Når barnekunstnere møter et barnepublikum

– Det kunstneriske målet er å skape noe sammen som alle involverte forstår den dypere meningen med. Det handler om å legge til rette for barnas kreativitet og egne uttrykk gjennom lyd.

Det sier Håkon Skjæret, musiker og leder for barneprosjektet «Vi komponerer!».

Vi komponerer er et mangeårig prosjekt som fokuserer på prosessen og å introdusere barn for nye lyder og musikk i et åpent og eksperimenterende miljø. Elevene utforsker lyder sammen i en uke, for deretter å vise den ferdige komposisjonen for et publikum.

Sist helg presenterte syvendetrinnet ved Ny-Krohnborg skole sin musikk under Borealis’ familiedag Konsertsirkus. Her utgjør barn og familier publikumet, men ifølge Skjæret er ikke publikum viktig for Vi komponerer.

– For akkurat dette prosjektet må jeg være ærlig å si at det i hovedsak er kunst av barn, der fokuset i liten grad har vært å jobbe målrettet mot publikumet på Konsertsirkus, sier han.

Hvor ligger den kunstneriske verdien i et prosjekt som Vi komponerer? Er det først og fremst et pedagogisk prosjekt der de deltagende elevene skal lære om samtidsmusikk, eller et prosessorientert kunstverk der barnas deltagelse utgjør det kunstneriske materialet? Og hvorfor vise frem resultatet for et barnepublikum på Konsertsirkus dersom det endelige resultatet ikke er laget med publikum i tankene?

Jeg møter Håkon Skjæret etter fremføringen på Borealis for å få et innblikk i tankene bak prosjektet.

Relasjonell estetikk

– Grunntanken vår er at vi kommer inn i klassen med noen rammer, presenterer inspirasjonsmaterialet for dem, og så begynner ballen å rulle derfra, sier Skjæret.

Sammen med Owen Weaver leder han prosjektet og besøker skoler for å skape samtidsmusikk sammen med elevene. Vi komponerer er et samarbeid med Den kulturelle skolesekken, og klasser fra mellomtrinnet i bergensregionen arbeider tett og intensivt med profesjonelle komponister og utøvere fra BIT20. Både Skjæret og Weaver er pedagoger og musikere, og arbeider sammen med hver klasse to-tre timer daglig i løpet av en skoleuke. Her bygges ukonvensjonelle instrumenter, nye lyder oppdages og kreativ utfoldelse oppfordres.

Gjennom de fem dagene samler elevene lydfragmenter fra omgivelsene og setter det sammen til et verk. Den ferdige komposisjonen vises frem for hele skolen, og av og til utenfor skolen også.

Skjæret plasserer deler av prosjektet innenfor relasjonell estetikk, et kunstfaglig begrep som oppsto på 1990-tallet som en samlebetegnelse for kunst med utgangspunkt i de menneskelige relasjonene kunsten skaper. Kunsten bedømmes ikke som isolerte produkter, men som navnet tilsier, i konteksten av relasjoner som oppstår i den kunstneriske produksjonen.

– I samfunnet vårt er vi veldig produktbasert, også som musikere og kunstnere. Vi er opplært til at man skal prestere, man skal ha klare mål og mål om hvordan en jobber seg dit. Denne prosessen føles ganske annerledes. Vi går inn på mandagen og er ærlige med oss selv – vi aner ikke hva det kommer til å bli på fredag. Men noe blir det. Vi dropper inn små komposisjoner hver dag så de alltid har noe musikalsk materiale, så strammer vi til skruen siste dagen. Det er viktig at de skal komponere og få noe konkret til slutt, men prosessen er det viktigste, sier Skjæret.

– Hvordan vurderer dere om et prosjekt har vært vellykket, og i hvilken grad teller den ferdige komposisjonen og konserten i denne vurderingen?

– Et vellykket prosjekt måles i stor grad ut fra hvordan Owen og jeg føler møtet med elevene har vært, hvordan vi subjektivt er tilfreds med det klingende resultatet og hvordan den praktiske gjennomføringen har vært. De to første punktene er selvfølgelig like åpne og dynamiske som kunsten selv, mens det praktiske er lettere å måle.

Inspirasjon, lytting, komponering

Under årets Konsertsirkus gjør syvendetrinnet fra Ny-Krohnborg skole seg klare til å fremføre sine nyskrevne verk. Hver klasse er delt i to grupper med hver sin presentasjon. Rommet fylles opp av voksne og barn som setter seg på puter på gulvet. Noen er så små at det krever både dyp konsentrasjon og skuldre å støtte seg på når en pute skal bestiges. Luften lukter vafler, det er en fin atmosfære med og full tilstedeværelse fra barn uten forventning.

Den første gruppen er klar. En vegg dekket av oppstablete, hvite esker utgjør et lerret hvor verk av den meksikanske filmskaperen Manuela De Laborde prosjekteres. Barna har forskjellige instrumenter foran seg: xylofon, fløyte, hermetikk, gitar og flasker. Skjæret og Weaver er med som utøvere og hjelper elevene med fremdriften og oppmuntrer med små blikk og nikk underveis. Flasker lager lyden av vind.

I løpet av tyve minutter har begge gruppene fra klasse 7B opptrådt. Konserten er oppdelt, med presentasjon av prosjektet og ombytting av elever og instrument. Det er en fin lengde som passer for hele publikum, med like mye innblikk i hva prosjektet omhandler, som det musikalske resultatet.

Når BIT20s musikere og komponister går frem i Vi komponerer, starter de første dag med å presentere materiale som skal fungere som inspirasjonskilde for elevene. Skjæret og Weaver valgte Borealis’ åpningskveld som kilde for inspirasjon: Marisol Jiménez, komponist bak et nyskrevet verk fremført av BIT20 Ensemble under åpningen og filmskaperen Manuela De Laborde, som har laget et bestillingsverk til festivalen i samarbeid med Jenny Berger Myhre.

De meksikanske kunstnerne Jiménez og Laborde bruker innsamlet lyd- og filmmateriale i sitt kunstneriske virke – litt på samme måte som Vi komponerer.

– Første dagen tuner vi inn og prøver å være et bra team sammen med ungene. De starter ofte litt skeptiske mandagen, men så klarer vi å skape en relasjon og så fungerer det ganske bra derfra. Vi jobber i mindre grupper, så alle får sagt sitt og testet ut sine ting. Vi utforsker lyder i natur og nærområder, og de får lov til å forske og leke seg. Alle de hverdagslige tingene som man vanligvis ikke tenker at har sine egne karakteristiske lyder. En stol eller tavla, eller papir, eller radiatoren kan plutselig bli et instrument, sier Skjæret.

Et tilskudd til skolens læreplan

Skjæret erfarer at Vi komponerer utvider elevenes forståelse av hva musikk kan være. Intensjonen er ikke å tilby en musikkutdanning, men heller å åpne opp for å se ting på en ny måte. Han mener å se at lytting gir en ny form for konsentrasjon hos barna, klassemiljøet styrkes og at gjennomføring av en konsert skaper et samhold og en følelse av mestring.

– Vi ønsker å være et tilskudd til musikkundervisningen, så vi fokuserer lite på tradisjonell bruk av instrumenter og teori. Vi lærer dem sjelden grep på gitar, eller akkorder på piano. Og ren musikkteori tar vi oss lite tid til. Med én uke til rådighet ønsker vi å jobbe spisst innenfor musikkfaget, og det er derfor opp til skolen å skape bredden i faget.

– Hvor stor plass tar dere som musikere i prosessen?

– Barna har den største rollen. Som mentorer er det vår jobb å se alle og trekke frem positive sider og kvaliteter, så alle blir like viktige. Dette prosjektet var veldig åpent. Vi, Owen og jeg, forsker mye på hvor mye vi tør og åpne prosjektet rent pedagogisk. Hvor mange føringer ønsker vi å legge og hvor strengt skal det være?

Vil utvide til flere klassetrinn

På scenen under Konsertsirkus oppstår et øyeblikk av magi og fokuset trekkes bort fra filmvisningen, til elevene. Den praktiske gjennomføringen fungerer optimalt under Ny-Krohnborgs konsert. Det tekniske er smidig og presentasjonen av prosjektet og barna gir konserten en profesjonell ramme.

Musikken må dømmes ut i fra premissene som er satt: 10-15 timer hvor elever, med eller uten musikalsk bakgrunn, skal skape noe fra ingenting, innenfor en sjanger som er ny for de fleste av dem. Dette er kunst av barn, og en forestilling hvor de får gi publikum et innblikk i en prosess. Selv om målet ikke er å lage en konsert, gir fremføringen barna en mulighet for å være på en scene innenfor en seriøs ramme, hvor små drypp av fint samspill og toner oppstår.

Vi komponerer! har holdt på i over 20 år og har hatt samarbeid med Borealis Konsertsirkus siden 2016. De har også hatt forestillinger under Festspillene i Bergen, som med sykkelsymfonien Bicylcophony i 2017.

Det er skolene selv som melder seg på gjennom Den kulturelle skolesekken, og Skjæret oppgir at påmeldingen fylles hvert år. De har tidligere holdt seg til mellomtrinnet, men ser nå på modeller for å videreutvikle prosjektet, fra og med neste år. Da ser de for seg å arbeide med høyere klassetrinn, og kanskje musikklinjer. Skjæret er opptatt av at prosjektet først og fremst skal handle om prosessen, men ser ikke bort fra at de kan inkludere publikumsopplevelsen på en annen måte fremover.

– Har du gjort deg noen tanker rundt skillet på kunst laget for barn, versus laget av barn under tiden du har arbeidet med prosjektet?

– Dette spørsmålet er noe vi i stor grad tar med oss nå som vi jobber med videreutviklingen av prosjektet! Kanskje ville det vært interessant å legge rammer som aktivt vrir prosjektet mot publikumopplevelser, sier han.