Oppfølgeren til salgssuksessen «Snøsøsteren» er klisjefylt, men klok

Solvokteren av Maja Lunde og Lisa Aisato er andre bok i det som skal bli en årstidskvartett fra Kagge forlag. Konseptet har vist seg populært blant voksne. Leserne har slukt unna Ali Smiths romaner med samme utgangspunkt, og Knausgårds fire bøker knyttet til sesongene.

Rammen er fin, og også her fungerer det godt. Første bok i Lunde og Aisatos prosjekt het Snøsøsteren. Julefortellingen kom i 2018, og ble en stor salgssuksess. Selv om vi befinner oss midt i mørkeste høsten, er vårboken gitt ut nå. Kanskje skyldes det koronaforsinkelser, det vet jeg ikke. Men enten det er hell i uhell eller har vært nøye gjennomtenkt, kommer den til rett tid. Dette er en passende vårbok for senhøsten 2020.

Uhellet som forandrer kursen

I Solvokteren tas vi nemlig med til en landsby i en verden der solen er borte. Det er bare regn og skyer, og ingenting vokser. Slik har det vært helt siden Lilja, bokas hovedperson, var liten. Universet har noe narniansk over seg, men der det hos C. S. Lewis «alltid er vinter, men aldri jul», befinner vi oss her i en verden uten årstider overhodet. Skulle det ligne noe, måtte det være høst, men uten det som gjør høsten så fargerik og intens.

Det eneste lyspunktet i landsbytilværelsen, er at Liljas bestefar – og eneste familie – hver tredje dag kommer med nye forsyninger med grønnsaker og frukt. Han jobber i et drivhus dit ingen andre får lov å komme. Hadde det ikke vært for at han en dag glemmer matpakka si, og Lilja går etter ham for å gi ham den, hadde det kanskje forblitt slik.

Drivhuset er lyst opp innenfra av lysrør, men alle glassveggene er dekket av papir, slik at ingen skal se inn. Gjennom en liten glipe i papiret får Lilja likevel øye på noe som gjør at hun trosser alle advarsler og går inn.

Med dette begynner Liljas eventyr. Hun skal finne ut hva som skjedde med sola da hun var liten, hvordan den ble borte og hvorfor. Etter at ting har fått være i år etter år, er kursen snudd og forandring blitt mulig. Svarene på Liljas spørsmål viser seg å være vevd tettere sammen med hennes egen historie enn hun kunne hatt anelse om.

Enkelt, men ikke forenklende

Handlingen som følger, er spennende fortalt. Begivenhetene pakkes ut, kapittel for kapittel, på en måte som holder leseren på kroken. Gode klisjeer er til for å brukes, og framstår her som sanne på den arketypiske måten. For eksempel må Lilja gå ut i den mørke skogen som hun er opplært til at man skal vokte seg for. Hun må med andre ord møte sine egne skyggesider, sin egen frykt.

Det klokeste grepet Maja Lunde gjør som forfatter av boka, er at hun bruker slike kjente bilder uten at hun hopper rett til konklusjonen. Eventyrenes sort/hvitt, godt/ondt-tankegang er nyansert i tråd med sesongenes logikk: Ting tar tid, og du skal ikke være for snar med å dømme. Det betyr ikke at du skal være for snar med å tilgi, heller. Når Lilja finner ut hva som har skjedd med sola, venter en prosess med mange stadier for å finne ut hva som må til for å forandre situasjonen. På spørsmål som reiser seg, om skyld og forsoning, gir heller ikke boka entydige svar. Det er godt gjort å synliggjøre slike relasjonelle og psykologiske prosesser på en enkel, men ikke forenklende, måte for barn.

Visuelt gjennomført

Bildene i Solvokteren er også en vesentlig del av fortellingen. Lisa Aisato maler fram Lilja på en måte som gjør henne til en person å bli glad i. Også de andre karakterene framstilles med varme. Bildene er nokså detaljerte og forseggjorte. Noen ganger synes jeg likevel de blir for sentimentale. Det er mange sommerfugler og store, tårevåte øyne. Det er rett og slett litt kitschy. Å åpne en bok og kunne gå inn i et så visuelt gjennomført univers, er på en side eventyrlig. Baksiden av medaljen er at det er lite rom for at betrakteren selv kan fylle ut med sin egen fantasi. De følsomme ansiktene er så uttrykksfulle at det ikke er rom for ambivalens eller tolkning.

Solvokteren er likevel ikke en entydig fortelling, sett under ett. Den handler om bitterhet, frykt, tillit og tilgivelse, og den konkrete handlingen er såpass symboltung at den kan leses på mange måter. Solas livgivende, men også ødeleggende kraft, kan leses helt bokstavelig – noe som med vår klimasituasjon er nærliggende. Men sola kan også være et bilde på lyset i oss mennesker, varmen og kjærligheten. Fortellingen kan, sett på denne måten, leses som en allegori over hva som skjer når sorg eller frykt får oss til å beskytte oss mot det vi egentlig trenger aller mest.

Å bli voksen, ikke uavhengig

Jeg opplever Liljas utvikling som det sterkeste i Solvokteren. Boken handler ikke bare om våren som sesong i en årssyklus. Skildringen av et barns modning over til ungdommens vår er noe av det som er best tenkt og finest gjennomført. At Lilja ikke lenger er et barn, holder på å gå opp for henne allerede tidlig i fortellingen. Hun har ikke lyst til å leke den samme typen lek med venninnen lenger. Enda mer tydelig blir det for både henne selv og leseren idet hun merker at hun er klar til å ta på seg ansvar når utfordringene melder seg.

Vekst innebærer for Lilja at hun må erkjenne sine egne behov. Tidlig i boka tenker hun om seg selv at hun er som mose, en plante som klarer seg greit med lite, og som vokser selv om den ikke får lys. Hun har måttet fortelle seg selv at det er sånn det er, men det er langt fra sannheten.

Morsoppgjør

Det har blitt bemerket at bokhøsten 2020 er full av morsportretter og morsoppgjør, og Solvokteren kan faktisk føyes inn i dette mønsteret. Uten å røpe for mye: Det blir til slutt avgjørende for Lilja å sette ord på hvordan det har vært for henne å vokse opp uten en mor. Hun må tillate seg selv å bli rasende: «Jeg er ikke en liten plante som greier seg på veldig lite, men et helt vanlig barn.» Hun fortsetter med å si at hun kommer til å bli stor, nesten voksen, uten å ha fått noe av det hun trenger. «Og sånn kan det ikke være.»

Prosessen med å vedkjenne seg egne behov starter helt i begynnelsen av boka. Lilja skjønner at hun må ta ansvar for seg selv – og på denne måten også tillate andre å ta ansvar for seg. Hun innser for eksempel at hun må spørre bestefaren om det hun har sett i drivhuset, om det han har holdt skjult for henne. Tidlig i fortellingen lar Lilja oss vite at «Det var mye jeg ikke våget å stille bestefar spørsmål om». Etter drivhus-episoden kommer hun fram til at hun egentlig ikke er redd for å spørre likevel. Kanskje er hun mer redd for å sette ham i en ubehagelig situasjon? Hun konkluderer: «Det er han som må bestemme om han vil svare eller ikke».

Å skille mellom seg selv og andre på denne måten, og være beredt til å stå i at andre ikke responderer slik vi ønsker – men likevel ikke være unnvikende, det er ingen liten ting. Boka viser at å bli voksen ikke handler om å bli mest mulig selvstendig eller uavhengig. Tvert imot handler det i stor grad om å være ærlig med hva man trenger, overfor seg selv og andre.

Spiller på kjente strenger

Solvokteren stiller spørsmål, men forblir lyttende når den avventer svar. Spillet med grunnfortellinger, eller klisjeer om du vil, der naturkreftene speiler menneskelige prosesser, er også fint utført. Både når det kommer til tekst og bilde, er det en vanskelig balansegang å gjøre dette uten at det blir glatt og klissete.

For Solvokteren rører ved følelsene. Den berører nettopp ved å spille på velkjente strenger i oss. Selv om dette er triks vi kjenner fra reklamebransjen, der den rette musikken og lyssettingen kan få deg til å gråtkvalt innbille deg at du elsker Vy, DnB eller Cola, så er det godt å kjenne på disse grunnbehovene i oss.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene og bildet.

Og så velger jeg å stole på barnebokforfatternes intensjoner, at de har hjertet på rett plass. Sentimentaliteten ligner kanskje det noen vil kalle kitsch, og jeg er enig i at både Lunde og Aisato bør være klar over at de er faretruende nær å bikke over i det for polerte, uklanderlige og korrekte. Selv om det er på grensen, synes jeg likevel de balanserer så det akkurat holder.

Solvokteren er ikke stor kunst, men det er en fin barnebok. Når alt kommer til alt, lever vi i en kynisk verden. Det kan saktens føles som at sola er borte av og til. Vi kan trenge en påminnelse om vår akkurat nå, og vi kan saktens unne oss litte granne sentimentalitet også. Kanskje har vi til og med godt av det.