Kan vi ruste unge til livet gjennom en mer praktisk skole?

Kronikk skrevet av Silje Birgitte Folkedal, Kari Thorkildsen og Mette Bøe Lyngstad, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for kunstfag

Tone Sofie Aglen, politisk kommentator i NRK, stilte nylig spørsmål om hvordan vi kan gjøre ungene våre robuste nok til å takle de kjipe delene av ungdomstida. Vi har ikke ett svar på Aglens spørsmål, men vi mener at ungdommer kan utforske både “kjipe” og mindre “kjipe” sider av livet sammen med lærere som medvandrere gjennom drama og teater i skolen.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun la nylig frem en stortingsmelding om «en mer praktisk skole», og på Dagsrevyen den 22. september fremhevet hun viktigheten av å heve kompetansen til de som underviser i de praktiske og estetiske fagene i skolen. Drama blir ikke nevnt.

Vi vil imidlertid oppfordre til at den «mer praktiske skolen» også innbefatter drama og teater hvor ungdommer er med på å skape en fiktiv verden, konstruere dilemma og utforske dem fra innsiden. Her er ikke “rette svar” målet, men snarere å nærme seg komplekse problemstillinger i fellesskap, gjennom dialog. Ungdommene får stå i situasjoner som berører dem, men ikke er for tett på. Dette kan også skape den nødvendige distansen for å unngå å utlevere seg selv, men heller komme med synspunkter, søke og finne ulike løsninger på spørsmål som er viktigere og større enn dem selv.

Drama=trening å stå i ubehag

Vi henter dilemma fra litteraturen, nyhetene, kunsten eller historien. Distansen som drama og fiksjonen skaper, gjør det mulig for unge mennesker å tilnærme seg tema de synes det er vanskelig å sette ord på. Ungdommene får trening i å stå i ubehag, og erfare at de er ikke alene om å synes livet kan være utfordrende. For eksempel kan ungdommene utforske barns perspektiv på krig gjennom å innta rollen som Bruno (Gutten i den stripete pysjamasen). Barns opplevelse av å være forlatt kan utforskes gjennom Hans og Grete, og kamp mot undertrykking kan tematiseres gjennom brevveksling mellom befolkningen i Klungerdalen og Kirsebærdalen (Brødrene Løvehjerte).

Ved Høgskulen på Vestlandet jobber vi aktivt med å ruste fremtidige lærere til å integrere drama og teater i sin undervisningspraksis. I europeisk skolepedagogisk tradisjon har teaterpedagogikk vært en sentral del av danningsidealet, mens det i moderne tid er fraværende i læreplanene.

Vi erfarer imidlertid at dramafaget rammer inn og skaper nødvendig distanse til sårbare tema gjennom bruk av roller og teatrale grep, samtidig som nettopp dette gir en unik åpning inn til vanskelige problemstillinger. Gjennom fysisk å gå inn i ulike fiktive roller og eller situasjoner, får studentene våre en mulighet til å utforske dilemma fra innsiden, og erverve seg kroppslige erfaringer, som de senere kan bruke i sin pedagogiske praksis.

Ikke pynt, men læring

Estetiske læreprosesser er én inngang til å gjøre skolen mer “praktisk”. Selv om det innenfor de estetiske fagene er en selvfølge at estetikkbegrepet ikke bare omfatter “det skjønne”, men også det sære, rare, det stygge og det underlige, blir estetikk i grunnskolen ofte bare oppfattet som “pynt” i hverdagen. En datter på 15 år opplevde å få kommentarer fra læreren om at hun “pyntet så fint” i bøkene sine. Hun svarte imidlertid i harnisk: “Jeg pynter ikke. Jeg tegner!” Denne 15-åringen har forstått det som mange ikke helt forstår – at estetikk ikke er pynt, men en inngang til læring.

I drama og teater kan vi utforske og gjøre ungdommene i stand til å stå i ubehag. Å trene på livet gjennom estetiske læreprosesser i trygge omgivelser kan være én måte “å gjøre ungene våre robuste nok til å takle de kjipe delene av ungdomstida”. Som storebror Jonatan sa til sin lillebror Kavring: “Det finns saker som man måste göra, även om det er farligt. Annars är man ingen människa utan bara en liten lort.”