Filmfest «uten» voksne

Det første som slår deg når du ankommer Amandusfestivalen på Lillehammer, er at det nesten ikke finnes voksne i huset. Bak billettbordene, i teknikerbua og foran lerretet – overalt er det ungdommer som styrer showet. Med mobilen i hånden og headset trykket godt over ørene, dirigerer de publikum og filmvisninger med imponerende selvtillit. Festivalen føles mer som en elevstyrt revolusjon enn en tradisjonell filmfestival.

– Amandus er annerledes-festivalen, sier festivalsjef Eivind M. Nordengen, og legger til:

– Her medvirker de unge i alle ledd av arrangementet: programmering, juryarbeid, teknikk og alt som ellers skjer bak kulissene. Det gir de unge eierskap til både festivalen og filmmediet. Slik lærer de unge at de ikke bare er deltakere, men at de også kan skape og forme arenaene de selv ønsker å være en del av, forteller han.

Amandus, ikke Amanda

Men Amandus må ikke forveksles med sin glamorøse storebror Amanda-festivalen i Haugesund. Her deles det ikke ut priser til etablerte skuespillere i lange kjoler på rød løper. I stedet handler Amandus om ungdom, for ungdom, og det som kanskje er Norges mest levende møteplass for unge filmskapere. Fra 9. til 11. april vises filmer laget av unge, og deltakerne kan dykke ned i kurs, foredrag, workshops og panelsamtaler. Det er lav terskel og høy temperatur. Og alt handler om å utforske hva film kan være, og hvordan man kan bruke det til å fortelle sine egne historier.

Det kom inn over hundre filmer til årets festival, og festivalen hadde over 500 besøkende. Festivalen er organisert som mange andre filmfestivaler der deltakere med påmeldte filmer får være der gratis, mens besøkende må kjøpe dags- , festivalpass eller billett til enkelt arrangement. Festivalen er et utstillingsvindu, og de store film- og regilinjene er representert med stands og arrangementer. I år ble det sendt inn rekordmange filmer, noe som viser at filmskaping står sterkt blant unge i Norge, ifølge festivalsjefen:

– Film er ikke bare teknikk og regler, det er en kunstform, og her får de muligheten til å teste grenser og finne sitt uttrykk. Det er gøy å se at unge filmskapere tør å være mye mer kreative enn de voksne. De tør å eksperimentere og feile.

– Men hvilke filmer er det som trender nå? spør jeg.

Festivalsjefen tenker seg litt om før han svarer.

– Det er faktisk veldig variert, og det er noe av det mest inspirerende med årets program. Vi ser alt fra ville sjanger-eksperimenter og skrekk-komedier til kunstfilmer og dokumentarer som tar for seg store samfunnstemaer. Det finnes egentlig ikke én trend, men mange små strømninger som sier mye om hvor filmspråket er på vei.

Men én tematikk går likevel igjen, ifølge Nordengen:

– Jeg opplever at psykisk helse er noe som går igjen i veldig mange av filmene. Det er tydelig at dette er noe som opptar mange unge filmskapere. Kanskje fordi det er nært, ekte og personlig, og fordi film gir rom for å bearbeide og uttrykke det som kan være vanskelig å sette ord på ellers.

Unge stemmer med store historier

Blant støyen fra filmvisninger, latter og diskusjoner om kameravinkler, begir jeg meg ut på leting etter noen av de unge filmskaperne som deltar på Amandusfestivalen. Overalt sitter ungdommer på gulvet med laptop og hodetelefoner, noen er på vei til workshop, andre står i kø med festivalpass rundt halsen. Her i Lillehammer er det unge som gjelder – både foran og bak kamera.

I en pause mellom visningene til konkurranseprogrammet treffer jeg Maria Beverly fra Lørenskog (18) og Agnes Viktoria Kristina Zadewasser (18) fra Svalbard. Begge har filmer med i årets program, og begge er opptatt av det samme: hvordan film kan åpne opp for viktige samtaler, om for eksempel psykisk helse.

– Psykisk helse er noe vi snakker mer om nå, men det er fortsatt mye som blir usagt, sier Beverly.

– Det er et skummelt tema å ta opp, men burde ikke holdes skjult. Det er derfor fint å se at det kan formidles på forskjellige måter.

Zadewasser legger til:

– Det er den verden vi lever i – en negativ verden. Vi vokser opp med kriser og uro konstant i bakgrunnen, og det setter seg i kroppen. Psykisk helse er noe mange av oss kjenner på, og film blir en måte å uttrykke det vi ikke alltid klarer å si høyt. Filmen blir en måte å rydde opp i disse følelsene på.

Norsk film mangler mangfold

Lille Amandus har «oppfostret» store filmskapere. John Andreas Andersen (Skjelvet, Nr. 24), Ulrik Imtiaz Rolfsen (Izzat, Den Siste Revjakta) og skuespiller og regissør Tarjei Sandvik Moe, har alle vært innom festivalen med sine aller første filmer. Derfor kan det virke som om veien til det store kinolerretet er kort, men en rapport publisert i 2024, avdekket betydelige skjevheter i norsk film- og TV-industri.

Nesten to tredjedeler av de sentrale rollene i norske filmer og serier innehas av menn, svært få karakterer spilles av skuespillere med flerkulturell bakgrunn, og yrkesgrupper som bønder og influencere er overrepresentert.

For å forstå betydningen av Amandusfestivalen i lys av denne rapporten, tok jeg en prat med Berit Andersen, fagansvarlig for barn og unge i Norsk filminstitutt (NFI). Hun understreker festivalens rolle som en inngangsport for unge filmskapere.

– For mange er festivalen det første møtet med profesjonelle aktører, og bransjen får tatt tempen på hva som er viktig i forhold til målgruppe, hva som treffer, sier Andersen.

NFI har støttet Amandusfestivalen med midler til drift, noe som understreker instituttets engasjement for å fremme unge talenter. Andersen utdyper:​

– En slik festival er et springbrett før du blir et talent. De unge får en mulighet til å utvide nettverket sitt, og ha et sted å vise filmene. NFI er opptatt av at det er en myk overgang over til det profesjonelle, og Amandusfestivalen bidrar til å skape en mer inkluderende og representativ filmbransje, hvor unge stemmer og perspektiver får plass og blir hørt.

Festivalsjef Nordengen er klar over at nåløyet for å slå gjennom som filmskaper i Norge er trangt. Likevel mener han at Amandusfestivalen kan være et viktig første steg.

– Ikke alle som lager film i ungdommen kommer til å gjøre det profesjonelt, men for dem som har valgt dette, ønsker vi å gi en forsmak på hvordan bransjen fungerer, både det kreative og det praktiske, sier Nordengen.

– Og vi prøver å gi plass til så mange som mulig. Derfor har vi også en runner-up-kategori, hvor filmer som ikke kom med i konkurranseprogrammet likevel får vises. Det handler om å skape et utstillingsvindu for unge stemmer, uansett hvor langt de er kommet i prosessen.

Vil bli tatt seriøst

Filmspiren Zadewasser kjenner også på at det ikke er så lett å være ung filmskaper. Èn ting er at det ikke er så lett å tjene penger, men det som kjennes ekstra vondt, er stigma knyttet til det å være nettopp ung, forteller hun.

– Jeg føler ofte at jeg må bevise ekstra mye bare fordi jeg er ung, og kanskje også fordi jeg er jente. De jeg har jobbet med har som regel vært eldre menn, eller sånne «filmbros» som går sammen på filmskolen og backer hverandre. Det kan bli litt ensomt, og det tar tid å bli tatt seriøst.

Tallene i rapporten skremmer ikke Beverly.

– Det er utrolig inspirerende å møte andre unge på festivalen som er like dedikerte. Jeg har allerede fått nye venner og kommer til å fortsette å lage film, sier Beverly.

– Definitivt, legger Zadewasser til.

– Dette er bare begynnelsen.