LIK MEG: Den beste norske serien i sitt slag!

Av alle seriene for barn og ungdom NRK har produsert siste årene har trolig Lik meg vært den som har ligget tettest på målgruppens virkelighet. Den første sesongen fulgte elever i syvende klasse, og var den gang basert på historier ekte personer i aldersgruppen hadde fortalt. Mye har skjedd siden
2018, blant annet har tre år på ungdomsskolen kommet og gått.

https://tv.nrk.no/serie/lik-meg/sesong/7

I motsetning til for eksempel NRK-serien VGS, som er en frittstående oppfølger til Klassen vår, har Lik meg fulgt rollefigurene sine i et kontinuerlig løp. Likevel er serien bygd opp slik at man kan ikke trenger å begynne fra første
sesong. Særlig den nye sesongen, syvende i rekken, markerer en ny start med et fysisk miljøskifte og gradvis mer modne problemstillinger.

Søkende mann fra Toten

Å starte på videregående kan være tøft, i alle fall er det det for Edvard (Fritjof Beer Roland) som flytter fra Toten til Oslo i egen leilighet, i håp om å møte likesinnede. Der vennene hans på Toten er mest opptatt av drikking, klining og generelt andre ting han anser som primitivt, er Edward en søkende ung mann, med en interesse for klassisk litteratur, filosofi og politikk.

Dessverre får han ikke særlig med venner av å lese Franz Kaftas Prosessen i kantinekøen, ei heller beundrere av å anse fellesakaktiviteter som russebuss og revy som barnslig.

Han er ikke den eneste som sliter med overgangen fra ungdomsskolen til videregående. Sofie (Ebba Lindgren) og Leo (Hauk Hellestveit Hannemann), som var pådriverne for forrige sesong, blir det brått slutt mellom i starten av året. Fra å føle seg som erfarne kjærester innser de hvor skjørt tillit i romantiske relasjoner er, og sårt må de erfare at det kan være like vanskelig å være en god eks som en fin kjæreste. For Stella (Eline Hedum Andersen) er det nær sagt umulig å tilpasse seg, da hun kjenner på sosial angst, hvilket få ser ut til å forstå omfanget av.

Dette er bare noen av konfliktene sesong syv av Lik meg har å by på. Et nokså stort rollegalleri balanseres fint, og utefra de fem første episodene undertegnede har fått tilgang på (av i alt åtte
totalt), ser alle ut til å få riktig mengde med plass. Alle har sitt å stri med, men en fellesnevner for denne sesonger er sosialt utenforskap, ønsket om å passe inn, men på egne premisser. Det lar seg ikke lett gjøre, viser det seg.

Ærligere blikk på norsk ungdomstid er sjelden

Lik meg har fra første sesong av imponert ved å skildre formative år på realistisk og rørende vis. I forrige sesong var seksualitet og seksuell debut en rød tråd, nå er det mer skyggen i fordel for nye,
vel så relevante temaer, som sosial tilpasning og behovet for å markere seg som et selvstendig individ. Rus er et tema som sammenfaller inn i dette, som blant annet Oda opplever, da hun
begynner å røyke hasj regelmessig, noe som går utover både relasjonen hun har til venner og skoleprestasjoner. Det er imponerende hvordan dette flettes inn i handlingen, både udramatisk og nonsjalant, samtidig som at alvoret kommer tydelig frem.

Det er forfriskende å se en serie tilpasset ungdom klare å balansere alvor og realisme, uten noen gang å kjennes belærende. Tvert om fremmer regissør og manusforfatter Anne Wisløff trygghet og åpenhet. Alkohol spiller en stor rolle i denne sesongen, og det samme gjør dagen derpå. Fylleangsten virker fortærende og fremmed, og vel så skamfullt er det for dem som sitter hjemme i helgen, og ser videodelinger fra festen de ikke har blitt invitert til.

Lik meg er ikke et karakterdrama med en tydelig spenningskurve. Det er de gjenkjennelige situasjonene som oppstår rundt rollefigurene som driver serien, og ikke karakterutvikling. Elevene
lærer nemlig ikke alltid av feilene de begår. Det er et spennende grep, for enda for at det skaper en viss distanse mellom seer og personene på skjermen åpnes det også opp for gyldne muligheter. Lik meg sesong syv kan sees som en innføring i den sosiale delen av videregående. Drikking, fest, rus, men også ensomhet, usikkerhet og tabber.

Anne Wisløffs prosjekt er akkurat passe pedagogisk. Lik meg er ene og alene på ungdommens premisser, og serien begrenser seg ikke til et type miljø, som for eksempel Skam gjorde. Lik meg
klarer på forbilledlig vis å normalisere erfaringer mange ungdommer vil oppleve å stå alene om, uten å gå i fellen av å glorifisere for eksempel drikking eller illegal rus.

Teksten fortsetter under bildene

Den beste serien av sitt slag

Lik meg er bare en av mange NRK-produksjoner for målgruppen barn og unge. Den har tvilsomt samme apell for et eldre publikum som for eksempel Skam hadde i sin tid, men det er heller ikke et
kriterium. Det er ikke et eldre publikum denne serien er laget for.

For hver sesong blir problemsstllingene mer modne, slik sesongene utvikler seg i takt med målgruppen. Den syvende sesongen er skrevet slik at man kan hoppe rett inn, uten å være oppdatert på hendelsesforløpet fra tidligere sesonger. Det er smart tenkt, og heldigvis også såpass godt skrevet at sesongen vil kunne innfri både for faste og nye seere.

Skuespillerne overbeviser i rollene sine

Det store følelser i sving hos mange av dem, og det kommer til uttrykk på forskjellige måter. Særlig bør Eline Hedum Andersen og Fritjof Beer Roland trekkes frem for deres portrettering av rollene Stella og Edvard. Relasjonen dem i mellom er dyktig skrevet, og vel så godt spilt frem.

Etter seks sesonger skulle man kanskje tro at serieskaperne hadde gått tom for idéer. Det var også vanskelig å forestille seg hvordan serien kunne utvikle seg videre etter sjette sesong, med sin granskende utforskning av seksualitet i tenårene.

Sesong syv går ikke inn for å sjokkere, og ser heller ikke ut til å ville bryte noen tabuer. Det er en ærlig, ektefølt gjennomgang av det som for mange er en overveldende overgang tidlig i livet. Å starte på ungdomsskolen, ønsket å være mer selvstendig, samtidig som at man vil passe inn.

Lik meg forblir den beste norske serien av sitt slag, og det med god margin. Det grunnes først og fremst Anne Wisløffs evne til å se målgruppen for hvem de er, uten å blande inn sitt voksne synspunkt. Dette er en serie som normaliserer vanlig norsk ungdomstid med å skildre den slik den for mange faktisk oppleves, og ikke slik man i ettertid ønsker å huske den.