«Elli & Enter og den store planteplanen»: Naturen slår tilbake

I Vaar Bothners debutbok er det naturen som må reddes. Elli bor sammen med pappen sin i en by som er grå og så å si fri for grøntarealer. Når en liten fugl en dag krasjer i Ellis vindu, er det fordi den vil inn til potteplanten på innsiden av vindusruta. Snart kommer flere fugler, og Elli innser at den grå byen trenger noe grønt. Men det er alle de voksne, altså de som bestemmer, sterkt imot. For her skal det bygges og utvikles, ikke plantes! Men Elli vet råd: Hun utvikler en robot som både kan snakke og tenke, og sammen drar de på tokt.

Språket er fint og flyter godt. Budskapet i boken er tydelig: Mennesker og dyr trenger natur og grønne områder rundt seg.

Bothners debutbok er preget av en slags oppdragende vilje knyttet til formidling og budskap: Slemme, grå voksne vil ikke det som snille, fargerike barn vet er best for dem selv og for bymiljøet – en tematikk som tydelig følges opp i Bendik Skotlands illustrasjoner. Tematisk er det få overraskelser i bokas tematikk og prosjekt: Premissene er lagt tidlig i kontrasten mellom profittjagende voksne og naturforkjempende barn.

De voksne på rådhuset har gjemt unna natureksperten sin i kjelleren og sluttet å lytte. De få trærne som er igjen i byen, rives for å bygge mer. Et interessant grep i fortellingen er at Ellis far jobber med å bygge på akkurat den byggeplassen som fortsatt har trær – og han er med på å felle de dyrebare trærne. For slik må det være, forklarer han. Det er lite å gjøre med det.

Helt til Elli får ham med på Prosjekt takhage.

Handlekraftig

Men før hun får pappa med på laget, konstruerer virkekraftige Elli en voksen som vil hjelpe henne – altså roboten Enter. Dette viser barnets kløkt og ukuelige optimisme. Om roboten er nødvendig for fortellingen, er en annen sak. Kanskje hadde ett barn til vært mer realistisk og hverdagsnært i en bok som setter virkelighetens grå byer på spissen (det jobbes jo mye med miljøvern og naturtiltak i byene våre), og der det som skal til, er å plante hager på byens tak.

Bokens pedagogiske prosjekt er tydelig fra starten av. Slik jeg leser fortellingen om Elli og Enter, oppfordrer den til geriljaplanting og nyttig ulydighet (som å sanke frø midt på natta på en byggeplass). Målgruppen for boka er barn i småskolen. Likevel tenderer karikeringen av de voksne til å bli for åpenbar. Men det gjør samtidig at Bothner kan skrive frem det handlekraftige barnet. Elli er nemlig forbi Greta Thunbergs proteststadium ganske så kjapt. Plakater og demonstrasjoner hjelper fint lite, her må hun ta saken i egne hender. Det enkle er ofte det beste.

Elli & Enter og den store planteplanen er første bok i en planlagt serie som skal ta for seg livet i Betongbyen med takhager, global oppvarming og et hav fullt av plast. Boka gir en slags positiv Blekkulf-følelse, og innerst inne har den samme budskap som sangen fra Blekkulf-serien: Miljødetektiver må passe på / for fremtiden begynner nå.