Else Hagen på Nasjonalmuseet – et godt eksempel på leken formidling?

Alle foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland /  (c) Else Hagen/BONO

I mars 2022 gikk Trondheim Kunstmuseum, Kunstsiloen, Stavanger Kunstmuseum og Nasjonalmuseet sammen om å lage en utstilling med Elsa Hagen – et av våre mange “glemte” kvinnelige kunstnerskap. Oslo er tredje stopp. At Nasjonalmuseet også nylig viste en stor utstilling med Anna Eva Bergmann, viser en beundringsverdig linje mot å gi en oppreising til Linda Nochlins berømte essay om en kunsthistorie skrevet av menn og for menn. Å løfte frem og gi et så stort fokus til kvinnene som ikke alltid har fått plass i kunstbøkene, men som var en viktig del av kunstnerlandskapet i sin tid, er positive grep fra museene. 

Kvinneperspektiv

Utstillingen med Else Hagen er en fin liten utstillingsperle i to rom, presentert på dempete beige vegger og nydesignete puffer, ja, litt som å komme inn i en lekker veskebutikk på Frogner i en delikat instagram-vennlig fargepalett.

Maleriene viser Hagens utvikling gjennom et langt liv: Fra et visuelt språk ennå preget av mellomkrigstidens uttrykk og etterslep av Revold-skolen, til 1960- og 70-tallets metallarbeider, abstraksjon og monumentale verk. Her er også humor, alvor rundt fattigdom og kvinnens rolle samt et tydelig sosialt og politisk blikk på datidens Norge, som i bildene Bolignød fra 1946, Rollene Utdelt og Jomfru fra 1945.

Else Hagens mor-barn-motiv Familie er noe av det mest realistiske vist i norsk kunsthistorie innen sin genre: En eksponert pupp peker ned på et nokså misfornøyd nakent barn i fanget. Både ansiktsuttrykkene til den ammende moren, og en trolig eldre søster ved siden av, er så langt fra den idylliserte versjonen av mor-barn-motivet man kan komme, scenen vi har møtt gjennom århundrer siden Jesus ble satt på Jomfru Marias fang for første gang. Motivet til Hagen er skildret med ekthet og fra en kvinnes ståsted. 

Brytningstid

Else Hagen var en feminist og en kvinne av kast-BH-generasjonen og redd-jorden-bevegelsen. Men i hennes tidligere motiver kan man også trekke trådene langt bakover i tid; til såkalte “kvinnelige malere” som Anna Ancher og Berthe Morisot. Disse tidlige kvinnelige kunstnerne malte det nære, barna og det hjemlige, nettopp motivene som var tilgjengelige samtidig som man kunne ivareta sin hustru- og husmorrolle.

Slik blir Hagen en kunstner med en fot i kunsthistorien, samtidig som hun bryter med den ved å utfordre motivene. Kvinnen vil ofte ut av det trange formatet hos Else Hagen, som i maleriet Hemmeligheten, med blikket eller kroppen. Eller de eksponeres med nakenhet samtidig som at de dekker seg til på ulike måter, som i et av hennes mest kjente bilder; Prestekraven. En blomsterkrans dekker ansiktet til kvinnen – men et åpnet øye betrakter likevel betrakteren. Hvem ser på hvem? Et grep brukt langt tilbake i kunsthistorien.

I det vakre maleriet Tiden fra 1954, ser vi en kvinne med hodet i hendene. Et formspråk som kan minne om Picassos Pikene i Avigon. Klokken og symbolet på tiden og livet som går sees kun i speilet. Munchs bilde Mellom sengen og klokken har fått en ekstra dimensjon hos Hagen. De små fortettete scenene på utstillingen, der figurene fyller hele formatet, veksler med de større fortellingene, som i den narrative frisen Vekst, fra 1947. Maleriet peker fremover mot Hagens evne til å forme store komplekse komposisjoner, hennes monumentale kunst og 19 store utsmykninger. 

Familien som målgruppe

Med utgangspunkt i familien, barn og det nære, ønsket de fire institusjonene bak utstillingen å sette søkelys på en helt egen målgruppe: Familien. Det har også blitt satt i gang et prosjekt der formidlingsavdelingen ved Nasjonalmuseet har fulgt de minste gjestene, to-åringer fra Seilduken Barnehage. Tanken er å bruke utstillingen til å invitere familien inn; ikke putte på et eksternt verksted.

Jeg hadde virkelig høye forventninger før besøket mitt, med så mye kompetanse samlet og et så tydelig spisset formål. Kunne man endelig klare å gå forbi museets tunge premisser som å ikke røre og likevel klare å invitere inn lek og barn og familier uten at det skulle bli noe barna skulle gjøre ved siden av og ikke forstyrre de andre? Ville man klare å virkelig integrere dette formålet, og ikke bare la familiefokuset være en gøy hale på grisen? Ville man klare å skape en møteplass på tvers av generasjoner, hvor familien virkelig kunne tilbringe lørdagen uten å snakke skarpt, og uten å føle seg dum og uvitende om museumsregler og kunst?

Jeg stiller ofte spørsmålet: Kan man skape samtidskunst for barn? Denne gangen er problemstillingen: Kan man gjøre kunsthistorie tilgjengelig slik at den inspirerer familien, barn og unge? Uten en begavet formidler fra museets ekspertise som mellomledd mellom verk, rom og publikum? 

Fra paradis til en dør

Det er seks elementer i utstillingen som skal gjøre den barne- og familievennlig. Opplevelsen starter med et mini foliert paradis, der du så vidt får plass til størrelse 38 i sko i rutene. Paradiset skal trekke familiene inn i utstillingen og ufarliggjøre – kanskje hoppende inn om de voksne er lekne. For her ligger premisset – lekenheten og formidlingen er avhengig av en voksen. Og er det da lek – eller snarere aktivitet? 

Ved siden av infoplakaten om Else Hagen kan du så lese at ved et lite sort fuglesymbol vil du rundt i utstillingen finne spørsmål til barna. Jeg talte syv ørsmå fugler og tekster, og ble ikke videre imponert av hva fire av våre fremste kunstmuseer hadde tryllet frem av undring og pedagogikk i disse tekstene: Hvilke bevegelser gjør barna i bildet? Her kan du hoppe paradis selv. Vil du prøve? Men hvor er steinen og halve meningen med paradiset?  

Videre lød spørsmålene: Hvilke lyder tror du barna hører i bildet Prest, prost, enkemann fra 1952? Ser du flere blomster i rommet? Til maleriet Kroningen fra 1953 lød det: Før festen er det mye som må ordnes. Hva gjør de? Dette var kanskje det morsomste stoppet, der det strykes, klippes og pyntes, noe barn lett kan relatere seg til, med mange muligheter for sammenligninger med dagens bursdagsforberedelser 70 år etter at maleriet ble malt. 

Til metallmasken Dyremaske og blåklokker spør barneteksten: Har du sett flere øyne i utstillingen? Jeg blir litt trassig og tenker: Hva om poden svarer nei – og som pedagogisk foresatt skal du lytte til neiet – da stopper liksom undringen? Et annet bildet spurte: Kan du høre lyden i bildet? Hva med å ha en knapp der man kan trykke for å virkelig høre lyd fra en annen tid? 

Det tredje elementet museet trekker frem i sin satsning mot familiene, er at bordene er i barnehøyde. En selvfølge spør du meg, men det er vel og bra at det gjøres. Likevel, når innholdet under glasset på montrene er tettskrevne gamle avisutklipp og bøker, da tror jeg de minste fort mister interessen. (Bildene på veggene er fremdeles i voksen-øyehøyde).  

Så var det et fjerde, nesten usynlig element: Kun foran to malerier var det en elegant list som viste at du ikke skulle gå tett inn på maleriet. Slik fremstår kunsten mer vennlig og tilgjengelig enn på andre utstillinger på museet. 

Magnetbordet

En utskåren åpning i en skillevegg er det femte barnevennlig grepet. Jeg må si at jeg igjen ble veldig trist. På veggen bak henger Hagens vakre maleri Stengt dør fra 1989, i et Nupen-blålig uttrykk. Å lage en åpning i en vegg midt på gulvet er ikke veldig mye mer revolusjonerende enn for eksempel de små glippene i skilleveggene man spottet på Anna Ancher utstillingen i Lillehammer Kunstmuseum for noen år siden. Er dette det beste man kunne komme opp med i utstillingsdesignet? Hva med en dør man kan åpne? Kanskje to dører i to ulike farger og høyder, så man kan velge hvilken vei man vil?

Noen luker å kikke inn i, integrert i veggen? Kanskje rom der man kan ta på malte farger – hentet fra Hagens bilder? Kjennes det annerledes å ta på rødt eller blått? Hva med kopier av metallbitene og glassbitene limt på veggen i barnehøyde for å kjenne på materialene fra Hagens bilder når den ekte kunsten ikke kan røres? Hemmelige bokser som viser penslene til Else Hagen eller andre objekter fra atelieret hennes? Eller kanskje foto av barn hun malte, eller foto av datidens leker? En svak lyd når man hoppet på paradiset? Magi, raushet og fantasi er ofte bedre utgangspunkt for barn enn design, stilisering og forenkling. Potensialet er så vidt berørt på Nasjonalmuseet. 

Til slutt ankommer familien et spesialdesignet magnetbord – element seks. Rundt den organiske formen står gammelrosa delikate puffer, i samme høyde som bordet, der de minste barna vil falle bakover og de litt eldre vil sitte svært ubehagelig dersom de skal jobbe.

Som barn hadde jeg tenkt disse puffene var mest morsomme å bygge med. For en barnehånd på to år, vil jeg tro magnetene blir for harde å løfte av bordet. Dessuten vil neste barn ødelegge det du har laget. Det er ingen ting å ta med hjem. Ingen varighet. Formene er hentet fra kunsten du ser rundt på veggene og filmen som prosjekteres helt ned til gulvet på den ene veggen. For et barn er det nok vanskelig å få øye på denne sammenhengen. Hva med å skape fuglene fra bildene? I sort? Lage et tre som vokser, med sorte fugler hengt opp?  

Så var vi ferdig med elementene for familien. Museene skal ha stor kreditt for at de ikke har gått i den digitale og app-baserte formidlingsfellen som regjerer på norske museer om dagen, men heller smettet inn de seks elementene som fysiske grep. Attpåtil i den mest delikate design-wrappingen jeg har sett på lenge. 

Lek eller aktivitet

28. november inviterte også Nasjonalmuseet til seminaret Kan lek og aktivitet i utstillingsrommet bidra til å skape gode kunstmøter for barn? De skrev videre: Kunstmuseene skal tilrettelegge for kunstmøter på barns premisser, og det er et behov for å lære mer om barns atferd i kunstmuseer.

Vi fikk høre Maria Øksnes snakke om barns lek før og nå, et innblikk i hennes innovasjonsprosjekt En bedre skolestart i Trondheim kommune og den berømte Artikkel 31 om barns rett til å uttrykke seg og rett til å oppleve kultur. Hun trakk frem den økende tendensen til en barndom med for liten tid til lek, overtatt av styrte aktiviteter.

Øksnes ble etterfulgt av Ann Hege Waterhouses foredrag Lekende kunstmøter. Waterhouse poengterer at jo mer barn eksponeres for kunst, jo bedre vokabular får de også å utrykke seg med. Hun viser også til det tunge mandatet til barnehagene om å lære barn om kunst – en oppgave de må gjøre sammen med andre profesjonelle aktører som kunstnere og museer. Og hun understreket hvordan gruppen barn ett til fem år var kanskje den minst homogene målgruppen i befolkningen. Hennes tanke er at barn ikke trenger en egen målrettet kunst, men alt handler om presentasjonen og kunstmøtet, og at kunst kan være en inngang til lek.

Det store spørsmålet jeg satt igjen med, er om museene virkelig er klare for barns lek? Er museene ennå orientert rundt dannelses-aspektet og det å lære fremfor å sanse og undre? For som Øksnes sa: Inviterer man til lek, inviterer man også til en form for kaos som ligger i lekens natur. Lek er i barnas regi, aktivitet er de voksnes bestemmelse.

Jeg mener bestemt at Nasjonalmuseet inviterer til aktivitet, ikke lek. Men Else Hagen utstillingen er også en spe fin start på et nytt kapittel i norsk formidlingshistorie og tankesett, der appen og skjermen er utelatt. Men et slikt produkt må også presenteres slik at man kan komme uten en formidler med krone på hodet og en spennende materialpose. Det må føles trygt og tilgjengelig for en sliten trebarnsmor, uten kunstkunnskap som bare vil gi barna litt dannelse en lørdag formiddag. Eller et lekent kunstbesøk.