Juks, triks og oppfinnsomme våpen

Andre sesong av Superheltskolen er på plass i NRKs nettspiller og på NRK Super, og er et av allmennkringkasterens mange formmessig like konsepter: Handling i begrenset miljø, korte episoder og korte dramaturgiske linjer, slik at man lett kan hoppe inn og se et kvarters tid, uten nødvendigvis å kjenne serien eller rollefigurene.

Superheltskolen er dessuten en serie som tydelig demonstrerer sine svakheter om man ser mange episoder i slengen.

For serieskaper Are Valle Skjelvan har brukt én og samme oppbygging som mal for hvert eneste kapittel. Det er trygt og det fungerer som stillas for 15 minutters fortellinger, men det byr ikke på så mange overraskelser eller utfordringer.

Og det er vel heller ikke meningen.

Det er allikevel mye oppfinnsomhet og lekne grep innenfor de rammene som er lagt. Noen elementer vil kanskje gå over hodene på målgruppen – som at en vidunderlig forstyrret og ørlite sadistisk lærer har det fantastiske navnet Elsebub – men det meste vil være gjenkjennelige, sosiale settinger, bare en smule forstørret av mulighetene for å gjøre virkelig ugagn med superkrefter under utvikling.

NRK Super – Superheltskolen

Klar inspirasjonskilde

For Superheltskolen er heldigvis av et annet kaliber enn andre NRK-konsepter som for eksempel Klassen, eller oppfølgeren VGS. De unge rollefigurene har personligheter utover det som skal til for å konstruere en problemstilling. De er frekke, irriterende, søte, reddharer eller skolelys – eller alt på en gang. De overrasker oss. De sier ting vi ikke hadde forventet at de skulle si.

Serien er riktignok laget for de litt yngre enn målgruppen for Klassen, de i barneskolealder, men overgangene er jo som kjent glidende.

Og den har en tydelig inspirasjonskilde. Superheltskolen er ikke Harry Potter, veldig langt derifra, men foregår også på en avsidesliggende internatskole, en diger murbygning midt i skogen, og barna som har fått innpass, har spesielle evner de skal lære å utvikle.

De er ikke unge hekser og trollmenn, som i J. K. Rowlings’ univers, men – som tittelen forteller oss – de har superkrefter som kan komme godt med når verden har behov for å holdes i balanse.

For det finnes en antagonist – en hel gruppe av dem, faktisk, som ikke vi vanlig dødelige er i stand til å identifisere. Superskurkene vil bare vondt, og være snubletråder i hverdagen.

På Superheltskolen er de representert med en opplagt, gretten vaktmester (John Brungot), som blant annet har brukt litt tid på å destillere store mengder bæsj til en veritabel stinkbombe.

I det godes tjeneste?

Som man skjønner er det ikke nødvendigvis verden som skal reddes – på Superheltskolen tar man en dag av gangen.

Og den enkelte har ganske smalt repertoar. Én kan blåse seg opp som en ballong og sveve av gårde, en annen kan gjøre seg usynlig – én kan lage portaler, mens klassekameraten har moro av å kunne etterligne en hvilken som helst stemme.

Og ingen av dem er spesielt flinke. Å bruke superkrefter er noe som må læres og finslipes som det er med alt annet. Det går stadig vekk litt galt.

De unge, kommende heltene må dessuten lære å bruke kreftene sine i det godes tjeneste. Det er ikke alltid så lett, når de samme kreftene kan brukes til å sluntre unna, gjemme seg, komme seg inn på steder man ikke skal være, eller ganske enkelt til å rivalisere med.

Forviklinger

Episodene er lagt opp etter den klassiske forviklingskomediens mønster, der misforståelser oppstår fordi noe ikke er hva det ser ut til å være.

En av elevene bygger en robot som er til forveksling til en av skolens lærere. Da det viser seg at roboten er like smart som læreren (som ikke er noe intellektuelt fyrtårn), er forvirringen komplett.

Det hundre år gamle marsvinet Gustav – komplett med superheltkappe i marsvinstørrelse – forsvinner mens Lydia egentlig skulle passe ham. Hun får hele skolen mot seg, selv om hun egentlig ikke har gjort noe galt. Og den som fordømmer sterkest viser seg bokstavelig talt å ha en finger med i spillet.

Eller lille Einar som oppdager at den nye gutten i klassen egentlig er et romvesen, en mulig spion! Men ingen tror ham og beskylder ham for å være fordomsfull og sjalu.

Den episoden har dessuten en bittersøt slutt som favner bredere enn det umiddelbare øyeblikket. Mistenksomhet og fordommer kan ha en høy pris.

Og så ligner det litt på øyeblikket i Haikerens guide til galaksen, der folket hungrer etter hva som er meningen med livet og svaret på alt: Det er 42. Det gir ingen mening, men likevel en fornemmelse av at det er noe man burde forstått.

Spesialeffektene kommer ikke til å imponere noen, de gir en hjemmesnekret, gjort fort vekk på pc-en-følelse, men det kler konseptet – og så er det ikke de som er poenget, heller.

Det er de sosiale konstellasjonene som står i sentrum, sammen med muligheten for at ens egen superkraft kan svikte og brukes mot en om man ikke passer på.

Det er alltid et men

Det er to, faktisk, i tilfellet Superheltskolen.

Det ene er at rekrutteringsgrunnlaget for vordende superhelter i all hovedsak ser ut til å være på Østlandet.

Forklaringen er selvfølgelig at det er på Østlandet serien spilles inn, og de unge amatørskuespillerne går på skole og må befinne seg i nærheten. Men det er en svakhet at en skole langt inne i skogen der alle landets kommende superhelter samler seg, er full av folk med samme bakgrunn.

Det andre er mangelfull instruksjon i hvordan man snakker for å få det til å høres naturlig og troverdig ut.

Superheltskolen er ikke alene om å skjemmes av hastverk på dette området, men det er altså ikke umulig å få unge amatører til å snakke naturlig foran kameraet.

Når en tiåring sier, flatt og uten pauser at «med-krefter-følger-ansvar-vi-vet-ikke-hva-som-kan-skje-om-man-leker-gud», tror vi ikke et øyeblikk på det. Det er ingen som snakker sånn.

I muntlig norsk sluker vi stavelser, de aller fleste av oss. Østlendinger sier måkke og skakke i stedet for må ikke og skal ikke.

Men de unge skuespillerne sluker stavelser og bokstaver som om de prøver å si noe de har lest, fort, kanskje uten helt å forstå innholdet og hva det betyr for akkurat denne scenen.

Det blir spesielt tydelig når øyeblikket er emosjonelt. Lydia forteller om den grusomme skjebnen til marsvinet hun en gang hadde.

«Pippi-et-un», sier Lydia, i stedet for «Pippi, het hun». Eller kanskje hadde «Hun het Pippi» falt mer naturlig?

Mange scener mister dermed den umiddelbarheten de burde hatt og skaper distanse mellom seer og serie. Og det er synd, for Superheltskolen fremstår ellers som et overskuddsprodukt på lavbudsjett. Det hadde ikke kostet mye å svette å gjøre den enda litt bedre.