BIFF i Bergen – også for de unge

Den 24 år gamle festivalen er en slags alternativ virkelighet når de bergenske høstbyger inntar byen. Nå har Yr meldt sol i Bergen. Det finnes ikke så mye som en blek skydott på den lyseblå himmelen.   

Vil publikum likevel trekke inn i kinosalenes mulm og mørke?  

Et barn av Kulturbyåret 2000

Historien til Bergen International Film Festival begynte i 1999, da den ble opprettet av Bergen Bystyre. Den første festivalen fant sted under kulturbyåret 2000 og har siden vokst i omfang og prestisje. I dag er BIFF organisert som et aksjeselskap og eies 100 % av Bergen Kino, som igjen er en del av Bergen kommune.  

Hvert år samler Bergen International Film Festival (BIFF) filmelskere og cineaster fra nær og fjern for å feire en mangfoldig samling, i år over 130 dokumentar- og fiksjonsfilmer. Med et slikt bredt spekter av filmer under ett tak, har BIFF etablert seg som den største filmfestivalen i Norge.   

Med et stadig voksende renommé og en lidenskapelig forpliktelse til å dele kvalitetsfilm med sitt publikum, har Bergen International Film Festival klart å skape en unik og uunnværlig kulturell begivenhet i Norge.  

BIFF er et feiret høydepunkt i året for både filmindustrien og filmelskere, og det fortsetter å sette Bergen på kartet som et viktig knutepunkt for filmkunst i Norge.  

Men hvor relevante er de for barn og unge? 

Film er best på kino, viktigst på skolen

Under filmformidlingsseminaret Konvent, er det mye som tyder på at på for BIFF er barn og unges filmopplevelser i sentrum.  

På agendaen stod blant annet rapporten om barn og unges seervaner «I strømmen av innhold», utført av analysebyrået Kantar og ledet av Sigbjørn Sandberg fra Norsk filminstitutt (NFI). Sandberg la frem noen svært interessante funn: Skolen er en av de viktigste formidlingsarenaene for norske serier og filmer. En del barn hadde knapt blitt eksponert for norsk innhold om det ikke hadde skjedd via skolen (NFI).

Konventet kunne med fordel ha viet Sandbergs rapport en lengre programpost, for her kunne det vært interessant med flere perspektiver. At de digitale plattformene, som barna bruker mye av sin fritid på, er på engelsk, er ikke ny informasjon for oss. Men det faktum at det gir en rekke kulturelle konsekvenser, er et aspekt som det vært å dvele ved. For dersom skolen er arenaen for opplevelser av norsk produsert, norsk språklig film- og seriekultur, så sliter samfunnet med å treffe barn i Norge med fortellinger på norsk. Her kan rapporten fra NFI være et godt utgangspunkt.

Videre i seminaret, gav Matias Hilmar Iversen, direktør i Kulturtanken, seminardeltakere innsikt i hvordan Den kulturelle skolesekken fungerer, mens Cathrine Jakobsen, fagansvarlig film i Kulturtanken, tok oss med på en reise gjennom filmfeltet i DKS (Den kulturelle skolesekken).   

Ingunn Tarebø fra UngINN, Innlandet fylkeskommune, delte sine perspektiver om Kulturkortet. Hos dem har de bevisst bygget ned stigma og gitt alle unge muligheter til å søke. Og ikke oppsiktsvekkende, så er det kinobilletter som er mest populært blant de unge kulturkonsummentene.   

Filmkonventet fremstod som en viktig plattform for å utforske hvordan film og kultur påvirker barn og unge. Å programmere faglige seminar der ulike målgrupper inngår som en vesentlig del av et større faglig tema, styrker den generelle kompetansen innad i fagmiljøer som ellers ikke opptar seg med spesifikke publikumsgrupper. 

BIFF SKOLE: Demokrati, bærekraft og livsmestring

Festivalen 2023 har skreddersydd tre temadager med dokumentarfilm for ungdomsskole- og videregåendeskoleelever. Programmet er kuratert av Håkon Tveit, undervisningsansvarlige for BIFF, under knaggene Demokrati og Medborgerskap, Bærekraftig Utvikling og Folkehelse og Livsmestring; tematiske knagger hentet fra skoleverket. Ferske tall fra festivalen viser at 24 902 elever besøkte programmet.

Ekstra tillitsvekkende er det at festivalen også har laget et samtaleprogram som følger et titalls av de mest relevante filmene, der publikum etter filmen kan ta del i en samtale med filmskaperne og andre relevante aktører.   

Under fanen Demokrati og medborgerskap, gir tre dokumentarer innsikt i menneskers kamp for rettferdighet og likestilling. Bunadsgjeriljaen følger Anja Cecilie Solviks besluttsomhet når hun ikler seg Nordmørsbunaden som et symbol på kampen for å bevare fødeavdelingen i Kristiansund. Baghdad on Fire tar oss med til gatene i Bagdad, hvor unge mennesker utfordrer farene for å kjempe for demokrati, noe som viser oss hvor høy prisen kan være. Periodical utforsker myter og misforståelser rundt menstruasjon, og gir en stemme til de som kjemper for endring.  

I den bærekraftige utviklingens verden tas publikum med på en reise gjennom miljøbevissthet og smarte ideer. Green City Life tar oss med jorden rundt for å oppdage initiativer som reduserer karbonavtrykket, forbedrer luftkvaliteten og sikrer matforsyningen i byene. Going Circular gir oss en optimistisk visjon om hvordan sirkulær tankegang kan forandre vår fremtid, fra matproduksjon til arkitektur. The Farmer and the Hipster bringer en unik vri til bordet når en bonde og en redaktør møtes for å diskutere bønders arbeids- og levevilkår i dagens Europa. 

Siste del, Folkehelse og Livsmestring, viser Name Me Lawand som tar oss med på en rørende reise hvor Lawand, en døv gutt, lærer å kommunisere i et nytt land. Til slutt, Another Body tar et dypdykk i farer knyttet til kunstig intelligens og giftig maskulinitet, når en college-student oppdager deepfake-teknologi som brukes til å krenke henne. 

Mer fiksjon på fremtidens festival

Filmprogrammet som skoleelevene tilbys er hovedsakelig dokumentar, men festivalen tilbyr også en håndfull fiksjon for både grunnskolen og videregående skoler.

Fremtidens BIFF Skole kan også, tenker jeg, vise filmer innen fiksjonsfilm-sjangeren. Mulig frykter lærere og festivalen at fiksjonsfilmer ikke treffer skoleplanen. Men dette blir et gjett.

Det var særlig en film i år som kunne vært interessant for et publikum bestående av videregåendeskoleelever å få oppleve, nemlig norske A Happy Day.  

Filmen er en klok og underfundig film som utforsker temaer som tilhørighet, venting og kjærlighet. Handlingen utspiller seg på et asylmottak i Nord-Norge, der tre unge menn, Hamid, Aras, og Ismail, bor mens de venter på å fylle 18 år, hvorpå myndighetene planlegger å deportere dem tilbake til sine opprinnelsesland. De forsøker å få tiden til å gå, inkludert halvhjertede rømmingsforsøk. Men når Hamid forelsker seg i Aida, en opprørsk nyankommen, snus hverdagen på mottaket på hodet.  

Regissør Hisham Zaman, kjent for filmer som Brev til kongen og Før snøen faller, har skapt en film med unge skuespillere i hovedrollene. A Happy Day tar oss med på en reise som er blitt beskrevet som en kombinasjon av Samuel Becketts Vente på Godot og Coen-brødrenes Fargo. Filmen fanger øyeblikk av stillstand og midlertidighet som preger livet til asylsøkere verden over.   

Å tenke på målgrupper når man programmere festival er ikke en selvfølge. Blant mange aktører fremstår ofte programmet rettet barn og unge som noe tilfeldig, iblant også overfladisk. Mitt inntrykk er at BIFF har gått inn med hud og hår, de tar målgruppen på alvor og serverer dem aktuelle problemstillinger de vil ta med seg videre, både inn i skolearbeidet og ellers.