Kunst fra Palestina samlet av ungdom – politisk eller solidarisk?

– Jeg tror de fleste unge mennesker har tatt en stilling til konflikten mellom Israel og Palestina. De har sterke meninger om rett og galt. Kuratorgruppen vår er en sammensatt gruppe, med politisk bakgrunn fra hele den politiske bredden fra SV til Høyre. Ingen har tilknytning direkte til Palestina. Men dette handler ikke om politikk, men medmenneskelighet og å vise solidaritet med uskyldige som drepes i kampen for at Israel skal få land. Vi ønsker at man kan leve side om side. Palestinerne har blitt undertrykt i lang lang tid. Det første spørsmålet vi stilte var: Hvordan kan vi snakke OM Palestina?

Er det politisk korrekt for et kunstsenter og en utstilling å kun vise en side i konflikten og ikke gi Israel noe form for plass i dette rommet? 

– Vi har gått mange runder med dette. Og forankret dette i senterets ledelse. De på sin side oppfordret oss til å ikke gjemme oss og ikke være redde. Det er et sensitivt tema, og dette er en pro-Palestina-utstilling. Men i tekstene understreker vi at dette er ikke en politisk utstilling, om krigen, men en solidarisk handling for å minne alle på hva som skjer daglig. Vi sier at alle er velkomne, og vi har flere barnehager og skoler på besøk som vi viser rundt og snakker om fred og vennskap til. I forkant hadde vi unge kuratorer et kurs om konflikthåndtering, dersom dette skulle avstedkomme reksjoner, men det har så langt vært helt stille. Det er viktig for oss: All Eyes On ER en solidarisk handling, som viser at kunst kan belyse stemmer som ignoreres, samt at vi ønsker å støtte palestinske kunstnere i deres arbeid med å fortelle sine historier til et globalt publikum. 

7 kunstnere og 6 verk

Periskop møter Laiba Shafiq, en av de unge kuratorene, og Jessica Williams, prosjektleder samt mentor i kuratering ved NITJA, via TEAMS for en samtale om utstillingen på kunstsenteret. Etterhvert blir vi tatt med på en digital omvisning. Elwyn Bjerkan Mathiesen svarer på spørsmålet via mail senere.

Laiba har Palestina-skjerf på, og representerer en gruppe på ti ungdom mellom 17 og 22 år som siden mars har jobbet frem kanskje en av årets mest politiske utstillinger på senteret. Alle går på skole ved siden av. Laiba er den eldste. I to har hun vært med i PRAKSIS Teen Advisory Board. I forkant av utstillingen, da gruppen landet på å vise videokunst, deltok de på et kurs om videokunst, på ulike opplegg som Oslo Open og jobbet seg opp stor kunnskap på egen hånd. Hver uke møtes de, og har organisert seg i tre grupper: Formidling, kuratering og teknisk.  

– Den palestinske kunstneren, bosatt i Norge, Ayman Alazraq, har hjulpet oss ved å gi oss tilgang til en mappe med videokunst fra Shababeek for Contemporary Art i Gaza. En video ble plukket opp derfra og ble med i utstillingen. De øvrige verkene har vi funnet selv og tatt kontakt med seks andre palestinske kunstnere, som enten er bosatt i diaspora eller på Gaza. Totalt har vi samlet seks verk laget fra 1983 og frem til idag. I tillegg kommer et omfattende formidlingsprogram. Åpningen var iform av en parademo der. 300 møtte opp i løpet av åpningsdagens program, forteller Laiba.  

Er samtidskunstscenen i Palestina levende idag? Skapes det ennå kunst, og hadde det vært å mulig frakte fysiske verk ut av området? 

– Det skapes ikke kunst idag i Gaza, og det hadde vært vanskelig å få fraktet verk hit. Verkene vi har med, overlever da de er videoverk og dermed eksisterer i den digitale verden, understreker Laiba. 

Kneblede meninger

Hun tar oss med til utstillingens første stopp i trappen, som også er utstillingens eldste verk fra 1983. En kvinne prøver å få bort de fremmede hendene (mannshender?) som knebler munnen og ansiktet hennes. 

– Dette verket er like aktuelt idag: Mona Hatoums video So There’s so Much I want to Say. Tilslutt blir kvinnen stille. Det er så mange stemmer som ikke blir hørt. Tilslutt orker de ikke mer. Vi vil fokusere på motstanden mot undertrykkelse i Palestina, som har pågått mye lenger enn invasjonen. Poesien, kulturen, stemmene. Volden og blodet får vi inn gjennom sosiale medier daglig. Dette verket er også endel av barneformidlingen. Vi spør barna: Hva er det du vil si, som du ikke får sagt eller klarer å si? Den tanken forstår barn. 

Dere har fått én reaksjon i møte med barna, skyter Jessica inn. 

–  Ja, jeg var i verkstedet, og inviterte noen barn med på å lage plakatene til åpningen med meg. Plutselig reagerte moren, og begynte å stille spørsmål om innholdet i utstillingen. Jeg forklarte at dette handlet om et fritt Palestina, en mange hundre års kamp. Om motstanden. Stoltheten. Et ønske om at man kan leve side om side. Denne utstillingen handler om Palestina. 

Er det naivt, å tenke at en utstilling og kunst kan gjøre en forskjell i denne konflikten og bygge bro i polariseringen som preger en hel verden? Har kunsten ennå kraft? 

– All Eyes On ble ikke skapt fordi vi tror vi kan gjøre en reell endring på krigføringen som foregår mot palestinere, den ble skapt fordi vi ville øke forståelse for situasjonen her i Norge. De aller fleste ser kun Palestina og palestinere på nyhetene, hvor de lever i krig og sult, eller er drept. Vi ville vise at palestinere er mer enn deres døde kropper, og dermed forhåpentligvis øke forståelsen for situasjonen i Palestina. Det er gjennom kunst mange mennesker er mest autentiske, og for oss var det å kunne tilrettelegge for at palestinske kunstnere sine stemmer kunne bli hørt i Norge derfor en selvfølge. Kunst er ikke bare kunst når det på mange måter er den eneste måten å uttrykke seg på, svarer Elwyn Bjerkan Mathiesen.

En barneskapt blomsterbukett-hommage

Det andre som møter publikum på NITJA er en bukett papirblomster laget av barn. På et lite verksted kan barna fargelegge og benytte spørsmålene på baksiden av blomstene gjennom utstillingen. Designet er laget av Laiba. 

– Jeg ville at blomstene skulle være en bukett, en hommage til den palestinske kulturen, og jeg håper at publikum og barna vil fortsette å snakke om Palestina etter besøket, sier hun, og vi stopper foran neste video i utstillingen: Sharif Wakeds Chic Point (2003).

Filmen viser fem minutter med en underlig catwalk, der menn bærer klær med hull og borrelåser til å åpne opp, slik at huden eksponeres. Brått avløses motevisningen av dokumentariske foto tatt ved ulike checkpoints tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, der den palestinske befolkningen ofte må løfte opp klær for å vise at de ikke har våpen. 

– De fleste Palestinere bærer ikke våpen, og checkpointene har blitt flere og er mer og mer brutale, kommenterer Laiba.  

For å komme videre i den nøye planlagte og kuraterte publikumsgangen, må vi forsere hundrevis av foto fra den Palestinske motstandskampen gjennom mange tiår hengt opp i snorer i installasjonen til Ayman Alazraq og Liam Alzafaris: Vertical Laundry: Stories of Self Determination (2024). Begge vokste opp som palestinske flyktninger, og verket handler om motstandskraft og at denne kampen ikke bare tilhører fortiden.

– Vi fikk komme til Ayman Alazraq og plukke ut foto fra Palestina fra hans enorme arkiv som han også har arvet fra Palestinakomiteen. Utvalget er et anderledes Palestina. Vi har også fått lov til å benytte print av fotoene hans på barneverkstedene som vi kombinerer med tegning til en collage. 

–  På NITJA har vi skiftene familieverksteder i helgene, ofte kunstnerdrevet. I denne utstillingsperioden har noen av ungdommene utrykket et ønske om å holde verksteder selv, og har fått i oppgave å både utvikle og holde verksteder i utvalgte helger i oktober og november, legger Jessica til. 

Det største og det minste

Vi blir invitert til å betrakte utstillingens fjerde verk: En skjerm med en slags kule som snurrer rundt sin egen akse, som viser seg å være en ultralydfilm av et embryo i fostervannet. Wael Al-Sousis videoverk Attack on Privacy (2019) peker på retten til privatliv, allerede som foster. I bakgrunnen hører vi plutselig lyden av en drone, som avløser den meditative musikken – lyden palestinere konstant utsettes for i overvåkningen av befolkningen 24/7.  

Som en kontrast til det ørlille livet, er neste video på utstillingen på fire meter: 

– Dette er et fire meter høyt videoverk av kvinner som danser, av Noor Abed som er bosatt i Belgia. Et slags rituale, kommenterer Laiba, og letter deretter på en gardin, også sydd av kuratorene:  

– Her er det siste stoppet.   

Laiba og Jessica tar plass på noen puter, og leser opp reisebrev fra Palestina på håndskrevne postkort, før Laiba forteller om utstillingens siste film skapt av palestinske Dalia AlKury. Kunstneren har doktorgrad ved Den norske filmskolen. Filmen er en del av hennes doktorgradavhandling Imagining Liberation. Postkort med bilder fra filmen selges på NITJA for å samle inn midler til å gjenoppbygge et samtidskunstsenter i Gaza som ble jevnet med jorden i mars 2024.

– Dalia Al Kurys videoverk Levitations (2024) viser kunstneren og hennes søster i en somatisk terapitime som reiser inn i et frigjort Palestina hvor barn deler ut kaker og radioen proklamerer at den israelske okkupasjonen er historie. Virkeligheten de våkner opp til er derimot en helt annen. Jeg føler likevel at dette verket gir håp på vei ut av utstillingen. 

En ny målgruppe?

Det er en liten utstilling, og publikum bombarderes ikke med 10 videoverk og masse unødvendig, var dette en bevisst tanke – eller et resultat av at det var vanskelig å finne tilgjengelig kunst fra palestinske kunstnere? 

– Nei, det har ikke vært vanskelig i det hele tatt, svarer Jessica. 

Når dere en annen målgruppe når unge kuratoer er avsender? 

Jessica nikker. 

– Kuratorene har fått frie tøyler til å invitere. Molly går på Edvard Munch videregående skole, og hadde klassen sin på omvisning. Laiba skal ha gruppe Sisters gathering på besøk, en kvinnelig organisasjon med fokus på religiøse budskap og samhold. 

– Jeg tror vi har åpnet opp for en ny målgruppe, når vi også har skapt så mange møtepunkter i løpet av utstillingen, legger Laiba til. 

Har dere kontakt med alle utstillerne? 

– Ja, vi har hatt kontinuerlig kontakt med alle kunstneren gjennom hele prosessen, med unntak fra én som enda bor i Palestina, og derfor var det vanskelig å få direkte kontakt med. Wael Al-Sousi sitt verk «Attack on Privacy» fikk vi vite om gjennom Shababeek for Contemporary Art i Gaza, og vi var lenge usikre på om Al-Sousi i det hele tatt var i live. Noen dager før utstillingen fikk vi endelig direkte kontakt med Al-Sousi via Instagram, og vi fant ut at han enda befinner seg i Nord-Gaza, hvor det er en umiddelbar fare for hungersnød. Shababeek ble også tidligere i år bombet, og tusenvis av kunstverk ble ødelagt. Opplevelser som disse er hvorfor vi ville stille ut verk fra kunstnere som enda bor i Palestina, nemlig for å kunne dele disse historiene i konteksten de fortjener, forteller Elwyn Bjerkan Mathiesen.

Måtte det en 7. oktober til for at en slik utstilling skulle bli aktuell? Hopper man på en politisk korrekt popularitets-bølge med å vise palestinsk kunst? 

– Palestina-saken har vært noe flere av oss har vært engasjert i og snakket om lenge før 7. oktober, personlig har jeg boikottet varer fra Israel i flere år. Vi som kuratorer har ingenting å bevise for noen, spesielt ikke for å være «politisk korrekte», som forøvrig er et ord vi ikke har trengt å snakke om i prosessen med å kuratere All Eyes On, fordi dette er noe vi alle har et genuint engasjement for. Det er oss bekjent ingen andre store kunstinstitusjoner i Norge som har vist en hel utstilling viet palestinsk kunst etter 7. oktober, og å vise palestinsk kunst er derfor ikke å ri på noen «popularitets-bølge». Det er et stort engasjement blant befolkningen for Palestina, og selv om situasjonen i Palestina er helt grusom, er vi glade for at vi gjennom utstillingen har kunnet bidra til mer oppmerksomhet rettet mot Palestina. Det kan aldri bli nok oppmerksomhet på situasjonen palestinere lever i hver dag, og de fortjener mer oppmerksomhet enn det vi kan bidra med gjennom All Eyes On, avslutter Bjerkan Mathiesen.

Forankret i ledelsen

Periskop har bedt om en utalelse fra Kathrine Wilson, direktør ved NITJA, som bekrefter at utstillingen er forankret i ledelsen.

– Utstillingen «All Eyes On» er en gruppeutstilling med verk at palestinske kunstnere. Gjennom 6 videoarbeider fra 1983 – 2024 gir utstillingen på Nitja Senter for samtidskunst, et innblikk i det palestinske folks situasjon i denne perioden. Young Curators er et ungt medvirknings prosjekt, et demokratiprosjekt hvor institusjonen gir definisjonsmakten til en gruppe unge mennesker med institusjonen som veileder og tilrettelegger, en øvelse i forskyvning av definisjonsmakten på kunstsenteret.

Sentralt i medvirkningsprosjekter er å legge til rette for ekte medvirkning og autonomi og å unngå sensur. Derfor har gruppen blant annet sett verker fra hele regionen, konsultert eksperter i den konkrete konflikten, i kommunikasjon og i kuratering. Å jobbe med samtidskunsten handler blant annet om å bane nye veier for at kunsten skal kunne virke og ta sin plass i kraft av seg selv. Dette har de unge også fått mulighet til å fordype seg i. Resultatet er «All Eyes On» som vises på Nitja i solidaritet med det palestinske folk i en kritisk tid. Utstillingen gir rom for refleksjon og samtale om menneskeverd og medmenneskelighet i en ellers svært polarisert digital verden.

De unge har gjort en god jobb med kurateringen og viser kunstverk av høy kvalitet. Og som institusjon er vi stolte av at de har valgt et tema som engasjerer dem, engasjement er et bra utgangspunkt for et godt prosjekt.