– Halvspråklighet er et begrep fra historiens skraphaug

Kronikk av:
Pernille Bonnevie Hansen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og Ingrid Rodrick Beiler, førsteamanuensis ved OsloMet, storbyuniversitetet

Vi var flere som satte kaffen i halsen da vi kom over Periskops intervju med Barnebokinstituttets påtroppende direktør Nisrin Maktabi Barkouki. Hvorfor? Her møtte vi et begrep fra historiens skraphaug, tett knytta til en for lengst kassert teori som ikke så flerspråklige barn som hele. Vi er gjerne med på en konstruktiv samtale om «det ubehagelige» – den fulle bredden av flerspråklig og flerkulturell oppvekst, også vilkårene til barn som ikke «bytter sømløst mellom to til tre språk av gangen». Men da må vi bruke ord og innsikt egna til å inkludere og nyansere, ikke ekskludere og stigmatisere.

En lang tradisjon som flerspråklig land

Norge har alltid vært et flerspråklig land. Runepinner med flere språk og skriftsystem forteller ei historie om språkkontakt helt fra start. Samene har dessuten alltid vært her, og kvenene, skogfinnene, jødene, romanifolket og romfolket har en flere århundrer lang historie i Norge. Det samme har norsk tegnspråk. Senere har flere kommet til, og i 2022 har vi mennesker fra alle verdenshjørner innen landegrensene. Alle har bidratt til å forme det vi kjenner som den norske kulturarven. Majoritetsbefolkninga sin behandling av urfolk og nasjonale minoriteter – og språkene deres – har vært prega av marginalisering, assimilering og maktmisbruk. Språkene skulle bort, menneskene skulle fornorskes.

Noe som er mangelfullt

Det er i et slikt politisk landskap «halvspråklighet» oppsto som teoretisk betegnelse på kompetansen til språkbrukere som majoritetssamfunnet anså som mangelfulle, spesielt meänkieli i Sverige, som er nært beslektet med det kvenske språket i Norge. Begrepet henger sammen med en forkastet språkteori hvor hjernen ble sett på som ei bøtte med plass til en viss mengde vann. Ble det fullt, ville det renne over. Det er viktig å påpeke at det var minoritetene det dreide seg om, aldri elitens evne til å lære seg fransk og engelsk. Teorien ble en viktig pådriver for språkskiftet fra samiske språk og nasjonale minoritetsspråk til majoritetsspråkene, en utvikling det nå investeres mye tid og krefter i å reversere – der det fortsatt er mulig.

Et stigmatiserende språkhierarki

Når «halvspråklighet» tematiseres i forskning i dag, er det ikke som kognitiv teori, men som språkideologi. Dette språksynet er tett forbundet med standardspråkideologi, som hevder at standardiserte språkuttrykk har en større iboende kompleksitet og dermed er bedre egna til å formulere komplekse tanker, en forestilling uten empirisk grunnlag. Slik teorien rammet datidas mest stigmatiserte språklige minoriteter, viser nyere forskning at det nesten utelukkende er stigmatiserte minoriteter som beskrives som halvspråklige i dag. Vi vet at noen fortsatt ser på kvensk sågar som norsk tegnspråk som ufullstendige språk, men ofte siktes det til barn og voksne med transnasjonal bakgrunn, spesielt mennesker med ikke-vestlig bakgrunn og ikke-hvite. Det handler sjelden om flerspråkligheten til eliten og middelklassen. Med andre ord belyser ikke «halvspråklighet» barns språkkompetanse, kun samfunnets språklige hierarkier.

Fare for feildiagnostisering

Det er godt å høre at Barnebokinstituttet ønsker å bidra til at barn opplever språkmestring! Det fins barn som strever med å uttrykke seg eller forstå andre, med konsekvenser for både sosiale bånd og utdanning. Om vanskene ikke har noen kjent årsak, bruker vi diagnosen utviklingsmessige språkforstyrrelser (Developmental Language Disorder, DLD). Hos flerspråklige barn vil vi se vansker på alle språk. Vi regner med at 3–7 prosent av alle barn har DLD, og ingenting tyder på høyere forekomst blant flerspråklige, men faren for å bli feildiagnostisert er stor, særlig om man kun undersøker majoritetsspråklige ferdigheter. Statped har en ressursside med tips til hvordan vi kan støtte barn med DLD – blant annet gjennom lesing.

Kronikken fortsetter under bildet.

Varsom med nedsettende betegnelser

Hvor raskt vi lærer språk, henger sammen med både ytre faktorer som sosioøkonomiske rammer og indre faktorer som hvor raskt vi sorterer input. Få flerspråklige er nøyaktig like gode i alle sine språk, og siden vi gjerne bruker ett språk i noen sammenhenger og et annet i andre, er vi gode på ulike ting på ulike språk. I et historisk og etisk perspektiv bør vi være varsomme med å bruke nedsettende betegnelser om språklige minoriteter, selv når hensikten er å øke tilgangen på ressurser. For å kunne uttale oss om språklig mestring, må vi se hele barnet og anerkjenne alle språk. Det håper vi alle gode krefter vil bidra til!