7 sesonger av Klassen: Provoserende naivt!

Til tross for et ganske stort antall rollefigurer siden den første sesongen av Klassen hadde premiere i 2019, er den enkelte lett å huske og å kjenne igjen.

Det er fordi NRK-serien presenterer nesten utelukkende stereotypier av ungdomsskoleelever. Den pene, populære, men infame. Fotballgutten. Nerden. Den grå musa med uante talenter. Han tjukke, snille, men ikke så omsvermede. Og så videre.

Kanskje er det fordi Klassen er såkalt konsept-tv, som har sine søsterproduksjoner i svensk og dansk tv. Det skal være likt, gjenkjennelig og umiddelbart forståelig.

Alt går bra

Serien er i sjangeren mockumentar – fiksjon som gir seg ut for å være dokumentar – der hovedpersonene får kommentere hendelser rett i kameraet.

Allerede i første episode i den første sesongen karakteriserer Herman (Vetle Kvalvik Prestegård) skolen som et slags Paradise Hotel, og mener han kommer til å være den første som blir sendt hjem. Paradise Hotel genererer langt mer engasjement enn Klassen.

De godt over 300 episodene som er produsert så langt, er korte – mellom 11 og 13 minutter – og presenterer typisk én problemstilling eller utfordring som er egnet til å skape konflikt, og deretter en løsning.

For eksempel: En jente er forelsket i en gutt, men gutten er forelsket i bestevenninnen hennes. Bestevenninnen er ikke forelsket i ham, men har kysset ham på en fest. Det blir bråk mellom venninnene, mens gutten ikke skjønner noe som helst.

Eller fotballgutten som risikerer å bli utstøtt av lagkameratene fordi farens hans står på sidelinjen og brøler på hver kamp.

Eller den nye gutten i klassen som føler seg bedre enn de andre fordi faren hans er rik. Så viser det seg at faren har tapt alle pengene sine. Gutten bestemmer seg for å bli mer ydmyk.

Både alvorlige og mer trivielle utfordringer behandles på den samme måten. Man snakker litt sammen, og så blir det bra.

Denne formelens svakheter blir ekstra tydelig da Emilies (Rikke Kvam) lillebror Jonas får kreft. Emilies fortvilelse trigges av noe læreren sier, og hun stormer ut av klasserommet. Venninnen Stella (Briana Alexandra Fjeldheim) følger etter, og får Emilie til å fortelle hva som er galt.

Etter litt snufsing er kreften nesten en god ting. Fornyet samhold! Hva kan vi gjøre? Arrangere galla! Eller konsert, til inntekt for kreftsaken.

Så er episoden slutt, og kreften er ute av soga.

Klisjéen Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag synes maktpåliggende for episodestrukturen, og understrekes av at hver episode avsluttes med en utveksling av tekstmeldinger mellom de som har vært i rampelyset de siste ti minuttene. Alt bra? Klart det.

Lettvint og billig

Bare unntaksvis lever konflikten videre til neste episode. De aller fleste episodene kan ses helt uavhengig av hverandre.

Sånn sett får Klassen et umiskjennelig preg av et slags audiovisuelt oppgavehefte med utvalgte dilemmaer. Elevene får lite personlighet utover å få være problemstillingen sin.

Situasjoner følges ikke opp, det blir ingen egentlig handling, bare eksempler på konflikter som kan oppstå, litt kaos, det ordner seg, og så fortsetter vi til neste situasjon.

Det er lettvint billig-tv uten substans. Tidtrøyte. Lekestue for aspirerende tv-arbeidere. Det er rett og slett så overflatisk alt sammen.

Klassen har fått en spin off på NRK denne høsten under tittelen VGS, der formelen er nøyaktig den samme, men med nye friksjonsflater knyttet til alderen. Også denne serien er så lett, så lett. Ingen ekte smerte, ikke noe bankende hjerte.

Tåler ikke sammenligning

Og når vi snakker om hjerte og smerte, er det naturlig å sammenligne med andre NRK-produksjoner for ungdom de siste årene.

For det er laget flere serier som betyr noe, der man ikke bare kjenner seg igjen i hovedpersonene, men der det som skjer med dem føles viktig, der handlingen har relevans langt utover egne erfaringer med rett og galt, godt og vondt. Serier der seeren får servert noe å bry seg om, å tenke over, og kanskje til og med forandre mening om.

Ta Lik meg, som gikk over seks sesonger (2018-2022), fra hovedpersonene var 12 til de var 16 – en periode som strekker seg fra ikke helt barn lenger til ikke barn, men ikke voksen.

Serieskaper Anne Wisløff brukte de samme skuespillerne serien igjennom i denne brutale brytningstiden som det ikke går an å ta pause fra. Hovedpersonene sitter igjen på netthinnen, i kroppen og i hjertet. I Lik meg var utenforskap vondt, og ikke en teknikalitet, som i Klassen. Popularitet hadde helt reelle ulemper i tillegg til fordeler. Følelser hadde konsekvenser, ikke bare umiddelbart, men kanskje for resten av livet.

Klassen har ingenting av dette.

Vi kunne også nevne Skam, som ble en liten verdensbegivenhet. Eller Rådebank, fra et helt spesifikt miljø i Telemark, og allikevel med universell appell.

Overflatisk og naivt

Klassen foregår ikke i noe spesifikt miljø. Den er ikke stedbundet. Skolen er en helt vanlig skole, en mursteinsbygning, og klasserommene har pulter to og to. Skolegården har litt asfalt, benker, litt gress og noen trær.

Den kan ligge hvor som helst, bortsett fra at det er pent vær hver dag.

De fleste snakker østlandsdialekt, men ikke alle. Ingen bruker slang – med unntak av ett tilfelle av tæsja, for å stjele – og alle snakker grammatikalsk korrekt. De snakker faktisk som om de leser noe som er skrevet for dem, men som de ikke egentlig har noe forhold til. Denne svakheten skyldes tydelig mangelfull instruksjon og hastverk, og et manus som ikke er rotfestet i noe annet enn et konsept.

Serien er dessuten helt fargeblind, og fargeblindhet er ikke en svakhet i seg selv. Tvert imot er film- og tv-mediet godt egnet til å åpne publikums øyne for nye perspektiver. Høstens store snakkis Makta er et godt eksempel på det.

Selv om mange er irriterte over at Einar Førde spilles av Nader Khademi fra Kløfta, er det ingen tvil om at Khademi fanger Førdes ånd, tross sitt iranske opphav.

Men i tilfellet Klassen føles det mer som om alle er kjørt gjennom den samme kverna. Alle er forskjellige, men det er utenpå, som det heter i sangen. Personlighetstekkene her deles ut etter hvor pen eller ikke så pen man er, uavhengig av hudfarge.

I beste fall er denne serien tidtrøyte.

Det er vanskelig å forstå det annerledes enn at Klassen sementerer sjablongmessige oppfatninger av hvordan ulike typer ungdom er og hva slags utfordringer de har. Det er provoserende overflatisk og naivt.