Med iglo på Kuben: Parasitter gjør ikke alltid det lærerne vil

Jeg får øye på dem i hallen på Kuben videregående skole i Oslo. Mellom to bordtennisbord har noen dansere slått seg til med en oppblåsbar iglo av plast. Et slusesystem sørger for at bobla holder seg oppe hver gang noen går inn og ut.

Over en periode på åtte uker skal kunstnergruppa Landing være tilstede og omgås elevene i deres dagligliv. De er på skolens arealer; i fellesområder, klasserom eller kantinen – overalt hvor det er potensiale for et møte.

– Vi siver inn i alt det går an å sive inn i, bemerker Venke Marie Sortland, som er en av danserne.

Igloen er hovedkvarteret, som de vanligvis rigger opp et nytt sted hver morgen. Akkurat nå er det rolig i den store hallen. Det strømmer dempet jazzmusikk ut fra høyttalere i taket, og kun en liten gruppe med elever står ved hovedinngangen til skolen.

Stedsspesifikk prosess

Parasittprosjektet kan beskrives som et stedsspesifikt danseprosjekt og et prosessuelt verk. Som huskunstnere tar Landing-aktørene med seg kunstneriske prosesser inn i workshops, spontane møter, stunts og samtaler med elever. Ved å slå leir over en lengre periode på skolens område, ønsker danserne at elevene skal få oppleve hva samtidskunst og dans kan være. De vil vise at dette kan være noe som angår dem.

Parallell arbeidsdag

Huskunstnerne er inne i sin fjerde uke når jeg besøker dem på Kuben. Dagene er stort sett åpne for innspill. Det er ikke lett å si hva som kommer til å skje. De er på skolen fra 8-16 hver dag, parallelt med elevene. De har sin arbeidshverdag her. Alt av jobb og møter, planlegging og gjennomgang foregår på skolens område. En viktig del av prosjektet er å undersøke hvilken forskjell det gjør å flytte arbeidsprosessen hit til Kuben.

–  Dette er elevenes verden. Det er arkitekturen og tidsrommet de er i hver dag. At vi deler alt dette er med på å skape en forståelse, mer enn at vi skal lage en forestilling om et tema som vi tror de er interessert i, sier Fredrik Floen.

Danserne blir del av elevenes hverdagsrutine. De spiser lunsj i kantina, og ikke sjelden kommer elever bort for å snakke med dem. Prosjektet baserer seg på tillit, og spontane møter som blir del av verket, det de kaller det «kunstneriske arbeidet».

– Hvis noen lurer på hva vi holder på med, går vi inn i dialog. Vi prøver å synliggjøre at vi ikke heller alltid vet hvor vi er på vei. Vi tester ut ting, evaluerer og snakker om det. Vi prøver å være så åpne som mulig. Hvis vi skal diskutere hva vi ikke får til i prosessen, så sitter vi kanskje i kantina. Hvis noen kommer bort kan vi fortelle hva vi snakker om. Det er mange ting vi kan legge åpent og som elevene kan relatere til, forklarer Sortland.

Gjennomsiktighet

Dagen i dag starter som vanlig med en oppvarming inne i teltet, der det lukter oppblåsbart basseng. Det hender at elever kommer innom og vil være med på de ulike øvelsene, som hver tar omkring 10 minutter. Danserne veiver med hendene, ruller med skuldrene, bøyer og tøyer, og blir etter hvert mer energiske – mens de forteller om prosessen.

Gjennomsiktighet og åpenhet er grunnmuren i prosjektet.

– Hovedprinsippet er at vi har laget oss en slags residens på skolen, på eget initiativ, hvor vi har en prosess i en offentlig setting. Vi er ikke så opptatt av å forholde oss til strenge formater, men utforsker gjerne hybrider av workshop og forestilling.

Også skillet mellom publikum og utøver er vagt.

– Hele prosjektet er veldig gjennomsiktig. Når vi sitter her og du går forbi, så har du plutselig blitt del av det, du også!

Huskunstnerne har selv valgte å legge prosjektet nettopp hit. Kuben åpnet i 2013 og er Oslos største videregående skole, med rundt 1800 elever fordelt på mange studieretninger. Et viktig utgangspunkt er at en videregående skole fungerer som sosial arena på et annet vis enn barne- og ungdomsskolen, der elevene blir passet mer på og det er strengere regler. Dette påvirker kontakten de får med elevene, påpeker Sortland.

– Vi kommer inn og lager en slags bro mellom denne bobla som er videregående skole, og samfunnet utenfor.

Kunstmisjonering

Danserne jobber mye med hvordan de kan bygge tillit til målgruppen.

–  Vi bygger andre typer relasjoner til elevene, fordi de ser oss her hver dag. Noen har begynt å snakke med oss først i uke tre. De har sett oss hver dag, men var ikke komfortable med å ha en samtale før, forteller Floen.

– Vi driver med en slags kunstmisjonering. På hvilke måter kan vi introdusere dem for kunst, samtidig som vi er kunst, og jobber med kunst? sier Sortland.

De vil synliggjøre hva scenekunst og dansekunst kan være, og hva det betyr å jobbe som danser.

– At vi sitter og svarer på mail er også med på å vise dette. En danser er ikke bare i «grand plie» hele dagen, påpeker Floen.

I tillegg ønsker de å vise elevene at det finnes lekenhet i kunstbegrepet, at det er noe de kan ta tak i og eie selv.

– En elev som blir med på oppvarmingen kan få en kunsterfaring like verdifull som på en forestilling for 300 elever i auditoriet, hevder Sortland.

Å erfare kropp i rom

Gruppen har allerede hatt mange workshops og møter med elevene. Møtene kan oppstå både frivillig og ufrivillig, ifølge Floen. Han forteller at de både har stukket innom klasserom uten invitasjon, og blitt invitert av elever som har lyst på et avbrekk i undervisningen.

Danserne kan også ha samtaler med elevene om hva dans og kunst kan være.

– Mye handler om å ha en trygg erfaring i egen kropp, sier Floen.

Kropp i rom kan erfares på mange måter, og opplegget tilpasses til klassene de besøker. For elever på helse- og oppvekstfag kan dansen rette seg mot å bygge nærhet, utfra tanken om at det for dem er naturlig å være kroppslig og ta vare på andre. For teknologistudenter kan man legge større vekt på dans som en alternativ måte å være kreativ på.

– Det å ligge og rulle rundt kan føre til at du plutselig får en ide, mener Floen.

Samspill i blinde

Etter oppvarmingen i teltet blir jeg med danserne ut på oppdrag. En fysikklærer har bedt dem holde en workshop om bevegelsesmengde, et emne fra pensum som handler om energi, støt, tid og kraft.

Workshopen får tittelen «Fysisk fysikk». Målet er ingen streng kobling til pensum, men å skape kreativitet, forklarer Sortland. Elevene virker litt spente og usikre i starten, men de kjenner hverandre godt, og snart øker energi- og støynivået.

Vi starter med en navnelek, der alle står i ring og skal si navnet sitt samtidig som de gjør en valgfri bevegelse med armene. Resten av klassen gjentar navn og bevegelse, før turen går videre til neste person. Alle deles inn i grupper, og får oppgaver som å gå på en så rett linje som mulig over gulvet, først med øynene åpne, deretter i blinde.

Snart vekkes konkurranseinstinktet. Den ene gruppa prøver å være smarte og avtaler å gå i takt med høyre ben først. Lyden av marsjerende elever fyller rommet.

– Oi, jeg kræsja i deg! utbryter en gutt som i blinde gikk rett på en klassekamerat.

Alle ler når de åpner øynene og rekka er ujevn. Nøkkelen er å fokusere og bruke andre sanser enn synet.

– Prøv å kjenne hverandre inn som gruppe før dere går, instruerer Sortland.

Å prøve ut tyngdekraften

Flere oppgaver følger, med tyngdekraft, motkraft og balanse som tema. Vi presser oss inn til veggen og «suger» oss fast mens Sortland forsøker å dra oss løs. Vi deler oss inn i par og lener oss på forskjellige måter, for å utforske balanse og tyngdepunkt. En elev lener seg fremover, mens en annen tar i mot. Samspillet krever øving og finjustering. Noen sklir på sokkene, men alle er med og prøver.

Siste oppgave går mer konkret inn på fysikkfaget. I mindre grupper skal elevene velge et begrep fra fysikken, og fremstille det gjennom kropp og bevegelse, mens resten av klassen gjetter. Det snurres, løftes, kastes og diskuteres. Etter timen er læreren fornøyd med at temaer fra faget ble tatt opp og brukt av elevene.

– Vi fikk situasjoner og diskusjoner som også dukker opp i klasserommet, bemerker han.

Friksjon, ikke konfrontasjon

Huskunstnerne sier alltid ja når de blir bedt om å holde en workshop. Men i likhet med enkelte elever, er det ikke alltid danserne gjør som lærerne vil. De er tross alt parasitter! Ordet parasitt gir negative assosiasjoner til noe man ønsker å bli kvitt, noe som utnytter og snylter på verten sin. Selv om de på liknende vis har inntatt skolen, og opererer parallelt med skolehverdagen, baserer kunstnerne seg på åpenhet og tillit.

– Vi søker ikke konfrontasjon, selv om vi skaper friksjon, poengterer Sortland.

Gjennom møtene og workshopene knyttes store ord til noe konkret. Danserne er opptatt av å ikke smykke seg med elevenes oppdagelser. De diskuterer jevnlig alt som skjer, og hvordan de kan være til stede uten å ta for mye oppmerksomhet. Elevene skal få lov til å utforske dans og kreativitet innenfor trygge rammer.

Ifølge Floen møtes stadig prosjektets to ytterpunkter: Det sosiale møtepunktet, å være på skolen i møte med elevene, og det estetiske de tar med seg inn og jobber med.

– Kan man bruke det kunstneriske til å oppnå et sosialt møtepunkt? Vi er opptatt av når det sosiale møtepunktet blir til noe kunstnerisk, sier Floen.