Intervju med Anna Fiske: – Vi må aldri glemme barnet i oss

Porten står på gløtt når vi ankommer den gamle arbeiderboligen på Malerhaugen som en gang tilhørte Fyrstikkfabrikken på Helsfyr. Her har forfatter og kunstner Anna Fiske og mannen, tegneserieforfatteren Lars Fiske, bodd i over 30 år.

Ned en trapp og inn en dør til, og vi er plutselig omgitt av Fiskes verden. Kanskje speiler den mylderet i hodet hennes? Skjellene hun samler på. Trebitene som hun spikker til de rareste dyr; når hun bor på landstedet ved sjøen i Sverige og bare ønsker å holde fantasien i gang. En uro som datteren laget av tusenvis av små papirfugler. Settekasse med minner. Steiner. Gamle figurer. Nostalgi og humor. Barndom og levd liv. Røde sopp. En rød elefant på hjul. Avgangsarbeidet fra Konstfack i Stockholm henger avbildet på veggen: Et leksikon for medborgere med en håndlaget bok for hver bokstav i alfabetet, med forskjellige temaer.

Hun peker på et fire etasjers dukkehus med de vakreste miniatyrmøbler og detaljer: 

– Hver fortelling og bok er som et dukkehus; huset er ideen, som en scene. Hva vil jeg fylle det med? Hvem bor hvor? Hvem jobber med hva? Slik oppstår verdnene mine, og jeg lager meg hele tiden små problemstillinger. Som bildet av en jordklode som fylles med mennesker der jeg forklarer hvorfor vi må dø, hvis ikke blir det ikke plass. Da var jordkloden huset, og figurene ble tegnet inn og strømmet frem. Noen ganger har jeg karaktergallerier som går igjen. Men barna følger godt med, og ser om jeg har brukt samme figur to ganger i Hallo-bøkene. Så ofte sjekker jeg med dem! De er smarte! 

Hun tar frem en av bøkene og peker på ansiktene som uttrykker følelser. 

– Jeg føler meg også som en skuespiller når jeg tegner disse utrykkene. Hvordan er ansiktet og kroppsspråket til en som er sint? Hvordan er følelsen? Jeg ER sint når jeg tegner dette ut. Forelsket. Trist. Så vi kan speile dette når vi leser. Gjenkjenne. 

Brobyggeren mellom barn og voksne

Fiske debuterte i 1999 med boken Forvandlingen, og har siden blitt oversatt til 30 språk og flere hundretusener trykte og solgte bøker. Bøkene er ofte inndelt i serier. Hun har følelsesbøkene og Følelsesbiblioteket. På Cappelen Damm har hun gitt ut myldrebok-serien med Hallo-bøker som Hallo natta, Hallo havet og Hallo der nede. Så kommer Hvordan-bøkene, som forklarer det å ha en kropp, døden, å begynne på skolen og å være voksen. Snart kommer boken om hvordan det er å være barn.

Hun har laget bøker om Nasjonalmuseet og illustrert en barnebibel. I fem år ga hun ut 15 utgaver av tegneserien Rabbel. Og kvinnene har vært med, slik som i den selvbiografiske serien Farmor og jeg. Palle Puddel er enda en serie. Ettersom hun elsker å lage ting av forskjellige materialer, har hun laget bøkene Små og store ting du kan lage selv, Tøffe ting du kan lage selv og Morsomme ting du kan lage selv.  

Til de voksne har hun skapt vakre billedbøker, som boken fra barndommen i Skåne: Havet. Deg jeg alltid kommer tilbake til samt bøkene Elven og Trær jeg har møtt. I tillegg kommer enkelttitler og små fortellinger som Lille løve, Gruppa, Snarveien 8b, Alle har en bakside, Hemmelige hytter, Vaskedamen, Bertil blir grei og Alt som er nytt med flere. For alt dette har hun blant annet fått Brageprisen, Bokkunstprisen og nominasjoner til prestisjefylte Astrid Lindgren Memorial Award.

Fiske er en kunstner og forfatter som er brobygger mellom voksen- og barneverden på mange måter. Det kan virke som om hun vil forklare de voksne om barnet i oss og om barnas verden. Hvordan det egentlig er. Hva vi har glemt. Og noen ganger vil hun fortelle barna om de voksnes verden. Så står hun der, med en fot i hver leir, som en oversetter mellom to forestillingsverdener. Men hun er alltid på barnas lag. Som det lille bildet i boken Hva de voksne gjør, som forteller, med et lite pek, at de voksne liker å hvile.  

Er det barnet Anna som lurer på alle spørsmålene som du nå vil formidle? 

– Ja, det kan du si. Barnet som en gang var meg og en liten jente i den store verden som lurte på så mye. Vi må aldri glemme barnet i oss. Og jeg lærer så utrolig mye i møte med barn. Det er kanskje da jeg har det best. Å lese bøkene mine for små grupper. Jeg kan ta innover meg mye ute. En tur på trikken og jeg kan få med meg sinnsstemningen til alle de andre reisende. Jeg observerer mye, relasjoner og bevegelser. Jeg har dysleksi, derfor er tegning og tekst sammen så viktig for meg å bruke. 

Å ta hensyn til alle barnelesere

Fiskes tekster er ofte strippet og presset ned til essensen, direkte og ærlig, der fakta og observasjoner går hånd i hånd.

– Barn er ikke en gruppe. De kommer til fortellingen med sine lag og historier. Jeg må ta hensyn til alle. I boken Hvordan er det å ha en kropp ville jeg vise hvor ulike kropper vi har – det ble et mangfold! Likevel kan jeg ha glemt noe, men heldigvis kan man sette det inn i neste opplag. I boken min om døden må jeg trygge og forklare. Som der jeg skriver om at en baby døde, og at det er veldig sjelden, slik at ingen blir redde. Men det kan skje, og kanskje sitter det en der som har mistet en liten søster eller bror, og da må jeg også si at det er veldig urettferdig. Jeg vil også være ærlig. Barn liker det konkrete og sannferdige. Å skrive at man sover, dersom man dør, betyr jo at man kan våkne igjen. Derfor beskriver jeg hva som skjer med alle organene og kroppen til den som dør. Og er veldig direkte: Den døde kommer ikke tilbake – men den lever i våre minner. Disse valgene bruker jeg lang tid på å ta. 

Å lete etter riktige ord og finne bilder som treffer alle, var også grunnleggende for boken Hvordan lager man en baby?, som også har vakt debatt nettopp på grunn av de konkrete tegningene og forklaringene Fiske valgte å ta med. 

– De ville sensurere noen sider i Kina, men da sa jeg nei. Boken er også på flere steder i USA en “banned book”. Fra Russland og Irland har jeg fått trusler. Jeg ønsket å ha med alle familier i denne boken. Og alle typer kjærlighet. De single og de med to mammaer og to pappaer. Fosterfamilien og de med mamma og pappa. I scenene med samleie er det også to kvinner som koser. Barn har rett til å vite hvordan de blir til. Og kommer ut. Denne boken har også mange valg. Jeg ville vise hvordan kvinnen og mannen samtykker i å ha samleie og hvordan penis skal inn i skjeden. Derfor ble det pil og tegninger og teksten Velkommen inn. Jeg ville også fortelle at dette er noe voksne synes er godt og fint. Og jeg laget en liten quiz der barna skal peke på hvem som “sexer” (som de sier), for å ufarliggjøre; her er det en tegning av et nakent par som dusjer, men de er ikke nær hverandre. Er det å sexe? Nei, svarer barna da.  

Reagerte de på ulike tegninger i de ulike landene?

– I Kina ville de ta ut tegningene med samleie. Mens i Russland reagerte de på at kvinnen er fremstilt fokusert når hun har veer, noe de tolket som smerte. Det mente de kunne avskrekke jenter fra å føde. Men for meg er det uaktuelt som kunstner å fjerne disse delene. En jente fortalte meg at hun så gjerne ville bli mamma da hun ble stor, men at hun var så redd for å føde morkake. Jeg fortalte om den kraften kvinner får når de føder, og jenta smilte lettet. En gutt jeg møtte var opptatt av at kvinner fikk superkrefter, når de føder.  «Som Hulken da, eller?» «Ja, presis, akkurat som Hulken,» nikket jeg. 

Har barn endret seg i løpet av de 25 årene du har lest og laget bøker? 

– Nei, det vil jeg ikke si. Men de voksne har, altså foreldrene. Man snakker mer med barna og mor og far er mer til stede. Det er ikke mange år siden bibliotekaren ba de voksne legge bort mobilene. Det skjer ikke så ofte lengre.  

Tenker du på at barn skal lese boken når du skaper? 

– Ja, men jeg tenker også på de voksne At de skal få hjelp til å åpne opp og snakke om vanskelige ting. I bøkene kan man møtes på lik linje.  

Respekt for eget arbeid

Fiske har også verksteder for barn. Ofte starter hun med å vise et perfekt tegnet eple som hun har tegnet. Så viser hun et eple som er fantasifullt tegnet med mark krypende ut. At det er så mye morsommere å lage, og at det er slik hun vil tegne. 

– Det skjer noe i 12-års alderen. Man blir så bevisst på hvem man er, og da også at man «ikke kan tegne» og at tegningen ikke blir slik man ønsker. Å tegne kan derimot være en trøst. Jeg tegnet hele barndommen. Jeg tipser barna ofte om å begynne med en flekk og jobbe ut fra den. Da glemmer man at det skal bli så fint. Det eneste jeg krever når jeg har slike verksteder, er at det skal være stille. Man skal ha respekt for eget arbeid.  

Fiskes siste bok, Lille Løve, handler om en jente som mister en miniatyrløve hun har med i votten sin. Den er tegnet med fargestifter slik barn bruker. Historien er sann. 

– Datteren min hadde en ørliten løve som hun hadde med seg overalt. Men en dag ble den borte på bussen! Utrolig nok fant vi den igjen! Men da hun kom hjem skulle hun vaske den … og ja … den forsvant ned i røret. Den lille løven i boken tar også en reise i rør. Boken handler om at det er så vondt å miste noen, og om alle minnene vi har igjen.  

Så hvem har vært dine kvinnelige forbilder? De er nokså sprelske, de gamle damene i bøkene dine … 

Fiske tar frem et foto av tre eldre kvinner. 

– Her er min farmor og hennes søstre. Den ene var klesdesigner og bodde i Göteborg. Farmor var også sterk og veldig kreativ. Den andre søsteren hadde «ofret seg»; bodde hjemme og tok seg av foreldrene. Moren min var streng, veldig streng, men også på en bra måte. De har lært meg mye. 

La barna være i fred

En annen bok som skiller seg ut litt ut fra de andre, er Fiskes bok fra Nasjonalmuseet. Boken kom ut før museet var ferdig og ble skapt under covid: 

– Jeg brukte det digitale arkivet og innredet museet med de verkene jeg ønsket å ha med. Mange av karakterene var utviklet fra kunstverk; enten fra møbler eller som en figur fra Kjartan Slettemarks kunst eller Nøkken av Kittelsen. Boken er en tidsreise, men den viser også jobbene på et museum, og hvor ulikt vi kan syntes det er å besøke et museum. Noen må tisse, en er sulten. Og besserwisseren er jo med. Og alle i gjengen liker kunstverkene som ligner dem selv! Jeg tok også med kunstverk som jeg tror barn vil like å se. Kan tannbørster være på et museum? Jeg prøvde også å vise hvor ulikt man ser på kunst, sier Fiske og peker på Gjengens møte med Skrik av Munch, der forklaringene på skriket strekker seg fra at julen er over til at Skrik må tisse. 

Du har sagt en gang, i forbindelse med boken om Hemmelige hytter at barn skal få lov til å være litt i fred? 

– Ja, jeg gikk forbi en barnehage hvor en gutt satt i sin egen verden, alene, ved gjerdet. Man skal være lydhør for slike ting, at barn ikke alltid vil være med andre. De kan ha en jungel inne i seg, jeg har det jo litt sånn selv.