Skriften på skjermen

Barn og ungdom leser kanskje ikke så mange bøker som de gjorde før. Men de leser. For noen år siden regnet tekster og oversetter Johannes de Vries ut at de leser tilsvarende 14 romaner per år i teksting på skjerm, både på sitt eget morsmål og oversettelser fra andre språk, fjerne og nære. 

Det er dessuten grunn til å tro at barn og unge har en visuell kompetanse som generasjonene over dem ikke har tilegnet seg like naturlig når det gjelder tekst på skjerm.

Tekstmeldinger

Om vi for eksempel ser på den usedvanlige gode tv-serien Lik meg på NRK: Når Oda (Jenny Evensen) tekster med venner – og ikke minst, fiender! – kommer meldingene opp som grafiske elementer på skjermen.

Da er det avgjørende umiddelbart å kunne se forskjell på SnapChat, Messenger, WhatsApp og alle de andre ulike kanalene de bruker – å kunne identifisere dem visuelt – fordi Oda godsnakker gjerne med en venninne i den ene chatten, mens hun dolker den samme venninnen i ryggen i den andre. Samtidig går det fort, og man må kunne lese fort for å kunne få med seg innholdet.

I den banebrytende tv-serien Skam (NRK) var tekstmeldinger et av de bærende elementene, og for å få med seg hele bildet måtte man inn på seriens interaktive hjemmeside for å lese og kommentere selv (og ja da, vi var noen voksne som også brukte brorparten av en arbeidsdag på å vente på at William skulle svare Noora).

Tabber er gøy

Men mange leser bare film- og tv-tekst, aldri bøker eller aviser. Hvorfor gjøres det da ikke mer for å kvalitetssikre tekstingen?

Det finnes ikke noe entydig svar på spørsmålet. Film- og tv-teksting er ikke det som ligger fremst i bevisstheten vår, med mindre man har det som jobb. Det er et stykke skrift som oftest trekkes frem når noen har funnet – eller tror de har funnet – en latterlig feil i oversettelsen. Tegnerommet?? Ha ha ha! Drawing room er et rom man kan tegne i, men det er ikke skapt i den hensikt. Nei, make up sex er ikke sminkesex, hva nå det måtte være. 

Og stakkars Kendall Roy (Jeremy Strong) i tv-serien Succession er kommet til en gaffel i livet, sier han, eller et veiskille, som man helst oversetter a fork til i den sammenhengen. Den siste tabben står Morten Gottschalk for, og han er styreleder i Navio, Norsk audiovisuell oversetterforening.

I en samtale på Litteraturhuset i Oslo oktober 2023 forklarte han bommerten med hastverk – film- og tv-tekstere verden over får betalt i knapper og glansbilder, og det er nødt til å gå fort om man skal kunne tjene til livets opphold. Hadde han hatt tid til å språkvaske oversettelsen før han leverte den fra seg, ville gaffelen formodentlig ha måttet vike plassen for veiskille. 

Feil til å le av

Et kjapt søk på ordet tekstetabber eller lignende avdekker stort engasjement rundt oversetternes blemmer. Og rent psykologisk er det såre enkelt å forklare: Å le av andres feil er en folkesport, og er feilen i tillegg komisk, blir det ekstra gøy. Samtidig kan man riste på hodet og påstå at den og den feilen ville man selv aldri ha begått.

Blindsone

Så hastverk og dårlig betaling er definitivt en del av forklaringen på at det finnes mye teksting som ikke holder mål. Lattervekkende tabber, ja, men også feil som skaper forvirring og misforståelser.

Noen er enkle å identifisere, dersom man behersker originalspråket noenlunde. Mot slutten av Maïwenns film Jeanne du Barry (2023) påstår tekstingen at tittelrollen var den unge slaven Zamors elskerinne. Hun var hans maîtresse, som ganske riktig kan oversettes med elskerinne, men i dette tilfellet er hun Zamors herskerinne. 

Andre oppdager man kanskje aldri fordi språket som snakkes er fremmed for en, teksting til norsk er foregått via en såkalt internasjonal versjon – altså en med engelsk tekst, som også kan inneholde misforståelser og feil som dermed reproduseres – og i beste fall sitter man igjen med en følelse av ikke helt å ha fått med seg innholdet.

Kritikerens ansvar og muligheter

Det er grunn til å tro at oversettelser generelt og teksting spesielt ofte er en pedagogisk blindsone som burde få langt mer oppmerksomhet.

Årsakene til at teksting sjelden blir nevnt i film- og tv-anmeldelser, er flere. Om vi kritikere ser en film på pressevisning i en kinosal, har vi ingen mulighet til å spole tilbake for å sjekke det vi syntes lugget – eller det som fortjente ros og anerkjennelse, for den saks skyld. Man vil nødig gå hardt ut mot en oversettelse bare for å oppdage at det var ens egen oppmerksomhet som glippet et øyeblikk.

Når vi får filmer eller serier til strømming i forkant av premieren, er de ofte utekstet, i alle fall om originalspråket er engelsk, svensk eller dansk. Dermed bortfaller muligheten til å vurdere og diskutere tekstingen før etter at filmen eller serien er tilgjengelig for publikum. Og i mange tilfeller ser vi filmer på festival, der de enten er utekstet eller tekstet på engelsk. 

Men når kritikere faktisk har muligheten til å gi tilbakemelding på teksting – positiv eller negativ – så burde vi gjøre det, i langt større grad enn nå. For tekstingen har selvfølgelig innvirkning på den som leser. I beste fall forstyrrer pussige eller faktiske feiloversettelser av ord og begreper seerens konsentrasjon om innholdet.

Verre er det når alle de som ikke leser annet enn film- og tv-teksting får begrenset tilgang til godt og presist språk, og korrekt grammatikk. Språkforståelse og -kompetanse kommer ikke helt av seg selv.

Å lese lyden

Dette handler ikke bare om grammatikk eller god språkforståelse. Det handler om å lese lyd. Det vanlige er å si at tekstingen er best når den ikke merkes. Det er ikke usant, men ikke helt sant, heller. For når filmen foregår på et språk man ikke behersker, er man ikke bare nødt til å benytte seg av den. Det har også veldig mye å si om jobben er gjort profesjonelt – og med følelse for innholdet. Teksteren fortolker filmen eller serien før kritikerne gjør det.

For mange år siden så undertegnede en kinesisk film på festival, tekstet på engelsk. (Det spiller ingen rolle hvilken, poenget her er ikke å henge ut noen.) Min første reaksjon under filmens begynnelse, var at oi, her var det mye å lese. Men ganske raskt oppdaget jeg at teksten hadde en rytme som var lett å falle inn i, og at det kinesiske språket var oversatt til et nydelig, poetisk engelsk.

Noen måneder senere skulle filmen opp på ordinær kino, med norsk tittel og norsk tekst. Under pressevisningen tok det en god stund før jeg var sikker på at det var den samme filmen. For det var definitivt ikke det samme innholdet. Oversettelsen var slurvete, sleivete norsk, og langt mer ordknapp enn den engelske versjonen. 

Det spiller stor rolle om en rollefigur sier «Hva behager?» eller «Hæ?» til en annen. Det farger hvordan man tolker forholdet dem imellom og etter hvert hele handlingen som sådan. Teksterens ansvar er dessuten å hjelpe seeren til å forstå om det som blir sagt er en godmodig spøk eller en fornærmelse. Inneholder replikken referanser som ikke er opplagte for en norsk seer?

Er det så farlig?

Ja, det er det. For selv om det finnes både filmskapere og filmelskere som mener at bildene taler for seg, så stemmer ikke det. Et eklatant eksempel er den ukrainske filmen Stammen (2014). Regissøren Myroslav Slabosjpytskij insisterte på at filmen skulle settes opp utekstet, fordi nesten alle skuespillerne snakket tegnspråk. Og det skulle jo være internasjonalt nok? Det er det ikke. Tegnspråk er også språk, med kulturelt betingede ulikheter, dialekter og slang. Tegnspråk er ikke det samme som kroppsspråk.

For øvrig er Stammen et eksempel på at en god, erfaren og språkmektig tekster ikke er overflødig selv om enkelte produksjonsselskaper og distribusjonsbyråer synes å tro at det er en jobb hvem som helst kan gjøre – gjerne en robot, som jobber gratis etter at programvaren er betalt. 

Kan roboten gjøre en like god jobb? Da må roboten ikke bare bli enormt mye flinkere til å identifisere kontekst, falske venner og faste uttrykk. Den må også kunne oppfatte ironi, nøling, stemmeleie (er det som sies en trussel eller en formaning?) og all den ikke-verbale kommunikasjonen som foregår i en samtale mellom to eller flere mennesker. 

Det er forståelig at mange er bekymret over barn og unges lesevaner. Men når så mange unge ikke leser annet enn tekst på skjerm, vil en god begynnelse være å rette oppmerksomheten mot det de faktisk leser, og ikke bare mot det man skulle ønske at de leste.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Tid for opprør

Det er lite trolig at de mange byråene som formidler tekstejobber kommer til å ta ansvar uten videre. Til det er det for mange som er villige og/eller nødt til å ta dårlig betalte oppdrag. Noen av dem er dessuten allerede erstattet av roboter, som produserer til dels uleselig tekst. Dette ser vi ikke bare på skjermen, men også til tider i avisenes nettutgaver, der (som regel) opprinnelig engelsk tekst enten er lynoversatt av et menneske uten tilstrekkelig språklig kompetanse, eller det er brukt kunstig intelligens, som ennå ikke er intelligent nok til å finne ut av kontekst.

Kanskje trenger vi et lite opprør? Om alle som oppdager en tekstetabbe forsøker å finne ut av hva som er bakgrunnen for den, i stedet for å le hånlig og spre den på sosiale medier, hadde vi i alle fall befunnet oss i startgropen.