Er Arif på MUNCH nok?

På en uvanlig varm søndag i Oslo har et forventningsfullt publikum fylt festsalen på MUNCH til randen.

Mange lurer kanskje på hva dette særegne samarbeidet mellom rapperen Arif Salum og Edvard Munchs kunst egentlig innebærer. Arif skal ta plass – både bokstavelig og kunstnerisk – i niende etasje på museet, hvor han inviterer oss med på en reise gjennom sin verden, formidlet gjennom musikk, film og installasjoner. Planlagt som en dialog med Munchs ikoniske verk, står dette kunstneriske møtet i sentrum for publikums nysgjerrighet. Den lange køen ved åpningsfesten dagen før, og den fulle salen i dag, viser at nysgjerrigheten rundt dette prosjektet har spredd seg til mange. Bli med på et dypdykk i Arifs verden!

Står på Munchs skuldre

Arif, som virker å stadig være på jakt etter nye plattformer å uttrykke seg på, har denne gangen klatret opp på Munchs skuldre for å sette sitt eget avtrykk på den norske kunstscenen. Under kunstnersamtalen forklarer han at prosjektet ikke nødvendigvis startet med en klar visjon, men heller med et ønske om å “checke” av noen bokser: å hedre sin tilhørighet, appellere til unge, og bringe litt av Zanzibar sin varme og åpenhet til MUNCH.

Han var også opptatt av å gjøre noe som ikke har blitt gjort før – noe han definitivt har lyktes med. Men det at noe er nytt, betyr ikke nødvendigvis at det er godt gjennomført. Kan man klare å forene originalitet med kvalitet, eller har jakten på det nye gått på bekostning av noe mer fundamentalt?

Et annet spørsmål som ligger til grunn er om denne tverrfaglige tilnærmingen klarer å bygge en meningsfull bro mellom Arifs moderne uttrykk og Munchs ikoniske kunst, eller om det hele fremstår som en kunstnerisk hybrid uten rotfeste. Og kanskje viktigst, vil dette fenge og engasjere de unge, som Arif er så opptatt av å nå? Har museene våre blitt ungdomsklubber? Er ikke lenger Munch nok i seg selv?

AQUAMAN

Når man trer inn i utstillingen Arif på MUNCH, starter opplevelsen i et mørkt rom med en nesten-sakral atmosfære, som umiddelbart setter en intens tone. Det første som møter deg er et projisert bilde av Arif, stående i bar overkropp med hår dekorert av cowrie-skjell. På brystet hans pulserer et større skjell, som sannsynligvis representerer hjertet.

Lerretet er så tynt at det levende bildet av Arif vises på begge sider, noe som gir inntrykk av at han har øyne i nakken når du går forbi. Det vannpregede motivet i dette rommet, og gjennom hele utstillingen, kan tolkes som et symbol på flere av de tematiske grepene som er gjort. Vannets flyt og forandring kan representere fortid og nåtid, liv og død, eller den geografiske avstanden mellom Norge og Zanzibar. Dette motivet fungerer også som en pekepinn på hvordan disse dualitetene vil bli utforsket videre i utstillingen, spesielt i det neste rommet, hvor Arifs narrative og visuelle historie kommer tydeligere frem.

Arif svever over gulvet, større enn livet, som en slags guddommelig skikkelse med et hint av Aquaman-estetikk – Jason Momoa-versjonen. Dette mektige, levende bildet dominerer rommet og fanger all oppmerksomhet, slik at det er lett å overse at det faktisk også henger et verk av Edvard Munch her: “Smertens Blomst”, akkompagnert av et sitat fra Munch:

Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvunget seg frem ved menneskets trang til å åpne sitt hjerte. All kunst, litteratur som musikk, må være frembrakt med ens hjerteblod – Kunsten er ens hjerteblod.

Selv om Munchs kunstverk er plassert ganske anonymt i rommet, fungerer koblingen mellom de to kunstnerne overraskende godt. Begge bærer sitt hjerte utenpå, og dette fellesskapet gir rommet en dypere resonans. Likevel kunne rommet kanskje ha inneholdt litt mer; magasinet DAMU, tilgjengelig i MUNCHs gavebutikk og en del av Arif på MUNCH-kolleksjonen, viser frem en rekke fantastiske bilder som kunne ha beriket rommet. Samtidig er det noe kraftfullt ved at bildet av Arif får stå alene og dominere, og trekke betrakterens fulle oppmerksomhet.

Den menneskelige Arif

Videre trer man inn i et stort ovalt rom, hvor et bredt og kurvet lerret strekker seg langs veggene og krever fire projektorer for å fylle hele flaten. Filmen som vises her, regissert av den britiske filmskaperen Wukda, er kanskje utstillingens kjerne/hjerte; en fragmentert fortelling som utforsker Arifs indre tilhørighet gjennom hans reise gjennom liv og død, tid og rom.

Metoden for denne reisen etableres allerede i første scene, hvor vi ser Arif sitte sammen med kompiser på en restaurant i Norge. Scenen føles hverdagslig, inntil en telefon plutselig begynner å ringe – ikke en moderne smarttelefon, men en gammel NOKIA fra millenniumsskiftet. Arif plukker opp telefonen, og idet han svarer, ser vi en tilsynelatende ung Arif i den andre enden av samtalen, sittende med et skjell til øret på en strand i Zanzibar. Denne overgangen, fra det velkjente til det uventede, forsterkes gjennom filmens cinematografi: Først er bare den midterste delen av den ovale skjermen i bruk, før hele skjermen åpner seg opp når unge Arif vises i Zanzibar. En gripende introduksjon.

Filmen tar oss videre på en reise inn i Arifs sinn, hvor han ser ut til å ta et oppgjør med spørsmål rundt død og tap. Dette kommer særlig til uttrykk i en kraftfull sekvens der Arif leverer en lang rap-monolog, kanskje en freestyle, som utforsker smerten over å ha mistet noen nær – muligens en homage til Dutty Dior, som gikk bort tidligere i år. Gjennom filmen møter vi en mer menneskelig side av Arif, i motsetning til den guddommelige figuren vi ser i det første rommet. I stedet for å være opphøyd og overjordisk, er han her dypt personlig og sårbar.

Svak kobling til Munch

Filmen utforsker temaer som gjenfødelse og død gjennom sterk symbolikk. Arif gjennomgår en symbolsk begravelse og unnslipper døden, som en slags gjenoppstandelse. Denne tematikken kulminerer i en scene der Arif danser med døden, en kraftfull visuell metafor for kampen mellom liv og død. Filmen avsluttes med en søt, men bestemt formaning fra Arifs bestemor, som oppfordrer ham til å ikke bruke øreringer og finne seg en muslimsk kvinne, noe som fremhever de kulturelle forskjellene som bor inne i Arif, og som han muligens forsøker å forene.

Til tross for de sterke visuelle og narrative elementene, forblir koblingen til Munchs kunst svak. Selv om Munchmuseet har dedikert en hel seksjon på sin nettside til å forklare Arifs reise og de påståtte parallellene til Munchs verk, føles disse koblingene mer som etterkonstruksjoner enn som en naturlig del av utstillingen. Som besøkende er det utfordrende å bli overbevist om at disse koblingene er nødvendige eller særlig vellykkede.

Omsluttende, men ikke immersive

Et annet kritisk aspekt ved filmen er det tekniske. Den brede og kurvede skjermen gjør at filmen bokstavelig talt føles omsluttende, et ord MUNCH har brukt flittig i markedsføringen rundt utstillingen. De 13 minuttene filmen varer, synes å fly forbi, noe som antyder at den visuelle opplevelsen er medrivende og klarer å dra publikum inn i sin verden. Dog når ikke opplevelsen opp til sitt fulle potensial. Festet på midten av det lange lerretet finner vi nemlig kun to høyttalere. Selv om lyden er godt mikset og har en viss kraft, mangler det noe avgjørende: en virkelig immersive lydopplevelse.

Det er her bruken av ord som “omsluttende” og “immersive” føles mer som buzzord enn en reell beskrivelse av opplevelsen. Med bare to høyttalere, i stedet for et mer omfattende lydsystem som Dolby Atmos, undermineres følelsen av å være fullstendig omsluttet av både lyd og bilde. For å skape en virkelig immersive opplevelse med Dolby Atmos, ville det typisk krevd flere høyttalere plassert rundt rommet og i taket for å skape en tredimensjonal lydsfære. Selv om det sannsynligvis finnes en godt gjemt basskasse et sted i rommet, er den totale lydopplevelsen ikke på nivå med den visuelle innpakningen. Å beskrive denne opplevelsen som “immersive” virker derfor ufortjent, særlig når en musiker som Arif er i fokus.

Under overflaten

I det tredje rommet i utstillingen, hvor man bokstavelig talt står “under vann” og ser opp på et lite plastbasseng i taket, er det tydelig at Arif og hans team har forsøkt å skape en visuell parallell til scener fra filmen. Symbolikken er tydelig nok, men rommet oppleves dessverre ikke som særlig slagkraftig.

Med et godt kamera og en god vinkel kan rommet kanskje fungere som en “photo op” – men det fremstår ellers ganske stusselig og kan beskrives som en First Price-variant av de populære sanse-museene, som for eksempel teamLab Planets i Tokyo. Rommet kunne kanskje fungert bedre hvis det var mer skjermet fra de andre rommene, for eksempel ved bruk av gardiner, noe som kunne ha gjort overgangen til dette “under vann”-temaet mer dramatisk. Symbolsk sett kunne publikum ha gått under vann ved å tre inn i rommet og kommet over vann igjen ved å forlate det, noe som ville ha forsterket den tematiske reiseruten i utstillingen.

Big brother

I utstillingens siste rom finner vi et studio hvor Arif og hans samarbeidspartnere skaper musikk i sanntid. Om filmen er utstillingens pulserende hjerte, fungerer studioet som kronen på verket — det elementet som løfter helheten og gir utstillingen sitt definitive preg. Målet er å ferdigstille et album innen utstillingens avslutning 1. desember — noe som føles ekstra spesielt for en som har fulgt Arif helt siden hans tid som Phil T. Rich. Å få se hvordan han har utviklet seg fra de tidlige årene til en kunstner som nå jobber i et grenseland mellom musikk og visuell kunst, gjør dette prosjektet unikt og personlig.

Studioet fungerer også som et bindeledd mellom Zanzibar og Norge, der musikken som produseres, tilfører en varm og innbydende atmosfære til det ellers kjølige og strenge museet. Dette er den tredje fremstillingen av Arif vi møter i utstillingen—først som den guddommelige, deretter som den sårbare, og nå som den virkelige, tilstedeværende Arif.

Og her ligger kanskje den største utfordringen. Utstillingens suksess er avhengig av Arifs tilstedeværelse. Når han og teamet jobber, oppstår det en dynamisk og levende atmosfære som gir utstillingen en ekstra dimensjon. Men om han ikke er der, faller opplevelsen flatt. Rommet blir da redusert til et mørkt sted hvor publikum kan skrive hilsener til en kunstner som ikke er til stede, noe som fjerner mye av magien. Selv om Arif har vært til stede begge gangene jeg har besøkt utstillingen, skaper plakater i rommet en viss usikkerhet rundt hvor ofte han faktisk kommer til å være der, noe som kan påvirke helhetsinntrykket.

Bringe folk sammen

Rommet inneholder også interaktive skjermer der man “fjerner” vann som strømmer over skjermen ved å plassere seg foran den, sannsynligvis fanget opp av et IR-kamera. Når vannet fjernes, avdekkes tekster skrevet av Arif. Selv om dette fungerer på et narrativt og symbolsk nivå, faller det dessverre flatt i praksis. Skjermene føles umodne i forhold til resten av utstillingen – mer som en barnelek man finner på Teknisk museum enn som en del av en seriøs kunstutstilling på MUNCH.

En annen viktig faktor i dette rommet er de planlagte arrangementene utover høsten, som samtaler, verksteder og konserter. Rommet ble beskrevet som et “community room” – et sted hvor folk kan møtes, snakke sammen og dele opplevelser. Selv om jeg ikke kan si noe om disse eventene før de har funnet sted, ser det ut til at det er mye spennende som skal oppleves her. Men det, sammen med faktumet om Arif er tilstede eller ikke, bidrar til enda flere tidsbestemte aktiviteter i utstillingen. Dette er noe det er viktig å være obs på i forkant av besøket.

Når det gjelder Arifs kobling til Munchs arbeid, har museet fremhevet at dette rommet er viet til fellesskap og det å bringe folk sammen. Fra studioet ønsker Arif å dele kunsten og kreativiteten sin med andre, og selv om han ikke kan se eller høre besøkende fra innsiden av studioet, skaper han musikk med kjærlighet for alle som kommer på besøk. Munch hadde en lignende tilnærming, noe som reflekteres i hans selvportrett og sitatet på veggen ved siden av studioet:

I min kunst har jeg forsøkt å få forklart meg livet og dets mening –

Jeg har også ment å hjelpe andre til å klarlegge sitt liv

Koblingen til Munch, som med resten av utstillingen, fremstår noe usammenhengende, som om den har blitt tilpasset i ettertid for å skape en sammenheng som ikke opprinnelig var der. Jeg tror Munch ville ha sett den kunstneriske integriteten i prosjektet, men som den perfeksjonisten han var, ville han nok ikke ha latt noen av manglene gå upåaktet hen.

Arif oppå Munch

Så, skal vi oppsummere: koblingen mellom Arif og Munch fungerer bare delvis. La oss da vende tilbake til et av de sentrale spørsmålene jeg stilte innledningsvis: Fungerer dette for de unge? Jeg er kanskje ikke i målgruppen lenger, men jeg tror svaret er “nei”, og “kanskje”. Mange unge vil nok med glede ta imot Arifs invitasjon til MUNCH. Under kunstnersamtalen fremhevet Arif et viktig poeng: mange unge med minoritetsbakgrunn kan føle at MUNCH-museet ikke er så tilgjengelig for dem, og en av hovedmotivasjonene bak prosjektet er nettopp å endre på dette inntrykket.

Dette er utvilsomt et skritt i riktig retning, og gir prosjektet en umiddelbar legitimitet i mine øyne. Samtidig må jeg stille spørsmål ved hvor mye de unge faktisk får ut av filmen, som er preget av høy-konseptuell arthaus, metaforer og kunstneriske grep. De mer abstrakte første og tredje rommene kan også oppleves som krevende, og de interaktive skjermene er nok for barnslige for målgruppen. Det siste rommet, derimot, har stort potensial – spesielt hvis Arif er til stede, og hvis de planlagte arrangementene lever opp til forventningene, noe jeg har stor tro på.

Avslutningsvis må vi stille spørsmålet: Står kunsten på egne ben? For det meste gjør den det, men med varierende resultater underveis. Hvert rom i utstillingen har elementer som fungerer godt eller svært godt, men det finnes ubenyttet teknisk og kreativt potensiale som kunne løftet opplevelsen ytterligere.

MUNCH har også bidratt til å grave opp noen fallgruver, først og fremst ved at utstillingen føles mye tommere om Arif ikke er til stede i studioet. Dette kan føre til at besøkende opplever en betydelig svakere utstilling enn forventet hvis ikke alle elementene er på plass. I tillegg er bruken av buzzord som “immersive” og “omsluttende” en annen fallgruve, da de kan skape en feil forventning til hva slags opplevelse utstillingen faktisk tilbyr.

Så—hvorfor akkurat Arif? Hvorfor ikke? Han bringer et unikt perspektiv og en historie som definitivt er verdt å fortelle. Arif på MUNCH markerer et dristig møte mellom noe urbant og personlig til noe klassisk og universelt, hvor Arif gir et varmt og friskt pust inn i Munchmuseets hellige haller.

Selv om utstillingen prøver å skape en forbindelse til Munch, kan denne koblingen til tider føles påtatt. Arif på MUNCH er kanskje mer bokstavelig talt “Arif oppå Munch” – en kunstner som legger sitt eget lag på toppen av en annen kunstners arv, uten at det nødvendigvis oppstår en dyp dialog mellom de to. Dette skaper en interessant, men også fragmentert opplevelse, hvor det moderne og klassiske ikke alltid harmonerer slik man kunne ha håpet.

Likevel er det noe beundringsverdig i dette modige forsøket på å forene så ulike kunstneriske uttrykk. Når Arif er til stede, både fysisk og kunstnerisk, kan denne utstillingen fungere som en bro mellom det moderne og det klassiske, mellom ulike kulturer og generasjoner. Hvis ikke, risikerer vi at utstillingen forblir et interessant, men halvhjertet forsøk. Uansett er dette en utstilling som våger å utfordre, og det i seg selv er verdt å feire.