Lydhør LekeKunst: Svevepinner og kråketanker

Bakgrunn 

Lydhør LekeKunst er inspirert av det danske nasjonale LegeKunst-prosjektet, initiert og ledet av Kulturprinsen, Udviklingssenter for børne- og ungekultur.

LegeKunst bygger på barnekonvensjonen og alle barns rett til å oppleve kunst og kultur sammen med FNs 17 bærekraftmål for en bedre framtid. Prosjektet skal bidra til mer kunst og kultur i de yngstes hverdag gjennom samskapende prosesser med kommuner, barnehager og profesjonshøgskoler i hele Danmark. Målet er å nå ut til alle barn med barnehagen som kunst- og kulturarena.  

Pilot 2023 i fem barnehager

Det norske Lydhør LekeKunst har hatt sitt pilotprosjekt i 2023 der barn, pedagoger og kunstnere har jobbet sammen i lekeprosesser i fem ulike barnehager, noe som har ført til et mangfold av historier, refleksjoner og forestillinger. Lydhør LekeKunst er også en forskningspilot initiert av professor og regissør Lise Hovik i samarbeid med Cirka Teater, ReMida – senter for kreativt gjenbruk, Trondheim kommune og Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning. Kunstnerne som er tilknyttet LekeKunst-piloten besøker barnehagene gjennom seks uker og utvikler tverrfaglige lekeverksteder sammen med barnehageansatte, barn, og materialer, og i flere tilfeller med naturen som en nær samarbeidspartner. Ideen med Lydhør LekeKunst er at prosjektet etableres i barnehagen på en slik måte, at pedagogene og barna «tar over» og gjør det til sitt eget, slik at prosjektet kan leve videre etter at kunstneren har dratt hjem.  

Oppsummering av piloten

Lydhør LekeKunstdagene oppsummerte pilot-prosjektet høsten 2023 over to dager i Trondheim. Av de besøkende var pedagoger fra barnehagene (for flere var det virkelig vanskelig å sette av et par timer for å komme og presentere sitt prosjekt, noe som sier litt om barnehagehverdagen), kunstnere tilknyttet Lydhør LekeKunst, representanter fra Kulturtanken, dertil studenter og pedagoger som var med av ren interesse.

Fagdagene fikk også besøk av Ulla Voss Gjesing, tidligere sjef for Kulturprinsen, Udviklingscenter for Børne- og Ungekultur, som presenterte LegeKunst i Danmark. På storskjerm satt den danske lekekunstforskeren Hanne Kusk og blåste såpebobler mens hun fortalte om sin forskning.

Blant alle de tankevekkende prosjektene som fagdagene bød på var høydepunktene for meg «Kråketankar», «Skyene» og forestillingen om «Tørrpinn og Sveve», fordi tankene omkring samarbeidet mellom de ulike aktørene fenget meg. 

En pinne som har falt av stammen

Vi startet den første fagdagen på Cirka Teater i Skippergata på Nyhavna, som i år kan feire 40 års jubileum, og som viser flere av sine teaterproduksjoner på Rosendal teater i januar.

«Tørrpinn og Sveve» er en forestilling som ble til i samarbeidet mellom Cirka Teaters Anne Marit Sæther, pedagog Kjerstin Høyem og hennes medarbeidere i Domkirken barnehage, barna i barnehagen og alle pinnene. Sæther har samlet på pinner gjennom livet, og hadde nok å ta av til denne forestillingen. Pinner, drivved og tørre røtter ble hentet frem i tur og orden. Grunnproblemet i historien tilhører hovedpersonen Tørrpinn, en litt sliten pinne, som vil finne sin opprinnelse og tilhørighet, men som har vanskelig for å høre til noen steder. For hvor hører man til når man har falt av stammen og ikke lenger husker hvor man kommer fra?

Tørrpinn får hjelp av sin venn Sveve, en modig litt tynnere pinne med vinger, som flyr av sted med Tørrpinn på ryggen, både til skogen, til røttene, og til slutt til pinnekongens slott. Anne Marit Sæther førte oss bokstavelig talt gjennom denne fortellingen ved å ta publikum fysisk med rundt i lokalet der hun hadde iscenesatt de ulike stedene og der vi fikk i oppgave å bygge opp stedene med pinner og røtter av ulik størrelse.  

Paneldebatt om pinnene

I den etterfølgende panelsamtalen fikk vi innblikk i kunstnerens og pedagogens tanker om prosjektet. Pedagogen beskrev hvordan barna i barnehagen hadde kastet seg inn i prosjektet, adoptert kunstneren – «Nå kommer pinnedamen!» – og hvordan de ansatte i barnehagen gjennom figurverkstedet hadde fått innblikk i og lært seg kunsten å føre og levendegjøre figurer og pinner, noe de etterpå hadde integrert som en naturlig del av barnehagehverdagen i både samtaler, lek og aktiviteter med barna. Pedagogen hadde lagt merke til barn som viste omsorg for naturen, blant annet hadde barn gitt klar beskjed til voksne om å ikke skjære harpiks av treet, for da gjorde det vondt, noe pedagogen kunne knytte til erfaringene fra pinneprosjektet.  

Å danse av seg sjenanse

Dansekunstneren Celine Meillaud presenterte sammen med pedagogene Merete Øien Aune og Trude Elvheim Tronseth danseverkstedene i Nardo Barnehage. Sammen med den lille lysende skyen «Cumulus» i papir, lys og chiffon, hadde barn og voksne lekt og danset, en prosess som inspirerte Celine til å skape danseforestillingen «Skyene». I dette foredraget, ble refleksjonssamtalen mellom kunstner og pedagog fremhevet som et viktig redskap for å finne veien videre. Dette var et ærlig foredrag om å danse seg ut av sjenanse og stivhet for både store og små, om usikkerheter og nødvendigheten av god kommunikasjon mellom de voksne.  

Dansk inspirasjon

Den andre dagen var vi på Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning der vi fikk en presentasjon av LegeKunst, det danske prosjektet som Lydhør LekeKunst pilot hentet sin inspirasjon fra.

Vi fikk møte LegeKunstforsker og kunstpedagog Hanne Kusk på storskjerm fra Danmark. Hun fortalte, imellom såpebobleblåsinga, om det hun kalte for en verdensorientert kunstpedagogikk. Denne intra-aktive kunstpedagogikken er ikke utelukkende menneskesentrert, men favner også det som er mer-enn-menneskelig, den er «lydhør», som hun sa, den er oppmerksom og lyttende ovenfor sine omgivelser, den er lekende og åpen overfor det som holder på å skje, og med sin økosentriske tilgang oppfordrer den til å tenke og handle på nye måter.  

Kråketanker

Blant prosjektpresentasjoner denne dagen presenterte kunstneren Sigrid Voll Bøyum og professor i naturfag Claudia Melis sitt prosjekt «Kråketankar» og verkstedene på Majorstuen barnehage.

Med et helt spesielt engasjement i kråka og gjennom øyeblikksbilder (det som kalles SNAPS i LekeKunst-prosjektet) fortalte kunstneren og naturfagforskeren om forløpet som hadde blitt til gjennom performance, billedkunst, naturfag og lek.

Kunstneren fortalte at hun siden barndommen hadde hatt en interesse for kråka. Hun hadde alltid visst at kråka likte glitrende ting og at den har god hukommelse: «Den husker hvis du har gjort noe galt», sa hun, noe som hun også spekulerte på om egentlig var en god egenskap å ha? Vi mennesker har produsert så utrolig mange skinnende ting, og 4-åringer er faktisk litt som kråker, de liker også alt som glitrer! Men egenskapen å være langsint, er vel ikke noe vi setter pris på hos mennesker, undret hun. 

Gjennom å ha lært mere om kråka, i møtet og samarbeidet med naturfagforskeren Claudia, barna og pedagogene hadde Sigrid blitt enda mer glad i kråker. «Kråka er rundt oss over alt – eller menneskene er rundt kråka», sa hun, og snudde dermed brått tankegangen om at det alltid er vi mennesker som er observatørene, betrakterne, tenkerne, de som kom først, de som er sentrum for universet og sjefene for det hele!  

Å støtte barns omsorg for naturen

Overordnet handlet de faglige diskusjonene om samtidens økologiske krise, om å støtte barns omsorg for naturen, om barns klimaskam og om håp – og kunstfagenes viktige rolle i barns oppvekst.  

Professor i drama og prosjektleder Lise Hovik fortalte om kroppsligheten i en skapende kunstnerisk prosess og jordingen man kan oppleve i møtet med materialene. Med dette tok hun til orde for at kunst både kan ha en instrumentell tilgang, samtidig som at den kan ha en kraft i seg selv. Fokuset på samspill mellom ulike menneskelige og mer-enn-menneskelige aktører gikk igjen i de ovennevnte produksjonene. For å understreke sitt poeng om dynamikken mellom ulike samspillende krefter i skapende prosesser, presenterte Lise Hovik pinnene, kråkene og chiffonen som aktive samarbeidspartnere i prosjektet. I Lydhør LekeKunst Pilot har det tradisjonelle subjekt – objekt forholdet i prosjekter med barn, beveget seg mot et forhold der flere agenter spiller sammen.  

Å samarbeide med en pinne

Da pedagogen Kjerstin Høyem ble spurt om hva som hadde vært mest givende, nevnte hun først pinnene, før hun nevnte kunstneren, noe som foret ettertanken. Kan pinner ha større betydning i et kunstbasert prosjekt enn kunstneren eller kunstpedagogen? Er ikke mennesket i sentrum her? Hva innebærer det å samarbeide med en pinne?  

Holder vi på å snike oss inn i en stille og lyttende tidsalder, med en ny årvåkenhet og ydmykhet overfor våre mer-enn-menneskelige omgivelser? Kan et slikt prosjekt som LekeKunst bidra til nye måter å tenke og handle på, når det kommer til å skape estetiske prosesser sammen med barna?   

I så fall: Hvem kan videreføre disse ideene, og hvordan kan man finansiere fremtidige prosjekter som Lydhør LekeKunst?  

Pedagogene har en viktig plass i LekeKunst prosjektene, og de har også en viktig plass i barnas hverdag. Det er naturlig å tenke at det er dem som skal føre denne tanken videre. Allikevel bar prosjektene og fagdagene preg av fortellingen om at denne yrkesgruppen ikke har tid og ressurser nok.  

Kulturtanken ved Ståle Stensli og Ragnhild Bøhle avsluttet seminardagene med en presentasjon av sitt arbeid med de yngste barna. Nylig har de fått politisk mandat til å inkludere barnehagebarna i en nasjonal ordning, men finansiering er ennå ikke på plass. Om vi ser til Danmark så har de satset nasjonalt på LegeKunst i en rekke kommuner og barnehager. Kan vi i Norge la oss inspirere av dette i en større skala, siden det er fullt mulig i nabolandet?  

Hvordan kan prosjektene leve videre i barnehagen?

I Danmark utføres LegeKunst prosjektet innen en strengt strukturert ramme. Her spør kunstneren hva behovet er og hvor utfordringene ligger og utformer etterfølgende en plan over hvordan å jobbe med den gjeldende problemstillingen som pedagogene har kommet opp med. I gjennomføringen er det satt opp regler for antall refleksjonssamtaler, veiledning og verksteder, og for hvor lenge kunstneren skal være med og når hen gradvis skal slippe prosjektet og overlate det til pedagogene. Tanken er at prosjektet på denne måten i større grad vil kunne integreres i institusjonen, og bli der.  

Norske Lydhør LekeKunst Pilot er sterkere forankret i kunstnerens ide, og prøver ut en litt annen vinkling, der prosjektet også munner ut i et «produkt» eller kunstverksted som kan turnere for DKS / den kulturelle barnehagesekken.

I piloten har man jobbet systematisk med å etablere en god kontakt med de ansatte. Man har holdt seks kunstverksteder med samme gruppe barn og voksne, der de ansatte gradvis har tatt over ledelsen og gjort prosjektet til sitt eget. I fortsettelsen av Lydhør LekeKunst blir det interessant hvordan det både kan bli kunstnerens produksjon som får leve sitt liv gjennom DKS produksjon og samtidig hvordan det kan forankres i hverdagspraksiser i barnehagen.

Hvordan lever prosjektene videre i barnehagen? Blir lekekunsten en del av hverdagen? Gir det impulser til nye estetiske prosesser? 

Periskop gjør oppmerksom på at anmelder i denne saken, Charlotte Lunøe, er barnehagelærer og masterstudent i barnekultur og kunstpedagogikk ved Dronning Mauds Minnes høgskole for barnehagelærere. Høyskolen var med å arrangere Lydhør LekeKunst-dagene. På Lydhør LekeKunst-dagene deltok hun som pedagog fra Trofast, en åpen barnehage i regi av Kirkens bymisjon. Hun var i tillegg med i videreutviklingen av masterprosjektet Kongen i Kongsgården sammen med masterstudent Lise Morton i 2022. Dette prosjektet ble vist som en del av Lydhør LekeKunsts program for den kulturelle barnehagesekken. Der deltok hun som medskapende skuespiller, og forestillingen Kongen i Kongsgården ble spilt seks ganger over to dager for barn fra 3-6 år. Prosjektet var ikke med i Lydhør LekeKunst Pilot, men er en del av Lydhør nettverket. Vår skribent har dermed ikke deltatt i selve piloten, men kjenner Lydhørs filosofi – og har en tilknytning til Lydhør nettverket gjennom masterstudiene.