Hva jeg snakker om når jeg snakker om «halvspråklighet»

Innlegget er skrevet av påtroppende direktør ved Norsk barnebokinstitutt Nisrin Maktabi Barkouki.

Da Periskop spurte meg om hvilke erfaringer jeg ville ta med meg inn til Norsk barnebokinstitutt fra arbeidet i bydelen jeg både bor i og har jobbet i de siste tre årene, var det uten tvil de ulike aspektene ved språklig mangfold jeg har hatt gleden av å jobbe tett på. Flerspråklige høytlesinger som skaper stolthet og annerkjennelse rundt eget språk: Formidling av oversatt litteratur som bringer folk nærmere. Feiring av den internasjonale Morsmålsdagen. LittSør – Søndre Nordstrand sin lokale litteraturfestival der språkmangfoldet ikke bare oppleves som en selvfølge og berikelse, men også som en identitetsmarkør. La det ikke være noe tvil om hva jeg mener – flerspråklighet er en kjemperessurs, uansett hvor godt man mestrer flerspråkligheten.

Flerspråklighet og flerkultur anses i dag som en egen form for kapital, og det mangler ikke av gode eksempler på forfattere, politikere, musikere og mediepersonligheter som til rette bruker sin flerspråklighet som x-faktor. Man har kommet langt i forskning rundt de mange fordelene ved flerspråklighet. I en globalisert verden har vi alle blitt del av flerspråkligheten, og samfunnet i dag gir både rom og aksept for denne språklige utfoldelsen.

Språklig limbo

Når det er sagt, kjenner jeg at det også er en del av det språklige mangfoldet som jeg mener er like viktig å ha med meg inn i ny jobb, og som jeg vil tørre å påstå ikke er i motsetning til det å fremsnakke det flerspråklige – nemlig søkelyset på flerspråklige barn som av strukturelle, ikke utviklingsmessige årsaker, havner i et språklig limbo.

I mangel på en bedre term, har jeg valgt å kalle dem «halvspråklige».

At halvspråklighet allerede er en teoretisk betegnelse med negativ konnotasjon som har blitt brukt som et nedsettende begrep, som Pernille Bonnevie Hansen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og Ingrid Rodrick Beiler, førsteamanuensis ved OsloMet, storbyuniversitetet gjør oss oppmerksom på i sitt innlegg i Periskop, har jeg ikke vært klar over. Jeg har diskutert dette med «halvspråklige barn» i ulike fagmiljøer, uten at denne negative teoretiske assosiasjonen har vært nevnt eller blitt forstått som noe annet enn nettopp det språklige limboet jeg refererer til.

Åpen for andre begrep

Jeg er selvsagt åpen for å finne et annet begrep for å unngå misforståelser, og inviterer gjerne til innspill rundt dette. Det er ingen tvil om at «halvspråklighet» er et begrep som smerter, men kanskje derfor kjennes det enda viktigere å ta tak i det. For disse på alle måter hele, fullverdige og forunderlige barna som vi er uenige om hvordan vi skal referere til, de finnes!

Innlegget fortsetter under annonsene.

Når språket uteblir

Jeg, som mange andre som jobber og møter barn med manglende felles språk hjemme, kombinert med store hull i språk- og begrepsforståelse på skolen og i hverdagen, ser hvordan dette får konsekvenser både når det kommer til å kunne fullføre skole og utdanningsløp, identitetsbygging, uttrykke tanker og meninger og ta del i og finne sin plass i fellesskapet. Det er tross alt i språket vi finner oss selv, så hva gjør man når det språket uteblir?

Dette er nok ikke noe Norsk barnebokinstitutt har som oppgave eller mål om å løse. Men ved å ta med oss det blikket inn i arbeidet vårt, vil vi klare å skape nyanserte og gode diskusjoner uten berøringsangst. Forhåpentligvis vil det kunne resultere i en dypere forståelse av de ulike aspektene ved flerspråklighet og hvilke strukturelle elementer og språklige støttestrukturer som må være til stede for å sørge for at ingen forblir i et språklig limbo. For det er ingen av oss tjent med.

Glede over engasjement

Jeg vil gjerne uttrykke min glede over at intervjuet skaper engasjement! Jeg ser frem til, sammen med kollegaene i Norsk barnebokinstitutt, å invitere til gode faglige samtaler og diskusjoner omkring disse viktige temaene – men først må jeg få startet i den nye jobben i januar 2023.

Intervju med Nisrin Maktabi Bakouki: –Vi skal tørre å ta fatt i det ubehagelige

Kronikk med språkforskerne Pernille Bonnevie Hansen og Ingrid Rodrick Beiler: –Vi må bruke begreper som ikke stigmatiserer