Høstutstillingen 2024: Ikke løp. Små barn må leies!

Den 137. Høstutstillingen er trolig min 33. Og den legger seg pent på geledd med de foregående, verken fremst eller bakerst, og innehar alle ingredienser som forventet og forventes. Ja, all is good. Som i fjor og forfjor. Det som overrasker i år er at fotokunsten er i mindretall, materialrikdommen nesten uendelig og kontrastparene som oppstår gir en god dynamikk: humor og alvor, poesi og politikk, monumentalt og miniatyr, lekenhet og dyptgående psykologi. Men de sjelsettende opplevelsene uteblir.  

Vær snill!

Årets utstilling, med 87 utstillere og 125 verk (fra 2704 søkere), åpner med at Asmaa Barakat leder oss poetisk innover: ordene please be kind alternerer på engelsk og som arabiske tegn som en dekorativ bord i gylne vinylbokstaver oppover Kunstnernes Hus sin ikoniske trapp. Budskapet er dobbelt: vær snill mot kunsten og det som venter, vær snill mot verden og hverandre.

Ordlinjen ender i et av utstillingens kanskje beste verk, en installasjon med blinkende ugler på toppen av trappen. Dette er Oscar Eriksson Furunes sitt verk Night watch. De originale, ugleformete duftlampene fra 1920-tallet ble brukt som varsellamper på barer for homofile i Nederland. Lampene ble tent hvis enkelte tystere skulle ankomme og man dermed måtte opptre varsomt. Om det er en link til Rembrandts Night watch er usikkert, men inngangen til årets høstutstilling har allerede skapt en slags fortelling og myk forventning: Vær snill, og vær tolerant! 

Salong-referanse

Årets jury skriver i sin pressemelding at de har lagt vekt på kunstnerisk kvalitet og særegenhet, med viktige samfunnskommentarer, underfundige betraktninger, formale utfordringer, humoristiske vink og skjøre hvisk. Og de skal faktisk ha kred for å tangere alle disse tendensene. Juryen har også bevisst ønsket å gjenbruke den røde fargen fra Per Kroghs takmaleri i trappen fra 1932. Flere mørkerøde felter i salene peker tilbake til Høstutstillingens opprinnelse som nettopp en salongutstilling på 1880-tallets røde, tapetserte vegger. Mang en jury har gjennom de siste tiårene forsøkt å si noe klokt om sin kuratering og eksperimentert med tette oppheng, mye luft og innovative løsninger i salene, men jeg vil påstå at årets versjon er hakket mer vellykket enn tidligere. Publikum veiledes rundt med “verks-hindringer”, og må bruke kroppen og blikket, gå nærme, for så å betrakte på avstand, se opp i taket og så ned på gulvet, og enkelte ganger kun bruke nesen og ørene. Det ansvarliggjør og aktiviserer oss i møte med kunsten. 

Poesi & Politikk

Poesien har ikke lenger den verdien i samtidskunsten som den hadde i tidlig kunst. Årets Høstutstilling har likevel satt det poetiske på dagsorden, i materialer og tematikk. Et eksempel er den den nydelig utførte marmorskulpturen Aftensangen av Aksel Ree. Verket Alle dager går mot en slutt, av Ingeborg Kvame, har også dette sublime og skjøre i seg, der tynt farget papir, som hud, henger i tre lag på lister bortover, og minner om dagene man rev av kalenderen før Outlook overtok. Ved siden av arkene, som vil forvitre med tidens tann, henger et motiv mange av oss husker fra de første ukene av invasjonen av Palestina: I november 2023 gikk Leger uten Grensers bilde av en operasjonstavle fra Gazastripen viralt da Al Awda-sykehuset ble bombet, og legene skrev på en tavle før de forlot sykehuset: “Whoever stays until the end, will tell the story. We did what we could. Remember us”. Kunstneren Serina Erfjord har brodert teksten, sting for sting og uumulig å viske ut, som en hyllest til legene og en påminnelse om dagene som går mot en slutt. 

Som en kontrast til det poetiske landskapet finner du også på årets Høstutstillingen rene politiske verk, som den dagsaktuelle telefonsamtalen mellom Israa Mahameed i Kristiansand og hennes mor i Palestina, en samtale på 13 minutter. I første etasje er Zarina Saidovas verk Mine Brev noe av det første som møter deg – hennes tegninger til Utlendingsdirektoratet (UDI) for å forsøke å få de til å forstå at vedtaket om å utvise henne til Kasakhstan er feil. Det er ikke lov å kommunisere med UDI når saker foregår. Kan kunsten trenge gjennom byråkratiet når ord ikke er lov? Begge verkene handler om kommunikasjon – på svært ulike nivåer – og som symboler på nettopp manglende kommunikasjon.  

En hybrid mellom det poetiske og politiske finner du i Turid Gyllenhammers serie Nuova Vita. Billedhuggeren startet med de til nå 34 kjolene i 2014: 19 kjoleformer på gulvet er hugget i stein og viser til unike historier og jenter i et globalt perspektiv. Verket fortjener et andektig stopp. 

Komedien og alvoret

Det komiske og alvorstunge er en annen fremtredende kontrast på årets mønstring av samtidskunst. Sluk av Anania Røde er en hårskulptur, nærmest som draugen som stikker opp av gulvet, laget av hønsenetting, løshår og leave-in-balsam. Den får deg til å smile. Serien Pissvin, en fallos-inspirert skulpturserie av Marie Saure, gir deg nok et smilende øyeblikk. Både Margrete Netlands underfundige blå pels-form, som stikker ut av veggen, samt Heidi Kristiansens Gloubi-Boulga i blåst pastellfarget glass, gir også en letthet til det alvorstunge, slik man finner det i Danielle Emilie Olsens maleri Usynlig. Her møter vi et menneske i sort/hvitt som får en slags pisk mot hodet. Etter mange år som pasient, vil Olsen sette fokus på en kultur der pasienten ikke møtes som et menneske, men som en kostnad. Det illustrerer hvordan en makt-ubalanse oppstår.  

Å tegne et rom

Det monumentale kontra det minimale er også verdt å utforske på årets Høstutstilling: Ingeborg Blom Andersskogs tusjtegning Å tegne et rom består av enorme tegninger, gjort med sort tusj, brettet ut som et rom i 1:1 størrelse.

I møte med miniatyrportrettet av “Gerd” på 5 x 7 cm, av Hans Askheim, må du med hele kroppen møte kunsten på en helt annen måte. De enorme tusj-manifestasjonene får automatisk din oppmerksomhet, men i møte med Gerd må du tett på for å se mennesket bak. For hvor er ting mest synlig? I det lille eller store?

Et annet verk du ikke kan unngå å legge merke til, er gjerde-installasjonen. Johannes Engelsen Espedal har bygget en formasjon av gamle stakittgjerder som før rammet inn Hoff kirkegård. Men akkurat her savner jeg noe mer. Marianne Heske satte liksom dagsorden med å flytte en løe til Paris på 70-tallet, og tanken om å flytte objekter og la de inngå i nye konseltasjoner, krever mer enn bare handlingen.

Taktilt og duftende

Dessverre kan ikke kunsten berøres, vi er godt oppdratt her. Men som alltid skulle jeg gjerne tatt på en rekke verk (og vil tro de fleste barn må holdes hardt i hånden her), slik kunstnerens hånd har skapt tekstile overflater.

Det er tydelig at årets jury hyller både den materielle utforskningen og håndverket bak: Her er Kari Hjertholms tuftede tekstilarbeid Tuft fra 2017, en enorm form i rødt og sort – og Iver Uhne Dahls lek med den tradisjonelle treskjærerkunsten i verket Fru Hagen. Det keramiske verket Wait … with lavender av Aisam Al-Samad vil at du skal ta et dypt pust og omfavne øyeblikket – slik lavendel har en beroligende og beskyttende effekt.  

18 år?

Fire av verkene på årets Høstutstilling er små maskiner og kinetisk bygget opp, men kun to virket. I Reinhard Haverkamps Bølgebad blir bølgeformene i ståltråd kun satt i gang ved publikums interaksjon med en vifte. Tanken om verkets fullførelse i møte med betrakteren er satt på spissen.  

Det er også sjelden at Høstutstillingen passerer uten en vulva, penis eller pupp. Det må liksom med på samtidskunstscenen, selv om det ikke har samme provoserende slagkraft som før. Spørsmålet er om slike verk burde ha en aldersgrense eller ikke, slik man har valgt å la være på Matthew Barneys pornografiske verk på Astrup Fearnley Museet. Kanskje er det nok at små barn holdes i hånden. Verket og videoen til Mattias Heilberg, 007 & Dr. Organon, iscenesetter da skuespiller Sean Connery gikk i behandling, for sine seksuelle angstproblemer forårsaket av en James Bond-film, hos den omdiskuterte psykoanalytikeren Ola Raknes i 1967. Undertegnende ble litt forfjamset stående for å finne meningen i en psykedelisk sprettende penis med maske og våpen. Og vendte etter hvert blikket mot de stille hviskene.  

Så var det kidsa …

Å anmelde visuell kunst handler jo i nesten alle tilfeller om å se en utstilling for “voksne” som innehar noen formidlingsgrep som skaper enkelte rom for barn og unge. Man bruker gjerne verktøyene omviser, verksted – eller rett og slett foreldre som evner å undre seg over og hjelpe barnet til å lese det visuelle språket, samt finne knagger inn i barnas liv for en slags relevanse eller ny opplevelse.

Uansett blir alt dette satt utenpå grunn-opplevelsen, og visuell kunst mot målgruppen barn er stort sett aldri kjernen i norske kunstutstillinger. Slik er det også med Høstutstillingen. Så hvordan bygge bro fra blinkende ugler, daskende peniser og formanende skilt som oppfordrer til kontroll på barna, til at man ønsker skoleklasser og familier på lørdagsutflukt velkommen med store bokstaver? 

Jeg besøkte Høstutstillingen på en søndag for å få med meg barneverkstedet som er åpent for betalende hver helg fra 12-16. Salene oppe var dominert av småbarnsfamilier med babyer på armen. En mor holdt en treåring hardt i hånden og sa strengt at han ikke måtte ta på en skulptur som snurret gjennom rommet. En annen mor spurte sine håpefulle tiåringer om de ikke skulle se ferdig her inne, før de fartet i all hast videre. Det å ankomme Høstutstillingen med barn gir deg ingenting gratis. Det krever noe av deg som voksen: Åpenhet og tålmodighet. Du må selv formidle og undre deg – og passe på!  

Akk, igjen, farget papir og sakser

Familieverkstedet var skiltet fra resepsjonen med oppklistra kopiark, hengt opp i full fart for helgen for å sluse barna kjapt ned baktrappen, gjennom bakgangen og inn en dør i halvmørket. På verkstedet var det lagt frem tegnesaker, «artige” mønster-sakser, farget papir og piperensere. På hvert bord sto en evig lang oppgave om å lage en annerledes bok, en visuell fortelling og setninger som la tegningen flyte ut og fortsette på neste side … Lag hull, klipp frynser og lim inn din favorittfigur. Det finnes flere måter å gjøre det på. Start med å lage flere tegninger. Snu på arkene i forskjellige retninger og la tegningene flyte ut på neste ark osv … med Lykke til under. “Det kan man jommen trenge i denne oppgaven som ikke bærer noe sted,” var min første tanke. Og det var flere som overså instruksen: Foreldre satt på mobilen, barna tegnet – og oppgaven om å la en tegning flyte ut og fortsette på neste side må jeg si at jeg stilte meg undrende til. De opphengte “bøkene” ga heller ingen svar på hva dette egentlig handlet om eller hva barnet skulle få ut av dette. Klipp, lim, stift og tegn? 

Mulighetsrommet

Vel tilbake i de “voksnes” saler, spant hodet mitt: Tenk på hvilke muligheter verkene i salene kunne gitt som inspirasjon til barna? Såpekunst og skjære ut skulpturer fra såpestykker! Sverte og trykk på små gardiner eller tekstiler. Kinetiske konstruksjoner i ståltråd og pinner som man beveger med hårfønere. Tegne et brev fremfor å skrive et, og se om andre forstår innholdet bedre da? Miniatyrportretter, av den du setter høyest i verden, i ørsmå rammer. Tusjtegninger på hele vegger, kun med sort tusj som vokser seg til et felles verk. Et rom av papir man kan gå inn i. Eller noe så gøy som rare former med leire og foam clay satt på treplater. Hva med en telefon, som også tar opp lyd, der barn selv ringer en fiktiv venn som lever i krig og spør hen spørsmål? Et skattekart i utstillingen på jakt etter de rareste materialer, former, farger og temaer? 

Høstutstillingen er en voksen arena, men den kan med gode grep bli en opplevelse for barn og unge – med både sine tydelige samfunnsrelevante temaer og poetiske undringsreiser. Den trenger bare en dedikert barnekurator som finner nye verktøy for formidling samt oppgaver som omfavner og linker seg inn i det 137 år gamle visuelle paradiset!