Minimale filmer med popcornfaktor

Blant de mange filmfestivalene som for tiden blir digitale, passer noen det digitale formatet bedre enn andre. Framfor alt gjelder dette kortfilmfestivalene, der filmene virker nærmest skreddersydd for å ses i mindre doser mellom dagens gjøremål. Det er selvfølgelig også mulig å seriefråtse dem, noe som sluker langt mindre tid enn å grave seg ned i digitale tv-serier.

Når billettene attpåtil er så rimelige som på Minimalen, som har base i Trondheim, burde det ikke være stort å lure på. 200 kroner for tilgang til en hel filmfestival kuratert av kompetente mennesker – de fleste av oss filmfans ville gladelig ha betalt det dobbelte. Dette er en flott mulighet til å sjekke ut det korte formatet, også for dem som har liten erfaring med det fra tidligere. Det er også mulig å bare se enkeltprogrammer for 50 kr stykket.

Kortfilm for barn og unge

Minimalen viser flere filmer som passer for barn og unge. Under tittelen Barnimalen er det satt sammen to ulike programmer, rettet inn mot henholdsvis 1.-4. trinn og 5.-7. skoletrinn. Et tredje program er myntet på elever i videregående skole. Hvert av dem varer rundt 50 minutter, og omfatter både animasjon og vanlig fiksjon.

På lekne og poetiske måter utforskes eksistensielle spørsmål barn kan møte, som å skilles fra sin beste venn, bli glad i et dyr som ikke er ditt, og å hanskes med at en kjær besteforelder dør. Filmene for litt større barn berører blant annet klimaproblematikk, nettavhengighet, foreldre/barn-konflikter, rasisme og mobbing.

Det finnes også en studentfilmkonkurranse, og to programmer med ett-minutts-filmer, hvorav det ene er lagd av ungdom.

Ungdomskultur og trans

For ungdom kan også filmer i øvrige program være interessante. Ungdommer er jo like forskjellige som voksne, og det er ikke alltid de som driver festivalen treffer på hva en individuell ungdom vil like.

Hvorfor er for eksempel ikke Bendik Kaltenborns ironiske og litt mystiske Liker stilen (2020) med i ungdomsprogrammet – den kjente tegneren og animatørens første fiksjonsfilm med vanlige skuespillere? Eller hva med Jenny Heradstveits hektiske og morsomme Kuksvanen (2020), der en ung kvinne hater den flytende skulpturen i Akerselva ved samme navn – en film som også handler om seksuell trakassering.

Marin Håskjolds Hva er en kvinne? (2020) virker også høyaktuell for ungdom, med sin opphissede diskusjon i en kvinnegarderobe om hvorvidt en transkvinne er velkommen i dusjen.

Popcorn,  skrekk og dansefilm

Det er generelt en tendens  til at altfor langsomme og «snille» filmer velges ut til kortfilmfestivalenes ungdomsprogrammer. Dette på tross av at de fleste vel aner at det som appellerer til ungdom gjerne er fart, spenning og kontroverser.

Et godt råd kan derfor være å surfe rundt i programmet, lese katalogen og gå etter det som trigger nysgjerrigheten. Det finnes blant annet et eget program for dansefilm, og festivalen Ramaskrik har kuratert et program med skrekkfilm i kortformatet.

Helt til slutt et tips til foreldre: Hvis du ikke vil at barna dine skal få lyst til å ta på seg feil sko på feil fot – hold dem unna den nepalesiske filmen. Og vil du slippe å se dem putte popcorn i nesen, i håp om at det skal bli vektløst – unngå den norske filmen Popcorngutten. Men du må gjerne se den siste selv, for råere kapitalismekritikk er det vanskelig å tenke seg.