Det er ingen som skal holde kjeft når noe sånt skjer

Alle bilder copyright Alfredfilm/Feelgood/NRK

Det gror godt helt nord i landet, eller i Sápmi, for å være mest nøyaktig. I 2024 har flere solide filmer som skildrer samisk identitet hatt premiere, og man kan derfor lure på om vi ser konturene av en kulturbølge i emning. Året rundes av med den samiske ungdomsserien «Oro jaska» – eller «Hold Kjeft» på norsk. Serien tar for seg tabuer og taushetskultur, og pakker det inn som den samiske «SKAM».

Selv om NRK sin nyeste serie for ungdom tidvis klarer å hope etter Wirkola, er velspilt og et etterlengtet samisk drama som fortelles fra et samisk ståsted, holder den fortsatt kjeft på steder der den ikke skal.

Utfartstrang

Elli Anne (Kátjá Rávdná Broch Eienbakken) er skolens selverklærte outsider. Karasjokk er for lite, ingenting ved stedet gir henne et ønske om å bli boende her, og de jevnaldrende er noen hjernedøde fjols som ikke lever opp til hennes forventninger. Selv Issát (Vegard Bjørsmo) som alle jentene ligger langflate etter, finner hun like interessant som en tørr klut. Hun kan ikke vente med å komme seg til helvetes vekk fra bygda når skolen er ferdig. Bildene hun klikker med kameraet sitt er det eneste som gir henne en viss glede.

Det er i hvert fall fram til den nye jenta Sajje (Estrid Gustafsson-Fjellheim) begynner i klassen. Hun kommer fra storbyen Stockholm, er utadvendt og tenner en ny gnist i Elli Anne, til de populære jentenes store overraskelse og misunnelse. Allerede etter noen dager som venner, ender jentene opp på fest hos tvillingsøsknene Lemet og Lena, de som innehar toppen av skolens næringspyramide.

Etter for mye promille, ender Elli Anne på et soverom sammen Issát. Men når hun våkner opp igjen neste dag, delvis avkledd, er hun alene.

Hvor er Issát? Endte de opp med å ligge sammen? Det er først når hun kommer hjem og tar av seg alle klærne, at hun ser alle blåmerkene på kroppen. Er det Issát som har gjort dette?

Infløkt

Ryktene om at Elli Anne har ligget med Issát, presser henne oppover skolens popularitets-barometer, men mot hennes egen vilje. Plutselig vil alle jentene ha en bit av Elli Anne, og guttene tilbyr «fornøyd-garanti» hvis hun blir med dem til sengs. Alle vet om det som har skjedd, før Elli Anne har rukket å summe seg. Men de vet ikke om blåmerkene, og hun holder det til å begynne med skjult. Det finnes ikke en mer brutal måte å miste jomfrudommen på.

Elli Anne vil derimot bare bli en del av mengden igjen, og det hjelper ikke at Issát ikke vil ha noe med henne å gjøre. Han har fått et ekstra godt øye for en av kameratene sine, men å komme ut av skapet i et så tettvevd lokalsamfunn som Karasjokk, er som å pirke i et rabiat bygdedyr. Derfor lar han folk få tro at han og Elli Anne lå sammen. Også når Elli Anne anklager han for å ha voldtatt henne, blir han sittende inne med informasjon som påvirker livene til flere enn seg selv.

Troverdig

«Ora jaska» er basert på research og flere dybdeintervjuer med samiske jenter og kvinner som har vært utsatt for overgrep, og på sitt beste klarer serien å løfte stillhetskultur rundt overgrep og skeiv kjærlighet fram i lyset.

Det er også en styrke at det er det unge multitalentet Vegard Bjørsmo (23), for de fleste kjent fra sang-programmet «Stjernekamp» som er kreditert som serieskaper sammen med Silje Burgin-Borch. I tillegg til å spille en av hovedrollene, har han også laget musikken. Han er også den av serieskaper-duoen som har kredibiliteten til å lage en serie om dette temaet. Han kjenner det til fingerspissene, og bruker erfaringer fra eget liv for å skildre hvor tøft og farlig det kan være å stå fram som skeiv i Karasjokk. Det gjør at miljøet som skildres oppleves som realistisk, og løfter opp en en tematikk i samfunnet som gjør at det kan bli lettere å snakke sammen enn å holde kjeft.

Manne-samfunn

Etter å ha sett denne serien, kan ingen lenger si at bygdedyret i Karasjok kun er en sangomsust myte. Den viser at det fortsatt finnes en kultur der menn skal forbli «menn», og hvorfor det er vanskeligere å stå fram som skeiv i enkelte miljøer. Hvorfor unge mennesker ikke kan få være seg selv og leve ut sine følelser, og der alle inngår i et menneskelig system som brukes aktivt for å undergrave de som våger å stå opp for seg selv og risikere at systemet brister.

Selve regien er også stram. Der det begynner som en slags sjarmerende oppvekst-historie, sniker det seg klossete oppover mot et klimaks som er rørende, men ikke nødvendigvis så altfor sjokkerende. Serien er ikke helt blotta for klisjeer hentet fra ungdomsseriene post-SKAM. Det er mye bitching, krangling, baksnakking, generelt lite nett-vett, skiftende allianser, og en relativt tynn krim-gåte.

Spørsmålet man da stiller seg, er når det skal komme en serie der de nevnte tingene ikke er så viktig for resten av historien? Jeg våger å tro at serieskapere som peaket videregående for x antall år siden, er mye mer opptatt av alt dette, enn det dagens ungdom er. Her burde noen satt ned foten overfor NRK, som er kjent for å ha en vane for å blande seg altfor mye inn i serieskaperes kreative prosesser.

Feil fokus?

Overgrep koster samfunnet millioner av kroner, ikke for å glemme alle psykiske skadene som voldsofre må leve med resten av livet. Men det virker som om serieskaperne heller har overfokusert på å temme bygdedyret, enn å vise hvordan traumet påvirker Elli Anne.

Selv om handlingen finner sted i løpet av noen uker, handler det mer om å bevise at Elli Anne ble voldtatt, enn å vise de emosjonelle skadene enn så brutalt voldtekt kan gi.

Tankene trekkes mot Frosta, der en av Norges-historiens største overgrepssaker har blitt rullet opp. I retten har det kommet utallige vitnesbyrd om hvordan overgrepene har påvirket ofrene rett i etterkant av udåden, i dagliglivet og i forskjellige relasjoner. Dette skulle man likt å se i serien for å gi den et sterkere nedslagsfelt.

Kátjá Rávdná Broch Eienbakken har stålkontroll i rollen som Elli Anne. Hun går fra å portrettere en person som har alle svarene, til å gi henne et sammensatt sinn med troverdighet og innlevelse. Men hvorfor hun i utgangspunktet er en outsider, sies det ikke så mye om. Det er også ganske merkelig at alle, de voksne og de små, selv hennes ni år gamle lillesøster vet om henne og Issát, men at hennes egen mor er intetanende helt fram til slutten. Her er det en forelder som mangler en smart-telefon.

Det største problemet handler nok derfor om at Elli Anne er en karakter som mangler et prosjekt, et tydelig mål. Dramaturgisk fører det til at det ikke er noe som står på spill for henne. Ja, det er viktig å komme til bunns i hvem som forgrep seg på Elli Anne, og det er bra at det vises dilemmaer knyttet til det å anmelde et overgrep, spesielt når gjerningspersonen er sønnen til en viktig person i bygda. Men serien fokuserer litt i overkant mye på hva alle andre rundt mener, enn å fokusere på den smerten eller den urettferdige personlige skammen som følger med når man blir utsatt for en voldtekt. Hvem klarer å mestre livet og viktige skoleoppgaver, når kroppen og hodet er full av vonde sår og traumer?

I Issáts tilfelle er dette bedre løst. Man skjønner hvor tøft det er for han å komme ut av skapet, når alle kameratene rundt har så mange homse-vitser og han tilhører et tilsynelatende maskulint miljø. Når man først fokuserer på Elli Annes rop om hjelp, så har man ventet for lenge. Det kommer altfor sent, og når det først kommer, så går det fort over. Fra å ha et mål om stå igjen som et ærlig, vondt og gripende realistisk drama, ender den opp ved å by på altfor mange enkle løsninger.

Penga rår?

Hvis man i det hele tatt mener at mangelen på samiske filmer og serier fra nord, skyldes talenter, tar man ikke mer feil. Det er tv-kanalene som avgjør hva som skal produseres og skrotes, og samisk kulturarv har av en eller annen tåpelig grunn blitt veid for lett til at beslutningstakerne har turt å satse. «Oro jaska» er derfor en like stor mellomfinger mot den etablerte kultur-mafiaen som råder over pengesekken, som det ønsker å være noe som prøver ut noe nytt i en kjent drakt.

Handlingen kunne helt sikkert vært lagt til i et hvilket som helst lokalsamfunn, men serien «Ora jaska» viser at det er enkelte steder i landet vårt som har atskillig lengre vei å gå for å fremme mangfold og likeverd. Serien fremmer nye perspektiver i et miljø som blir skildret av sine egne, og som man kan trekke paralleller til enkelte lokalmiljøer helt ned til hovedstaden. Selv om det ikke alltid er så dyptpløyende, er det likevel et brutalt ærlig portrett av en bygd sett fra øynene til unge mennesker. Mange, spesielt i det skeive miljøet, vil kjenne seg igjen, og forhåpentligvis kan den inspirere til at flere bryter løs fra etablerte teorier om hva det vil si å være jente eller gutt.

Det er bare synd at «Ora jaska» litt for ofte lever opp til navnet, når den ikke skal. Det er ingen som skal holde kjeft når noe sånt skjer.