Trenger vi egentlig barnekulturkritikk?

Selve ordet kritikk er ofte koblet til noe negativt. Men kritikk handler mest om å vurdere, bedømme og formidle opplevelsen av kritikerens møte med kunsten eller et verk. Vi snakker da gjerne om konstruktiv kritikk, altså en saklig og seriøs vurdering. Videre innebærer dette gjerne at jo mer man vet om kunsten, verket, kunstneren og rammene kunsten kommer fra og opptrer i, jo bedre grunnlag har man for også å vurdere kunsten.

Kritikkens historie

Historikken rundt kunst- og kulturkritikk strekker seg hundrevis av år tilbake. Man kan enkelt si at kunstkritikk er like gammel som kunsten selv. For å avgrense oss litt kan vi eksempelvis se til Frankrike og Storbritania, hvor det på midten av 1800-tallet ble økt pressefrihet. Utviklingen av bildebruk i mediene åpnet opp for flere typer saker, inkludert det å anmelde kunst. Økning av rikdom blant folk resulterte også i at flere kjøpte kunst. Dermed vokste det frem et nytt marked med kunstvurdering og kritikk. En kunstners fremtid var ofte avhengig av kritikeren. Det oppstod enkelt sagt et trekløver med kunsthandler, kunstner og kritikeren.

Her til lands gjorde tidlig en kjent kunstner og kritiker som Andreas Aubert seg fort bemerket på slutten av 1800-tallet. Han fikk raskt et renomé som vår fremste kunstkritiker. Hans kjente sitat om Harriet Backers Blått Interiør, Hvert Atom er Farve (som også er tittelen på dagens Backer-utstilling på Nasjonalmuseet), illustrerer Auberts evne til å beskrive et kunstnerskap med ord. Han ble en tydelig kritiker-stemme som ofte startet en dialog med kunstnerne, samtidig som han ble et mellomledd mellom kunsten og publikum. Kritikerrollens betydning og antall kritikere vokste ytterligere utover 1900-tallet i takt med den trykte pressen.

En nyere kritiker som Ståle Kyllingstad, uttalte i Nationen i 1964: Malerene er slett ikke tannløse, men altfor mange har fått gebiss fra samme fabrikken, og tilførte humor og brodd i kritikerfaget.

Kunstkritikk rettet spesifikt mot barn og unge, har en langt fattigere historikk å vise til. Museer og kunstinstitusjoner har lenge etterspurt et større kritikerfelt for de unge, samt kritikk fra unge selv. Her påpekes det blant annet at det at barn utvikler en kritisk sans, mentalt som retorisk og skriftlig, er en viktig del av oppveksten.

Kulturtanken har tatt dette på alvor i prosjektet Kritikk for, med og av barn og unge.

Barn og unge i kritikken

Barns første møter med både kunst og kultur kommer i en periode hvor hjernen også er mest formbar, påvirkelig og mottakelig for stimuli. Forskning på læring igjennom kunst og kultur er gjort blant annet for å teste om kunstnerisk utfoldelse kan styrke barns læringsevne. Resultater av slik forskning kan igjen være med på å styrke, ikke bare kunnskapen om barn og kunst, men også fagets status i skolen. Forskere har videre påvist at barn får dårligere evne til læring dersom man kutter ned på de estetiske fagene. Nettopp derfor trenger hjernen til barn og unge impulser, mangfold, bredde og sanselige og intellektuelle utfordringer i denne perioden av livet. Og her kommer jo kunst og kultur i aller høyeste grad inn.

Slik Periskop har vært inne på tidligere, blir barnet gjerne mindre kompetent i møtet med kunst og kultur dersom det skjermes for disse impulsene. Det kulturelle, tenkende og intellektuelle mennesket oppstår ikke uten kunsten, det oppstår i, rundt og i omgang med den.

Barn og unge vil i så måte også ha glede av kritikk. Den kan gjøre at de selv føler seg sett, verdsatt, møtt og respektert. Undertegnede husker selv godt hvor stolt han ble da foreldrene hans engasjerte seg i hans favorittfilm, artist eller musikk. Da trådte de voksne ut av voksenboblen sin, og man kunne snakke om (pop) kultur på tvers av generasjoner.

Motsatt kan unge eksempelvis bli konservativt formet av stereotypier, smalere kjønnsidealer og sneversynt tankegang om man ikke utsettes for kunstens frittalende språk og påvirkningskraft. Resultat er at man blir mer sneversynt, konservativ og mindre inkluderende som menneske.

Dagens kritikk, stil og form

For å nå ut til de unge, er det vesentlig at man også snakker deres språk. NRK fikk i høst stor kritikk fra egne kritikere fordi de gikk over til å bruke terningkast i sine bokanmeldelser. Nå kan det imidlertid se ut til at grepet har funket, de unge leserne har økt i antall. Kan innføringen av den lettleste terningen fenge unge mer umiddelbart? Kan terning-effekten også trigge den øvrige leselysten, altså lysten til også å lese selve hovedteksten?

For dagens kritikker trenger å dra unge lesere inn i teksten, i undringen og vurderingens rom, i en tid hvor det rapporteres at unge leser stadig mindre, at de ikke har tid, ork eller tålmodighet til å bruke tid på å lese lengre tekster. Å klare å snu denne trenden er en formidabel oppgave, men her kan kunstkritikken være en del av løsningen ved å tiltrekke seg oppmerksomhet, enten det er i form av provokasjon eller bruk av visuelle elementer som et terningkast.

Samtidig, skal man være litt kritisk til dette funnet, kan det være naturlig å tenke at det kanskje er unge lesere, som fra før av er kulturinteresserte, som også klikker seg inn og faktisk leser tekstene, ikke at det nødvendigvis er flere unge som gjør dette. Undertegnede har selv jobbet som kritiker i 15 år, og er av den erfaring at terningkastet ofte forsterker effekten av å droppe selve teksten, ved at man bare registrerer terningkastet. Eventuelt stopper man opp og leser hovedteksten kun om det er snakk om slakt eller skamros. Dette er selvsagt synd, for mangfoldet forsvinner, og kun ytterpunktene i slakten og skamrosen står igjen.

Lillebror BookTok

Dagens sosiale medier kjennetegnes jo av at de er flyktige. Face, Insta, X og TikTok er alle øyeblikksreaksjoner. Det å lese, gjerne lengre tekster, bryter med denne trenden og må derfor gripe de unge annerledes an. Noe ironisk har likevel en enorm kanal som TikTok klart å fostre en kulturell lillebror i BookTok – et sosialt fellesskap hvor unge anbefaler bøker de liker. Med korte videoer der forbrukere anmelder, diskuterer og gir tilbakemelding om bøker de har lest, når man ut til millioner av potensielt litteraturinteresserte, og sikkert også i utgangspunktet mindre interesserte, unge lesere.

Man skaper med andre ord entusiasme, en iver som en tørr kritikertekst kanskje ikke har, og slik snakker man mer de unges språk. Fantasy-genren har her eksempelvis et enormt nedslagsfelt, og er en inngang for veldig mange barn og unge til å vekke leselysten.

Den vanskelige treenigheten

Kritikk skrevet for barn og unge er i stor grad i sin spede og unge tidsalder fremdeles. Vi famler litt rundt i kunstens verden for å finne rett tilnærming til de unge. Enkeltproduksjoner, utstillinger, rom og ulike foraer hvor kunst opptrer i, bør bli mer bevisst sin tilnærming til de unge. Dette vil få viktige følger i form av langt større bevisstgjøring og konkret satsing politisk og økonomisk opp mot barn og unge.

Men som med mange av oss voksne, står også særlig de unge i fare for å falle bort i dialogen rundt verket. For, den ofte litt vanskelige dialogen mellom trekløveret kunst(neren), kritikeren og publikum har vært til stede fra tidenes morgen. Det som oppstår her kan være med på å skape et skille mellom kritikere og folket.

Mange kritikere har høyere utdanning, og den tunge, akademiske sjargongen og fagspråkene deres vanskeliggjør ofte  dialogen i treenigheten. Det er eksempelvis stor forskjell på hvordan et fagtidsskrift kan skrive om kunst, versus måten kultur enkelt og noe overflatisk anmeldes i en kommersiell avis eller et nettsted. Hvem den tiltenkte leseren og publikum er, skaper selvsagt viktige rammer for dialogen her, og er med på å danne grunnlaget for måten man skriver og formulerer seg om kunst og kultur.

Samtidig har store omveltninger innen mediene de siste tiårene endret rammevilkårene for kritikk, og da særlig for den seriøse og faglige kritikken og kritikeren. Kulturinstitusjoner får kuttet budsjettene sine og kulturstoff nedprioriteres i dagspressen og blant de største aktørene. Dermed ikke bare minsker stoff om kunst og kultur, men dagens unge vokser også opp med stadig mindre fokus og dybdekritikk rundt dette.

Kunstkritikk som profesjon har dermed blitt mer og mer nedprioritert, samtidig som at skillet mellom kritiker og mannen i gata igjennom særlig sosiale medier er mer utvisket enn noen gang.

Viktigheten og verdien av kritikk

For å forstå hvorfor kritikk av kunst kan være både givende, morsomt, inspirerende, viktig og relevant, kan det være greit å se litt på hvorfor nettopp kunst og kultur i seg selv kan være det samme. Det sies gjerne ofte at kunst og kultur tilfører oss mennesker identitet og samhørighet. Det er noe av det som skiller oss fra andre pattedyr, blant annet grunnet vår høye intelligens og evne til å tenke selvstendig, kritisk og resonnerende. Med kunst stimuleres tankene våre, ideene våre om livet, verden rundt oss, om andre mennesker, og mulighetene for oss.

I forbindelse med kunst for barn og unge, kan spesielt konteksten og rammene kunsten formidles i, være ekstra viktige. Slik Gerd Elise Mørland, tidligere Periskop-redaktør uttalte i en debatt om emnet, tilbake i 2017: Formidling og presentasjon blir viktige størrelser fordi de kan være spesielt avgjørende for barnets forståelse. Andre ting som kom frem under denne debatten er nettopp vanskeligheten med å, som voksen, se kunsten med barns øyne, og viktigheten med å forsøke å fristille seg fra mange voksne typiske seerposisjoner, øyne og blikk.

Videre kan kunsten også i seg selv gjerne være en sterk kritiker. Den kan kritisere samfunnet, kulturen og omgivelsene, igjennom særegenheter, utforminger, metaforer, underliggende linjer, med brodder og stikk. Kunsten er rett og slett ytringsfrihetens vaktbikkje, som passer på at vi mennesker får si hva vi mener, noe som tross alt er viktig for vår rase, tilværelse og mening med livet.

Tilbake til den vanskelige treenigheten her, for noe av poenget er at viktigheten og meningen med kritikk alt for ofte overskygges av et vanskeliggjørende språk og retoriske sjargonger, slik at publikum føler seg fremmedgjort og i verste fall fordummet. Da klarer man ikke å formidle verken hensikten med kritikken, ei heller innholdet i den, fordi leseren stopper opp og vender den ryggen lenge før man kommer til de gode poengene.

Klarer man imidlertid å omgå og løse utfordringer som dette, vil kunstkritikken gjerne åpenbare seg som en enorm verden av goder. I NRKs Portrettmesterskapet, som gikk i høst, kunne vi blant andre se kunstkritiker Mona Pahl Bjerke uttale at … kritikk kan være en gave, mens ros egentlig bare dyrker egoet. Hva mener hun med dette? Jo, at man igjennom kritikk både kan få tilbakemelding fra andre (man lager tross alt kunst for noen, og ikke bare for seg selv), fra fagsterke og kunnskapsrike, man kan lære mye og slik personlig vokse på kritikken, samt at man rett og slett tillater seg å ta inn over seg både positive og negative tilbakemeldinger. Er man derimot kun interessert i ros og synes konstruktiv kritikk er ubehagelig eller kjipt, ja så unngår man bevisst å se på sine egne mindre gode sider.

Kritikk kan videre også være så uendelig mye annet, og bra:

• … kritikk kan være en motvekt til all useriøsiteten, den lettvinte og usaklige sjargongen som florerer på nett og i sosiale medier.
• … kritikk kan tilby en utvidet og opplysende tilnærming til kunsten, noe som gir publikum en bedre opplevelse av den.
• … en kritiker er vanligvis langt bedre trent i å være objektiv og saklig, og videre ikke la personlige følelser få styre dommen i for stor grad.
• … en kritiker er objektiv og rettferdig fordi hen ikke jobber for noen, har koblinger til kunsten eller kunstneren. Det er derfor enklere for kritikeren å være nøytral, og upåvirket av følelser og eventuelle koblinger til kunsten.
• … en kritiker kan forklare ting man ikke forstår. Kunst og kultur kan være vanskelig å forstå, begripe, sette inn i en kontekst, og forstå omfanget av. En kritiker kan her åpne dørene for forståelse og sansene våre.
• … saklig kritikk er en respektfull tilnærming til den kunsten og kulturen som skaperne ofte har brukt uendelig mye tid, energi og penger på, og vil at flest mulig skal få oppleve. Da blir overflatisk forbrukerkritikk på nettet, av typen Denne filmen suger eller Dritt!, særdeles lite opplysende og givende, verken for skaperne eller for publikum forøvrig.
• … profesjonelle kritikere har sjeldent problemer med hudfarge, legning, mangfold eller nyskapning.

En artikkel fra Samtiden i høst, påpeker også mange fine argumenter for hvorfor kunst i seg selv er viktig for oss mennesker. Mye av dette kan virke selvsagt, men ofte har man godt av å bli minnet på ting som man tar for gitt. Selve kunstkritikken, og kritikerrollen, kan også i visse sammenhenger og i seg selv ansees som å være en like stor del av kunstfeltet. Måten kunstkritikk skrives på og formidles som, kan blant annet nemlig jevnstilles med også annen kunst og litteratur

Avstandene må minskes 

Sosiale medier trenger ikke utelukkende å være fattige i sin dekning av kunst og kultur rettet mot unge. Likevel er det et stort problem at den overdøvende og enorme massen av useriøsitet preger denne delen av kanalene. Det er fremdeles en kjensgjerning at bloggere og tiktok-ere kan prege unges subjektive og kvalitative smak med kun noen ord eller en setning, mens en seriøs kritikers fyldige tekst fort går over hodet på samme publikum. På den annen side – gjør dette så mye? Om bare én setning eller ét bilde kan gjøre ungdommen gira, eller barnet nysgjerrig, ja så kan det interessant nok likevel ha samme effekt som den grundige og overveldende kritikken.

Viktigheten av seriøs kritikk er uansett mer prekær enn noen gang, enten den kommer i korte setninger, eller i fyldige tekster. Dagens økende trend med både AI-skapt kunst og kultur, krever desto dyktigere øyne også for å avsløres og leses. Dagens unge vokser opp med en enormt komplisert, velfylt og vanskelig digital audiovisuell verden, hvor evnene våre til å se hva som er ekte, eller hva som er kunstig skapt, stadig utfordres.

Da undertegnede var ung på 1980- og 90-tallet, var avisene fulle av dekning av musikk, teater, bøker og filmanmeldelser. Ja, selv den minste CD-singel av en artist kunne få en halv sides anmeldelse. I dag har landets største aviser, som VG og Dagbladet, eksempelvis kun knapt én filmanmeldelse på trykk, og det i måneden! Kulturfeltet er for lengst blitt allemannseie igjennom kommersielle og lett tilgjengelige kanaler, men kulturdekningen må i større grad nå oppsøkes av oss selv, og gjerne blant mange fragmenterte og mindre aktører enn før.

Hva blir resultatet av stadig dårligere dekning på de store flatene og feltene? Jo, vi blir i stor grad prisgitt hva andre enkeltpersoner sier, skriver og mener om kunst og kultur, og de faglig tyngre tekstene og dypdykkene ned i dette, forsvinner mer og mer. Derfor må den seriøse kritikken bestå, og da aller helst få både bedre dekning og et sterkere inntog i den kommende generasjonens bevissthet.

Saklig og grundig kritikk viktigere enn noen gang

Tilnærmingen og utfordringene kritikken har mot barn og unge, handler mye om å slå hull på retorikken og språkdrakten – at avstanden rett og slett må forminskes i sjargongen og fagspråkene, samt ikke minst i referansene. For her oppstår fremmedgjøring mellom kritikeren og de man faktisk kritiserer for. Ved å ta i bruk sosiale medier, kan man treffe unge mer direkte, samtidig som disse verktøyene ofte kan være bedre på å være mer direkte, morsomme, engasjerende og ærlige. Etter hvert som man vokser, er det nærliggende å tro at stadig tyngre og dypere dekning av både kunst og kultur vil komme litt naturlig til alle og enhver.

Selv her på Periskop var de mest leste sakene i fjor rene kritikk- og anmeldelses-saker, noe som vitner om at både unge og voksne i stor grad liker kritiske tekster, bare de altså treffer målgrupper godt nok, både tematisk, formmessig og retorisk. Det å slå et slag for den saklige og gode kritikken trenger ikke å handle om lengde, dybde og fine akademiske ord og språk. Det kan handle om noe så banalt som det å se an sitt publikum, forstå deres premisser, og så spisse seg inn mot dem på en mer effektiv måte.

Samtidig er det nemlig alltid mange som vil forsøke å utfordre kvalitet, dybde og saklighet i dagens flyktige online-samfunn. Men vår alles rett til å uttale oss, både på gata, på nett og i sosiale medier, i ytringsfrihetens navn, kan heldigvis aldri trumfe fakta, erfaring og fagkunnskaper. Derfor trenger vi fremdeles seriøs, saklig og kunnskapsrik kulturkritikk, mer enn noen gang, kanskje særlig rettet mot de unge, som bombarderes av useriøsitet, overfladisk og flyktig kritikk hvor de enn retter øynene sine.